Umoden barnekonvensjon

Jeg er for sterke internasjonale menneskerettighetsregimer. Og jeg er for barnerettigheter. Men jeg er uenig med Lucy Smith som vil gi en internasjonal individuell klageadgang etter Barnekonvensjonen.

10. februar argumenterte tidligere rektor ved UiO, professor emerita i jus og tidligere medlem av FNs barnekomité Lucy Smith i Aftenposten for at Norge skal slutte seg til en tilleggsprotokoll som etablerer en internasjonal klageinstans for FNs barnekonvensjon. Hun avviser utenriksminister Jonas Gahr Støres advarsel om at dette vil innskrenke det "nasjonale demokratiske handlingsrom" med at begrensning av handlingsrommet nettopp er henssikten med menneskerettigheter, og med at norsk demokratisk handlingsrom uansett er mindre viktig når "verdens barn" trenger denne klageordningen.

Jeg har tidligere gitt sterk støtte til rettigheter som et bolverk mot uinnskrenket demokrati, både på nasjonalt og overnasjonalt plan. Men det er ikke dermed slik at jo mer som lovfestes i form av rettigheter, jo bedre, eller at jo mer som gjøres overnasjonalt, jo bedre. Begrensninger på demokratiet skaper alltid spenninger, som vi vet fra stadige strider rundt den amerikanske  høyesterett, og etter hvert rundt både EMK og den hjemlige prøvelsesretten ved Høyesterett her i Norge. Tidligere kulturminister Trond Giske protesterte da Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) dømte Norge for brudd på ytringsfriheten, mens jeg på min side var helt enig i EMDs vurdering. Slike spenninger er både viktige og nødvendige; og uenighet om enkeltdommer, der de fleste tross alt er enige om eksistensen av den tilgrunnliggende rettigheten - som ytringsfrihet - rokker ikke grunnleggende ved systemet, som Minerva har hatt artikler om tidligere. Samtidig en det er også klart at spenningene øker jo flere politikkområder som rettighetsfestes, og spesielt øker spenningene når det som ikke kan klart begrunnes som rettigheter, eller som er håpløst vagt utformet, får juridisk status som absolutte og universelle menneskerettigheter.