Nei, det er ikke gratis!

Lørdag kveld kunne mediene melde om flere timer med kø til avslutningsfesten for Oslos gamle hovedbibliotek. Noen timer tidligere hadde det vært et roligere program med flere innlegg i anledning utflyttingen. Blant dem som slapp til på scenen var innehaveren av Oslo kommunes høyeste posisjon, Marianne Borgen. Borgen måtte selvsagt si at bibliotekets tilbud er gratis.

Jeg tvitret at det var skattefinansiert, ikke gratis. Det tok ikke lange tiden før en hel gjeng betegnet det som pedantisk, petimetrete, «helt unødvendig kverulering» og hjemmehørende i skoledebatter. Da har man bommet ganske kraftig på hva dette dreier seg om. Man trenger ikke noen doktorgrad i retorikk for å forstå at det spiller en rolle hvilke ord politikere benytter seg av. Valget om man skal bruke gratis eller skattefinansiert, er ikke annerledes.

En politiker vil selvsagt velge å bruke ordet gratis istedenfor skattefinansiert, for det lyder så mye bedre. Da snakker man ikke om finansieringen, som kan være mindre behagelig. Det spiller på det potensielle håp hos folk om at de kan få mere ut av den enkelte ordningen enn de betaler for den.

Selvsagt vil det være noen som får mer ut av en ordning enn andre. For biblioteker er det sannsynligvis noen tunge brukere som nettopp er i en slik situasjon. Det samme gjelder forsåvidt f.eks. treningssentre: de som trener hver eneste dag, får mer ut av medlemskapet sitt enn de andre som f.eks. bare trener én gang i uken. Forskjellen er imidlertid at medlemskapet på treningssenteret er frivillig.

Du kan selvsagt ha et håp om at et av disse såkalte gratistilbudene fra det offentlige er noe du får mer igjen fra enn du i praksis må betale for det. Men alle disse såkalte gratistilbudene blir det mange av, og du skal være i en ganske spesiell situasjon for ikke å bli belastet i det hele tatt. Det er ikke nok å ta av hos «de rike»; «folk flest» må som hovedregel være med og «bidra».

Så kan du si at dette ikke er så mye forskjellig fra rabattene man får i diverse butikker. Tja? Likhetene er jo åpenbart der, men når politikere selger inn noe som «gratis», sender de regningen til noen som ikke kan velge å la være å betale.

Så var det dette med det offentliges stordriftsfordeler? Tja? Kanskje, muligens? Men det er jo en monopolvirksomhet, og det er heller tvilsomt at andres penger vedtatt brukt blir særlig effektivt brukt.

I 1993 skrev Anne Brendemoen og Haakon Vennemo i Økonomiske analyser («Hva koster det å øke skattene?») fra Statistisk sentralbyrå (henvist til fra NOU 1997: 27):

[N]ytten av det offentlige prosjektet [må] være 148 prosent av de direkte utgiftene for at prosjektet skal være samfunnsøkonomisk lønnsomt.

Til Finansavisen i 2007 innrømmet daværende finansminister Kristin Halvorsen at hver skattekrone gir 20 øre i effektivitetstap.

Stordriftsfordeler? Ja, det er vel kanskje fortsatt mulig?!?

Det er mulig alle egentlig vet at alle disse «gratistilbudene» egentlig må ha en finansiering, og at denne finansieringen i hovedsak er fra skatter og avgifter. Det følger allikevel ikke derav at det er unødvendig pirk å påpeke at det som er «gratis», egentlig er skattefinansiert.

Det har høyst sannsynlig en vesentlig betydning for omfanget av såkalte fellesskapsgoder i hvilken grad vi snakker om disse tilbudene som «gratis», og hvilken grad vi snakker om dem som «skattefinansiert».

Så får folk gjerne gå rundt og late som om det ikke betyr noe.