Virkeligheten slår tilbake

Arbeiderpartiet gjorde nylig en dårlig måling. Den som gifter seg med tidsånden, blir raskt enkemann, skrev Søren Kierkegaard. Dette i betydningen av at tidsånden stadig skifter, men i Arbeiderpartiets tilfelle, tror jeg det handler mer om at den rådende tidsånd aldri har representert virkeligheten særlig godt. For er det noe vi har opplevd til fulle den siste tiden, er det at virkeligheten, og bildet av den, ikke samsvarer.

Vi har vært vitne, direkte eller indirekte, til et VM som mer enn noe annet illustrerte dette. Vi stod stolte og rake i vår motstand mot det brutale regimets arrangement. En kunne få inntrykk av at hele verden stod med oss. Og så slår det oss med full kraft at det vi trodde var et verdensomspennende fotballopprør med bred oppslutning, egentlig var et lite europeisk fenomen. Og det var enda smalere, kanskje bare et nordeuropeisk fenomen, nærmest et nisjeprosjekt. Den arabiske verden var helt uinteressert i å gi rom for, og langt ifra assimilere, vestlig tankegods. Kronprinsene og emirene demonstrerte forskyvningen i den internasjonale maktbalansen, hvor skapet egentlig står. Det er vi som har oljen, gassen og pengene, ikke kom her med deres påståtte moralske overlegenhet. VM ble slik en oppvisning i virkelighet, og lærte Vesten, rettere sagt Skandinavia, at deres ideologi bare er én blant mange, og at den arabiske verden ikke finner seg i forsøk på intellektuell kolonisering. Det er tross alt bare 6,4 prosent av verdens befolkning som bor i såkalte fullverdige demokratier. Da blir en selvsagt imperialisme fra vår side vel sped. Kartet bommet rett og slett fullstendig på terrenget.

Les også:

Pluss

VM i forargelse

Espen Goffeng

Vi har fått flere eksempler på at virkeligheten slår tilbake den siste tiden. De skuffede småbarnsfedrene som blir såret over at de ikke kan amme. Problemet med kjønnsfordeling i styrer, når de ikke lenger finnes to, men et ubegrenset antall kjønn. At en av verdens mektigste feminister, J.K. Rowling kanselleres, mens bøkene hennes leses som aldri før, og opptar stadig mer av salgsbodenes areal i bokhandlene. Dette er virkeligheten versus algoritmefremkalte bilder av den. Og lengre tilbake, det faktum at Trump ble president. Et valgresultat er virkeligheten som treffer deg i fleisen. Filosofen Dallas Willard skriver at virkelighet er det du butter imot når du tar feil.

Hvordan kan vi ta så feil av en verden rikere på informasjon enn noensinne? Det handler om kanalen vi sluser informasjonen gjennom, eller rettere sagt filteret. Et filter slipper noe gjennom, men holder også mye tilbake.

For en tankeverden formidlet via en uendelig rull av bilder på telefonene, formidler ikke verden slik den er. Det er den polerte og polariserte verden vi ser. Algoritmen er nemlig ikke bare slem, den gir oss også en illusjon av trygghet, av meningsfellesskap og tilhørighet. Det er lunt og koselig i et ekkokammer. Akkurat som eldre mennesker strevde med ankomsten av datamaskiner, strever nå unge mennesker med ankomsten av virkeligheten, hørte jeg nylig på en podkast. En mer potent setning skal du lete lenge etter. Fra en bildeverden, en cerebral forestilling av verden, har den håndfaste, nyanserte og mangfoldige verden meldt sin ankomst, med all sin skitt og ulyd. Og det har vært sjokkerende for mange.

Virkeligheten er den ubehagelige erkjennelsen av at det bare var omkring syv land som drev med boikott av VM. Bare syv land, og ett av dem føyde seg ved trussel om gult kort, og tegnet samtidig en langvarig gassavtale med vertsnasjonen. Og mottakelsen her hjemme har vært overraskende forståelsesfull. Det er ikke måte på hvor imponerte vi ble av punktlig kollektivtrafikk, lite søppel og god mat. Men som Erik Niva er inne på, i en verden hvor alt kan kjøpes for penger, er vi egentlig overrasket over at verdens rikeste lager et velsmurt VM? Sportsvaskingen har vært vellykket, og det hele minner skremmende mye om Michel Houellebecqs roman Underkastelse, bare at overtakelsen skjer gjennom idretten, heller enn gjennom oppkjøp av universitetene.

Uansett. Arbeiderpartiet virker fanget i en slags kamp mot Hydra, de kutter av ett hode, og så kommer tre nye til, som når radikal kjønnsideologi får uendelige med implikasjoner, om vi skal ta den på alvor. Eller at misforstått likestilling resulterer i forsmådde brystmelkmanglende fedre, og at staten får vær så god å sette ned støtteordninger for dem, i det minste lage en NOU. I sin iver etter å tekkes tidsånden og få likes har de kastet seg på enhver algoritmesendt poseringssak. Det var ikke måte på hvor raske de var til å innføre et nasjonalt screeningprogram i form av tidlig ultralyd til alle, helt uten dokumentert helsegevinst. Det er forresten slik helsevesenet går under. Velmenende og poserende politikere som omfavner alt som er nytt, uten å spørre seg om det er godt. Kvinneklinikkene jobber fortsatt med å finne ut hvor de skal ta penger og personell fra for å bemanne dette screeningtilbudet, som aldri innfridde WHOs kriterier for screeningundersøkelser i utgangspunktet.

Istedenfor å dulle med lediggangsprosjekter og bilder av virkeligheten, burde politikere befatte seg med virkeligheten, for den er i ferd med å skylle over oss.