Satellittøkonomene

I oktober var det nøyaktig et halvt århundre siden Ludwig Erhard ble kansler av Tyskland. Men mest husket er han imidlertid for liberaliseringen av den krigsherjede og tungt regulerte tyske økonomien. Med seg hadde Erhard økonomiske rådgivere og ideer de færreste hadde tro på.

I Tyskland etter Annen verdenskrig er det knapphet på det meste. USA, Storbritannia, Frankrike og USSR har i 1945 tatt kontroll over den ødelagte nasjonen og delt den inn i fire soner (den britiske og amerikanske slås senere sammen). I den russiske sonen etableres hva som betegnes som et «terrorsystem … i hovedsak lite forskjellig fra det tidligere nasjonalsosialistiske systemet».[1] Det var ventet at autoritetene ville fordele det okkuperte landet mellom seg, men ikke at de skulle holde sonene så strengt adskilte og stenge dem av fra hverandre, noe som hadde ødeleggende effekter på den tyske økonomien.

Ved å bevare prisreguleringene de nazistiske styresmaktene innførte i 1936, forlenger okkupasjonspolitikken en situasjon preget av mangel på varer, og butikkhyllene forblir tomme. Likevel råder det en klar oppfatning om at planøkonomi er hva som må til for å gjenreise Tyskland. Som den amerikanske økonomen Lawrence White skriver, erstattet de allierte styresmaktene i de vestlige sonene det tredje riket med rasjonering av forbruksvarer, og dirigerer gjennom dekreter og forordninger allokeringen av produktive ressurser. Ordningen fungerer dårlig, og publikum bytter eiendelene sine på det svarte markedet mot mat.[2]