Markerte kvinner

Hvordan kan man skrive om den umerkelige opplevelsen av å være normen: en hvit, heteroseksuell middelklassemann?

Harald Eia sier noe om hvordan ros fra menn er dollar, mens ros fra kvinner er rubler, noen kvinner gir ham ros fordi de er enige, enkelte markerte kvinner, som Marie Simonsen, blir sint fordi hun er enig, progressive menn blir sinte fordi de ikke er enige, mens regressive menn blir sinte på Marie Simonsen fordi de er enige. Samtidig krangler hele Norges ekvalist, Kjetil Rolness og Aksel Braanen Sterri om kvotering av kvinner i Dagbladet.

Det er ikke så mange menn som har gitt Eia ros, kanskje, og jeg hadde heller ingen planer om det. Men så kom jeg over en tekst av skuespillerinnen Julie Støp Husby. Den handler om den blandede følelsen hun sitter igjen med etter Eias kommentar – en glede over at en mann sier det hun, som kvinne, har følt lenge, blandet med en irritasjon over at det oppleves annerledes, får andre konsekvenser når det er en mann som sier det. Etter reaksjonene i sosiale medier å dømme traff teksten en nerve. Jeg leste litt videre på bloggen til Husby, og der fant jeg følgende selvbeskrivelse: ”Jeg skriver mye for å skjønne hva jeg selv mener og tenker, noe jeg ofte gjør underveis i prosessen. Det handler ofte om kjønn.”