"Neokomms" og spøkelser fra DDR

Både gammelkommunister og nyliberale ligger an til å gjøre et godt valg i Tyskland i 2009.

Det var alt annet enn kjedelig å være student i Tyskland i 1989 og 1990. Berlin-muren falt, tusener på tusener av overlykkelige mennesker kom kjørende fra øst i små stinkende Trabanter og Wartburger. Tyskland vant fotball-VM. Man hadde kort sagt en sterk følelse av å være i begivenhetenes sentrum i en tid da historien angivelig ”kom til en ende” med de liberale demokratienes endelige seier[i]. Men, det var også en ganske voldsom tid, i hvert fall sett med norske øyne. Lederen for den største arbeidsgiverorganisasjonen, Alfred Herrhausen, ble drept av venstreekstremistene i RAF. I Vest-Tyskland var ikke venstreekstremisme noe man gjorde seg ferdig med på 1970-tallet.I april 1990 ble det store politiske talentet og kanslerkandidaten til det sosialdemokratiske partiet, SPD, Oscar Lafontaine stukket med en kniv i halsen av en sinnsforvirret person på et valgmøte. Han mistet tre liter blod men overlevde attentatet.Lafontaine kom tilbake. Han gjorde comeback i det sosialdemokratiske partiet som han senere forlot. I dag leder han det unge sosialistiske partiet Die Linke. Han forlot et SPD som han mente hadde gått for langt til høyre. Venstrepartiet Die Linke ble til ved en sammenslutning av partiene WASG og Linkspartei PDS i 2007. WASG ble et parti i 2005 som en følge av misnøye med "høyredreining" i SPD. Linkspartei PDS var den direkte etterfølgeren til SED, det statsbærende partiet i DDR.Sammenslåingen Die Linke er hva noen vil kalle "same shit, new wrapping". Det er et sosialistisk parti som rir på en bølge av misnøye med SPD, misnøye med gjenforeningen og, selvsagt, skepsis til globalisering og markedsøkonomi. I meningsmålinger har partiet ligget jevnt på rundt ti prosents oppslutning i det siste halve året. Partiet stjeler selvsagt velgere fra Lafontaines gamle parti, SPD. Ambisjonen er å kopiere Norge og danne en rødgrønn regjering etter valget 17. september.Det kan synes ufattelig at et parti som er så tydelig knyttet til DDR-diktaturet har en oppslutning på landsbasis på rundt ti prosent. Hele 60 prosent av partiets medlemmer er tidligere SED-medlemmer. Die Linke representerer en "hvitvasking" og resirkulering av gammelt politisk vrakgods fra DDR. Alt tilpasset en ny tid. Finanskrisen er for Die Linke et bevis på det kapitalistiske systemets svakheter, og partiet er tydelige på at privat eiendomsrett må underordnes "demokratiske interesser". Det sier sitt om partiet at man for tiden har en intern debatt om hvorvidt DDR var en rettsstat eller en ”urettsstat” (!). Lafontaine har etterlyst en edruelig debatt om dette og har uttalt at det selvsagt ble begått ”himmelstormende urett” også i DDR. For tyve år siden var Günter Schabowski medlem av selveste politbyrået i DDR. Han har siden tatt kraftig avstand fra kommunistregimet og er i dag en av Tysklands skarpeste kritikere av DDR-staten og sosialistisk politikk. Schabowski har beskrevet Die Linke som et grotesk forsøk på å gjenopplive SED. Han omtaler Lafontaine som den frustrerte venstresidens "avløpsrør".