Stortingets pengebruk får Norge til å ligne på en bananrepublikk

Den libanesisk-amerikanske fritenkeren Nassim Nicholas Taleb skrev på Facebook i går at «et tegn på hvor utviklet et land er, finnes i den relative mangelen på prestisje for regjeringsembeter».

Det er lett å se for seg hvorfor dette stemmer. I rike og velfungerende land kan hvem som helst i prinsippet bli parlamentsmedlem eller inneha et høyt embete. Å ha et slikt embete handler ikke om å berike seg selv, men om å gjøre en best mulig jobb for landet og dets innbyggere. Derfor er det langt fra det mest lukrative man kan gjøre karrieremessig.

Slik er det gjerne ikke i fattige land. Der er slike stillinger en ettertraktet ressurs som gjør det mulig å melke statens inntekter fra skatter og naturressurser til egen vinning. Politikk handler ikke om å gjøre landet mest mulig veldrevet, men om å sikre seg og sine (sin etnisitet, klan, stamme eller befolkningsgruppe) tilgang til disse ressursene på bekostning av andre deler av landets innbyggere. Man trenger ikke å dra til Afrika for å finne slike tilstander. Hellas ble i flere tiår drevet ved at sosialdemokratene og de konservative byttet på å ha makten og gi sine støttespillere jobber i offentlig sektor og andre privilegier. Helt til alt sammen nesten kollapset under finanskrisen.