Vi har glemt hvorfor vi straffer

I Norge begrunnes straffen med dens preventive effekt. Gjengjeldelse, ansvar og rettferdighet er glemt. Det har konsekvenser for hva vi straffer og hvor hardt vi straffer.

Hele vårt juridiske etablissement begrunner straffen med prevensjon: individualprevensjon og allmennprevensjon. Tanken om at straffen skal virke avskrekkende, og slik være fellesskapets styringsinstrument, har vært ansett for å være straffens moderne og humanistiske begrunnelse.

At en gjerningsmann skal møtes med gjengjeldelse, er en oppfatning som har vært i diskreditt i norsk strafferett siden tidlig på 1900-tallet. Gjengjeldelse som straffebegrunnelse har vært slått i hartkorn med hevnen, og dermed med de nedrigste motivene i oss, motiver som en rettsstat skal søke å verne oss selv mot. Det er kun prevensjon og samfunnsnytte som kan begrunne at vi setter folk i fengsel, ifølge den offisielle utlegningen av straffens legitimitet.