Venstre og den forbannede sperregrensen

Venstre har en posisjon i norsk politikk som ikke enkelt lar seg kombinere med partiets selvbilde. Identiteten som ansvarlig styringsparti er krevende å opprettholde når man valg etter valg må innse at det eneste målet man med en viss realisme kan sette seg, er å komme over sperregrensen. Idealismen som ligger bak mange av partiets politiske prioriteringer, og ikke minst medlemmenes engasjement, får gjerne et brutalt møte med virkeligheten når kompromisser skal inngås og flertall skal bygges gjennom forhandling og samarbeid med partier som på mange områder befinner seg i motsatt ende av verdiskalaen.

Videre har Venstre, i det strategiske valget mellom å mene det rette med stor patos og utålmodighet, og å få gjennomført politikk et lite skritt om gangen, ofte blitt stående i en Ole Brumm-spagat over lengre tid. Det fører til slitasje på organisasjonen og troverdighetsutfordringer i opinionen. Partiet engasjerer seg dessuten i svært mange forskjellige saker, og står permanent i fare for å bli oppfattet som smale og esoteriske, frikoblet fra bekymringene og ønskene som «vanlige folk» eller «folk flest» legger vekt på når de går til stemmelokalene.

Liberale velgere finnes