KOMMENTAR

Omstridte statuer.
Omstridte statuer.

Oppgjøret som ikke kom

Hvem skal ut – Winston Churchill, Woodrow Wilson, Theodore Roosevelt eller Ludvig Holberg? Det må også høyresiden svare på for å ha troverdighet i rasismedebatten.

Publisert Sist oppdatert

Det er mange som skal ut for tiden.

Den siste uken har det i Norge handlet om Geelmuyden Kiese, som er blitt svartelistet av både IKEA og LO etter uttalelser fra sjef og eier Hans Geelmuyden. Men de foregående ukene har søkelyset vært rettet mot fortidens minnesmerker – både her hjemme og i utlandet.

I Norge har nesten 5000 mennesker skrevet under på et opprop for å fjerne statuer av Ludvig Holberg og Winston Churchill. Mens dette kravet enn så lenge kan sees som en kuriositet her på berget, er spørsmålet om statuer og andre minnesmerker mer akutt i USA. Nå har det nådd aller høyeste nivå: For to uker siden bestemte American Museum of Natural History i New York seg for å fjerne statuen av tidligere president Theodore Roosevelt, som har stått foran inngangen siden 1940. Forrige uke vedtok Princeton-universitetets forstanderskap å fjerne navnet til en annen tidligere president, Woodrow Wilson, fra det som inntil da hadde hett Woodrow Wilson School of Public and International Affairs.

På høyresiden ser mange dette i lys av en ny, polariserende illiberal og identitetspolitisk venstreside. Og den venstresiden finnes selvsagt. Men den er ikke hele bildet. Polarisering betyr at det finnes to poler. Det er verdt å ta en titt på den andre polen også, for den kaster lys over den første. Og som med så mange andre kulturkrigsfenomener, må vi dykke ned i amerikansk historie for å forstå statuekrigen. Men når vi dykker opp igjen, vil vi kanskje også se med litt nye øyne også på Europa – for begge sider også i den norske debatten har importert derfra. La oss derfor forlate uskyldige statuer av Holberg i Bergen, og begynne et annet sted.

Rytteren fra Memphis

I det sentrale Memphis, Tennessee, stod inntil desember 2017 en rytterstatue av en mann som het Nathan Bedford Forrest. Parken der den stod, fikk navnet Forrest Park.

Hvem var Nathan Bedford Forrest?

I motsetning til Ludvig Holberg var Forrest slavehandler på ordentlig. I 1845 slo han seg ned i Memphis, hvor han blant annet kjøpte og solgte slaver. Da borgerkrigen kom, begynte han som menig kavalerist, men ble etter hvert forfremmet til general. Som general var han blant annet ansvarlig for Fort Pillow-massakeren, der svarte soldater som overgav seg, ble massakrert. Etter krigen fortsatte han arbeidet for slaveri og rasisme, og ble den første Grand Wizard i den nystartede organisasjonen Ku Klux Klan.

Fra 1875 og i tiårene fremover jobbet det hvite flertallet i sørstatene for å gjeninnføre mest mulig hvit makt. Raseskillelover ble innført, sammen med stemmerettsregler utmeislet for å ramme svarte. Da den imponerende rytterstatuen av Forrest stod ferdig i 1905, sendte den et tydelig signal til byens svarte innbyggere om hvem som satt med makten.

Flertallet av Memphis’ innbyggere er svarte. Tenk deg at sønnen eller datteren din på syv år hver dag på vei til skolen, eller til helsesenteret som ligger ut mot parken der statuen stod, passerer forbi dette minnesmerket. Er det greit? Hva gjør det med dem? Hvorfor er det blitt akseptert?

Ingen debatt er fullbrakt før Hitler er trukket inn, så la meg gjøre det eksplisitt og med en gang: Hva hadde vi tenkt om en statue av Adolf Hitler stod utenfor et sykehus der de fleste pasientene var jøder?

Barn av sin tid?

Vi slipper oftest å stille spørsmålet: Det fantes knapt statuer av Hitler, og ingen har reist noen senere. Andre minnesmerker etter nazismen ble stort sett fjernet umiddelbart etter det tyske nederlaget i andre verdenskrig. Men fordi vi slipper å stille spørsmålet, tror jeg også vi tenderer mot å avfeie det som urimelig, ja, hårreisende: Man kan ikke sammenligne nazismen, menneskets ondskap inkarnert, med noe annet. Ikke bare vi tenker slik: også tyskerne – etterkommere etter folk som stemte på NSDAP og av folk som sloss i Wehrmacht – tenker slik.

Til sammenligning beskriver de fleste andre av historiens mange grusomheter med flere nyanser: Vi vet at fortiden var et annet sted, og at de som levde da, var barn av sin tid. Men hvorfor er det egentlig så vanskelig å sammenligne disse to samfunnene basert på institusjonalisert, brutal rasisme? Hvorfor og når ser vi på noen som «barn av sin tid», mens andre symboliserer historiens ondskap?

En forklaring er at Hitler var en revolusjonær i sitt eget samfunn. Forrest var slavehandler, slaveeier og slavedriver; det eneste han brukte sitt militære geni til, var å kjempe for slaveri, og etter det militære nederlaget, fortsatte han i flere år å jobbe for «saka». Men en revolusjonær i sitt eget samfunn, var han ikke. I den forstand var han i større grad et barn av sin tid. Men et mildere oppgjør med Forrest som barn av sin tid, krever i så fall et hardere oppgjør med samfunnet han var en del av.

En annen forklaring er at andre verdenskrig er så nærværende: Den står så sterkt i minneskulturen vår at vi ville oppleve nazistiske statuer og symboler som noe som griper inn i nåtiden. Men nettopp dette avslører også noe avgjørende om hvordan oppgjøret med historien er tatt – eller ikke tatt: Det kjennes nært fordi både Tyskland og Europa tok et så grundig oppgjør med fascismen og antisemittismen, og fordi vi samtidig erkjenner at begge tankestrømninger fortsatt eksisterer og kan dukke opp igjen.

For et samfunn å ta et oppgjør med seg selv er vanskelig under alle omstendigheter. Som mennesker trenger vi å være en del av et fellesskap og av en historie vi kan være stolte av. Hvordan håndterer vi da situasjoner der dette fellesskapets moral har vært uhyrlig? Da Tyskland tok sitt oppgjør med nazismen, kunne de se det som en midlertidig galskap som kom over samfunnet, symbolisert ved personen Adolf Hitler; og de kunne finne tilbake til en annen og eldre nasjonal historie. Men for et land og dets innbyggere uten bitterhet å erkjenne skyld i så stor grad er nesten unikt.

Et slikt oppgjør kom aldri i sørstatene. Kanskje var det heller ikke så lett – for hvordan skulle man bevare stoltheten over historien da, når først slaverispørsmålet hadde dominerte regionens politiske konfliktlinjer hele veien? Oppgjøret kom ikke, og etter borgerkrigen befestet det hvite flertallet tvert i mot sin egen historieskriving med symboler og monumenter. Slik slapp man å huske slaveriet som det faktisk var. Slik fikk sørstatshærens stridsfane plass i delstatsflaggene. Og derfor reiste Memphis og andre byer minnesmerker, ikke så mye over mannen Forrest som over samfunnet han representerte.

Oppgjøret som ikke var

Seierherrene satte heller ikke spørsmålet på spissen. Fokuset i USA ble snart nasjonal forsoning – i hvert fall med sørstatenes hvite innbyggere. Forsoning med svarte var knapt nok tema. Det var heller ingen stor appetitt for å kjempe for en kulturell omveltning i sør, for også ivrige abolisjonister var barn av sin tid: selv om de var mot slaveri, kunne de godt være temmelig rasistiske etter våre standarder. Først etter andre verdenskrig ble den rasistiske segregasjonen så diskreditert til at også mange nok hvite engasjerte seg i spørsmålet.

Under borgerrettsstriden som fulgte, ble det mer kamp om historien. Gamle sørstatsgeneraler kom igjen på moten blant hvite i sør. I 1959 oppkalte man i Jacksonville i Florida en ny, segregert videregående skole etter nettopp Forrest. Og igjen var poenget i mindre grad mannen selv som å bringe gamle helter fra borgerkrigen til heder og verdighet igjen som et politisk symbol.

Heller ikke etter at raseskillet ble opphevet i 1965, kom et ordentlig oppgjør med rasismen eller dens forkjempere. Igjen kom den politiske endringen ikke som et resultat av indre endring, det var føderal lovgivning mot ønsket til det store flertallet av hvite i sørstatene. Og igjen var seierherrene i borgerrettsstriden raskt opptatt av forsoning etter det urolige 60-tallet.

Oppgjøret kom ikke, og etter hvert gikk flere av de ivrigste segregasjonsforkjemperne inn i amerikansk historie som grand old men. Ett eksempel: I perioden 1981 til 2003 besatt politikere som aktivt hadde kjempet mot desegregering, sammenhengende den ærefulle tittelen som president pro tempore av Senatet: Strom Thurmond, John Stennis og Robert Byrd. Sistnevnte angret rett nok senere; de to andre gjorde det ikke.

Omveltningene etter nazismens og kommunismens fall ble ledsaget av at seierherren fjernet taperens politiske symboler. I mange tilfeller fantes et tabu mot at de som stod på «gal side» fikk fremstående politiske posisjoner. Etter borgerrettsstriden hadde seierherren altså hverken vilje, evne eller ork til å gå løs på en slik oppgave, som om man sa: «Nå har vi sikret svarte stemmerett og slutt på segregasjon – la oss være moderate, og ikke omfavne radikalere som vil fjerne statuer, navn og flagg!»

Igjen valgte man forsoning, og jeg tror denne forsoningen har bidratt til at det er så fjernt for oss å sammenligne det samfunnet som produserte slaveriet og segregasjonen med Nazi-Tyskland. Fordi det ikke var mulig å ta et fullt oppgjør med alt som hadde vært og alle som hadde kjempet for det, ble det nødvendig å gjøre kompromisser, og disse kompromissene innebar en nyansering av fortellingen om fortiden og av minneskulturen som innebar at mange av rasismens minnesmerker måtte sees som del av en kompleks historie, snarere enn som så svart-hvitt som slaveri og segregasjon tross alt er.

Polariseringen

Men her begynte på mange måter også én del av den moderne kulturkrigen. For ikke alle godtok at dette oppgjøret ikke skulle tas. Og selv om begge sider i denne krigen har også andre røtter, historisk og ideologisk, har kontroverser knyttet til hvordan denne historien minnes, symboliseres og fortolkes i dag, vært vedvarende temaer. Og i denne striden er det ikke så urimelig å mene at folk på høyresiden – hvite konservative om du vil – har bidratt med mer enn sin andel av polariseringen, selv om det har vært mindre i form av radikal endring, og mer i form av å tviholde på det som var.

På høyresiden er det mange som liker best å fokusere på «den andre sidens» eksesser. Vi deler med en oppgitt mine i sosiale når folk vil rive ned Emancipation Memorial i Washington, D.C., statuen til minne om frigjøringsproklamasjonen hvor vi kan se Abraham Lincoln gi friheten til en svart slave. Aktivistene synes statuen fremstiller svarte som passive mottagere av hvit nåde. Vi vil svare at det speiler en reell del av historien – det var hvite som satt med makten; at monumentet historisk har vært viktig for både svarte og hvite; og at å rive det ned bare kan virke polariserende.

Men for at den begrunnelsen, frykten for revisjonisme og ideologisk ekstremisme, skal virke overbevisende, kreves som et minimum en grunnleggende tillit til at vi behandler den rasistiske minneskulturen på linje med andre problematiske minner. For som Bård Larsen har vært inne på: knapt noen mener at alle statuer alltid bør stå, eller at alle alltid bør rives.

Det er forståelig at den tilliten svikter. For på den amerikanske høyresiden har motkreftene mot å endre alle deler av minneskulturen knyttet til konføderasjonens symboler vært stor. La oss se på skjebnen til de to Forrest-minnene: Selv om navnet Nathan Bedford Forrest High School hadde plaget særlig svarte elever, foreldre og lærere hele tiden, tok det flere tiår å få nok støtte til å klare å løfte saken. Men da innbyggere i Jacksonville i 2006 samlet underskrifter for navneendring, endte de med å tape saken i det kommunale skolestyret, der fem stemte for å bevare navnet, og bare to mot. De to var svarte. De fem var hvite. Først i 2014 ble skolens navn endelig endret til Westside High School.

Da Memphis til slutt bestemte seg for å fjerne rytterstatuen av Nathan Bedford Forrester i 2015, ble forslaget stoppet av delstatens «historiske kommisjon», et majoritetshvitt politisk oppnevnt organ med ansvar for kulturminnesmerker. Byen omgikk til slutt forbudet mot å flytte statuer fra offentlig steder ved å selge hele området der statuen stod – og i desember 2017 ble den endelig flyttet. Det var ikke uten konsekvenser: Det republikanske flertallet delstatskongressen stemte deretter for som straff å frata byen 250 000 dollar til en 200 års-feiring. Et av kongressmedlemmene sa i sakens anledning at det eneste han var lei seg for med den avgjørelsen var at de ikke kunne frata byen flere penger – og sammenlignet fjerningen av statuen med Den islamske statens ødeleggelser. Det er ikke så ulikt argumenter som ofte brukes i dagens statuedebatter.

For øvrig var det først forrige uke, etter årets runde med protester og statueaktivisme, at Mississippi, som siste stat, 155 år etter at borgerkrigen sluttet, stemte for å fjerne konføderasjonens stridsfane fra delstatsflagget sitt.

Denne konteksten er en bakgrunn for dagens polarisering, og en bakgrunn for å forstå aktivister som ser institusjonalisert rasisme overalt – fordi de har støtt på motstanden mot å gjøre noe med den, overalt. Etter hvert blir viljen og evnen til å skjelne mellom rasistiske troper i en statue av Abraham Lincoln og monumenter til ære for sørstatspresidenten Jefferson Davis liten.

Lærdommer for Norge

Har amerikansk historie relevans for å forstå den norske statuedebatten eller kulturkrigen mer generelt i 2020? På den ene side burde svaret være nei: Selv om det selvsagt har vært både rasisme og rasister i norsk historie, finnes ingen fenomener av et omfang og en påvirkningskraft på samfunnet som kan sammenlignes med slaveri og raseskille. Og å se nordmenn med minoritetsbakgrunn som historiske ofre for norsk rasisme, er stort sett søkt: Med et markant unntak for samer og kvener har de fleste minoriteter i Norge i dag kommet hit i nyere som flyktninger eller migranter på jakt etter et bedre liv.

På den annen side tror jeg vi på høyresiden har noe å reflektere over. Og noe av det kommer til uttrykk i statuedebatten. For de færreste på den politiske høyresiden er statue-purister generelt. Da det for noen år siden skulle reises et monument over Osvald-gruppen på Jernbanetorget, var det omstridt: Selv om det var krigsinnsatsen som skulle hedres, syntes mange, og flest på høyresiden, det var problematisk med et monument som hyllet gamle stalinister. Vi opplevde ikke den ideologiske kampen som død ennå; vi unnet ikke dagens ytre venstre et slikt symbol i offentligheten.

Og de fleste av oss har sett med forståelse – noen med glede, andre heller med likegyldighet – på at så mange statuer av Stalin og andre kommunistiske ikoner er blitt revet etter 1989 og frem til i dag. Ingen har tenkt tanken at aktivister som rev ned statuer av Stalin, Lenin eller Feliks Dzerzjinskij var rabiate ideologer; at vi her hadde å gjøre med Den islamske staten som ødela all historie som ikke var pur: Vi har tenkt at ofrene for deres forbrytelser forståelig kan ønske at overgriperne ikke dominerer det offentlige rom. Det er lett å tenke det, for vi identifiserer oss med dem.

Jeg tror det sitter lenger inne for mange på høyresiden å se historien om rasismen med ofrenes øyne – for høyresiden er overveiende hvit, også i Norge. Det er ikke så lett for oss å identifisere oss med dem; deres liv var annerledes enn våre. Aktivistene i dag lever også andre liv enn våre, og fremmer andre ideologier og verdier. Vi vet at rasismen var der – i USA, men også i Europa og gjennom kolonialismen. Men intuitivt er den et avgrenset sidespor i vestlig historie. Mens vi husker de fleste nazister utelukkende som nazister, husker vi de fleste vestlige statsmenn mellom 1850 og 1950 for alt annet enn deres forhold til rasisme.

Av og til er det rimelig: Det ville være absurd å redusere Winston Churchill til hans unektelig rasistiske forestillinger, eller Woodrow Wilson til hans aktive politikk for mer segregasjon i USA. Men i blant ender vi også opp med å lytte for lite til et annet perspektiv. Hvor man står, avhenger som kjent av hvor man sitter, og noen ganger sitter vi litt for godt i det.

En kuriositet: Hitler er ikke tabu overalt. I India er han ganske populær. En viktig forklaring er at nazistenes herjinger er ganske fjernt fra de fleste indere i dag. Det var langt borte, et annet sted, europeisk maktpolitikk har alltid vært komplisert, og nazistene var vel barn av sin tid, også de. Dessuten sloss Hitler mot britene, og i hvert fall for noen indere var han dermed deres fiendes fiende. Churchill forbindes uansett i stor grad med sultkatastrofen i Bengal – og med sin rasisme i den forbindelse.

Men iblant lurer jeg på om det ikke er høyresiden som er som inderne i diskusjoner om rasismens historie: Vi skyver noe som har vært så sentralt for livsforholdene til så mange mennesker, så langt ut av fokus at vi blir nærmest irriterte når noen retter søkelyset på det.

Hvem skal ut?

Derfor tror jeg det er klokt å lytte når noen forteller om sine erfaringer med rasisme, historisk og i nåtid – før man blir irritert. Det er alltids tid til å bli irritert etterpå.

Med det i bakhodet kan vi vende tilbake til statuedebatten jeg innledet med: Hvem skal ut? – Holberg, Churchill, Roosevelt eller Wilson?

Å lytte betyr ikke alltid å gi den andre rett. Ludvig Holberg var for eksempel fortsatt ingen slavehandler, og en utlånsobligasjon av uklart opphav i Det Vestindisk-guineiske Kompagni til tross. Han var, som barn av sin tid betraktet, temmelig liberal. Statuen av ham har ingen rasistiske elementer, og står der til ære for hans forfattergjerning. Selvsagt skal den statuen ikke bort.

Winston Churchill skal heller ikke bort. Ja, Churchill hadde rasistiske holdninger, og disse påvirket hans politiske gjerning. Hans enorme betydning under andre verdenskrig visker ikke ut dette – men rokkes heller ikke av det. Det er ingen tvil om hvilken del av historien statuen på Solli plass reflekterer: en okkupert nasjons takknemlighet for frigjøringen. I Norge er det legitimt at det er den sentrale delen av historien om Churchill. Men å gå i fistel over at noen i stedet vil fokusere på bombekampanjer i Somalia, sultkatastrofen i Bengal eller konsentrasjonsleire i Kenya, har ikke noe særlig for seg. Hvis vi opplever det som «polariserende aktivisme», er det på tide å ta opp et speil.

Ikke engang Woodrow Wilson hadde det vært nødvendig å fjerne fra den prestisjetunge Princeton-skolen. Wilson, den første presidenten som var vokst opp i sørstatene siden borgerkrigen, var segregasjonist, og innførte segregasjon på flere områder der det tidligere ikke hadde eksistert også føderalt. I dette var han definitivt barn av sin problematiske tid – det var lite motstand i kongressen mot disse endringene. Men det er ikke for sin innenrikspolitikk Wilson gav navn til denne skolen, men for sin utenrikspolitikk. For konservative den rett nok ikke den beste: Han hadde stort ansvar for utformingen av den ulykksalige Versailles-traktaten; hans støtte til europeiske nasjonalstater bidro til revolusjoner og den nasjonalistiske vekkelsen på kontinentet; og hans hjertebarn Folkeforbundet forble en papirtiger som kanskje gjorde mer skade enn gagn. Men når han minnes for denne utenrikspolitikken, er det likevel fordi den var betydningsfull, og pekte fremover gjennom det lange 1900-tallet.

At det ikke hadde vært nødvendig å fjerne dette navnet, er likevel ikke det samme som at det er fryktelig farlig at det skjer. Slike navneendringer skjer i blant, i møte med nye normer. I Norge ble Det Kongelige Fredriks Universitet til Universitet i Oslo etter at Arbeiderpartiet kom til makten. Man syntes det var upassende at vårt eneste universitet skulle bære navnet til en dansk enevoldskonge. Selv synes jeg også problematiske historier ofte – et sted går det nok en grense – kan få leve videre i slike navn. Men et eksempel på politisk korrekt på speed, er det likevel ikke.

Roosevelt til hest.
Roosevelt til hest.

Den som skal ut, er i stedet rytterstatuen av Theodore Roosevelt-statuen – i så mye på grunn av mannen som på grunn av statuen: Den fremstiller den hvite mann hevet over, båret frem, av andre folkeslag. Jeg vet for å være ærlig ikke om jeg hadde tenkt så mye over det om ikke lyttet til andre som påpekte det, men det er vanskelig å avtenke. Denne tenkningen er selvsagt en del av historien, vi skal ikke retusjere den bort – men store rytterstatuer med klart rasistisk utforming på offentlige plasser, er ikke måten å gjør det på. At statuen har stått så lenge – en ble reist i 1939 – er i denne sammenhengen mest en illustrasjon på hvor lenge denne type billedbruk var regnet som helt uproblematisk, og hvor lenge vi deretter fortsatte å se på det som noe mindre viktig, som ikke måtte få overskygge andre aspekter av en temmelig hvit historieskrivning.

Noen vil protestere: På skolen lærer vi ikke om annet enn kolonitid og vestlig skyld, og samfunnsdebatten er full av påstander om gjennomgripende rasisme i det som tross alt er et av verdens og historiens minst rasistiske samfunn. Joda – slik er det også, i blant, i hvert fall fra en mulig synsvinkel. Men vi forstår ikke den polariseringen uten også å reflektere over vår egen motvilje mot å erkjenne hvor stor aksepten for rasistiske forestillinger og billedbruk har vært – og er – og hvor begrenset oppgjøret med dem har vært til det som trygt kan plasseres på historisk og geografisk avstand: Kolonitid, slaveri, sørstatene. For hvorfor blir vi egentlig så irriterte når noen påpeker at den rytterstatuen av Roosevelt ikke er helt bra? Fordi vi må akseptere en kompleks historie, svarer vi gjerne, og fordi vi ikke vil gi disse aktivistene en lillefinger.

Men det er ikke så mye annen historie å skimte i rytterstatuen – annet enn oppgjøret som ikke kom, før nå.

Powered by Labrador CMS