Nei, OL-suksessen skyldes ikke norske verdier

Blant enkelte i utlandet hersker det romantiske forestillinger om Skandinavia. Bernie Sanders sa under valgkampen i 2016 at USA burde se til oss. Fra lang avstand fremstår Norge og Danmark nemlig som land der konservative kjepphester ikke er gyldige: Høye skatter demper ikke økonomisk vekst. Kostbare trygdeordninger fører ikke til misbruk. Høy minstelønn fører ikke til arbeidsledighet. Men som journalisten Megan McArdle skriver i en lengre reportasje fra Danmark i Bloomberg View i forrige uke: Kjepphestene er fortsatt gyldige, men dansker hun snakket med, var enige i at det høye tillitsnivået i Danmark gjør at de kommer unna med ordninger som ville lammet andre lands økonomier.

Et annet utslag av forestillingen om at vanlige prinsipper ikke gjelder i land som Norge, har vi sett nå under OL. Amerikanske og britiske medier fokuserer ikke på hvordan alle medaljene skyldes beinhard trening, spesialisering og økonomisk satsing, men på vår avslappede holdning til prestasjoner i barneidretten.

Den gammeldagse måten?

Toppidrettssjef Tore Øvrebø tror ifølge USA Today at mye av suksessen kan spores tilbake til at vi ikke rangerer prestasjonene til yngre utøvere. Etter sigende blir det mer gøy og motiverende å drive med idrett dersom de voksne holder skjult for deg hvor god du er sammenlignet med treningskompisene dine. Min erfaring er at barna finner ut av dette likevel, men det jeg betviler sterkest er den kausale sammenhengen mellom lavest mulig fokus på prestasjoner i barndommen og bedre prestasjoner på elitenivå senere. Finnes det forskning som påviser den?

I The Guardian møter Tom Tvedt en journalist som ikke vet at Tvedt står bak de verste bruddene på sosialdemokratiske likhetsprinsipper i norsk idretts historie. Ikke et ord blir sagt om pengebruksskandalen der NIF for eksempel betalte 710 000 til Sebastian Coe for å få OL-råd, noe som gjør at Tvedt i stedet kan fortelle at de gjør ting på den «gammeldagse» måten.