Mitt liv som digital voldsmann

Sist uke publiserte Tidsskrift for kjønnsforskning en artikkel med tittelen «Weaponised Humour: Delegitimisation of Academic Expertise via Persona-Based Parody», skrevet av Hande Eslen-Ziya, professor i sosiologi ved Universitetet i Stavanger. Artikkelen er skrevet i et utilgjengelig akademisk stammespråk på engelsk, og er ikke ment for lesere utenfor sitt eget smale fagfelt. Den er likevel verdt å stoppe opp ved.

Artikkelen er et eksempel på hva som skjer når en institusjon bygget for å tåle robust, åpen debatt, begynner å behandle kritikk og uenighet som noe farlig forskere må beskyttes mot. Den reiser grunnleggende spørsmål om hva akademisk frihet er, og hvem den egentlig er til for. Handler akademisk frihet om retten til å stille kritiske spørsmål, eller om retten til å kreve vern mot kritikk når den rammer en selv? Artikkelen gir også et fascinerende innblikk i et akademisk miljø der den ideologiske ortodoksien er blitt så dominerende at hele fagfelt står i fare for å isolere seg i illiberale og selvrefererende siloer.

Dette er historien om hvordan slike lukkede bobler kan gjøre uskyldig satire til et voldelig overtramp.

Objekt, offer, analytiker

I den omfattende fagfellevurderte artikkelen analyserer Eslen-Ziya én enkel, kort satirisk Facebook-post og de 51 kommentarene i tråden under. Det pikante er at posten hun gjør til studieobjekt, er en parodi over en kronikk hun selv hadde publisert i Kilden magasin, et faglig nettsted for kjønnsforskning, bare to dager før Facebook-posten ble lagt ut i august 2025.

I Facebook-posten er satiren lagt i munnen på den fiktive karakteren Selma Gnist-Løvgren, professor II i interseksjonell omsorgsteori ved Senter for følelsesbasert epistemologi. Under overskriften «Diskursiv trygghet som strukturell rettighet» krever Gnist-Løvgren at emosjonell trygghet skal trumfe tradisjonelle krav til vitenskapelig metode og dokumentasjon, at faglige motforestillinger skal defineres som voldelige angrep på hennes ontologiske integritet, og at akademisk ytringsfrihet må vike for å verne om hennes epistemiske trygghet. Teksten er skrevet i et absurd akademisk språk, der filosofiske fremmedord dynges oppå hverandre til meningsinnholdet nesten kollapser.

Posten avsluttes med en henvisning til Eslen-Ziyas kronikk: «Dette er en kommentar til kronikken «Digital vold bringer akademikere til taushet», av Hande Eslen-Ziya, publisert i Kilden magasin. Lenke i første kommentar.»

Eslen-Ziya oppgir i artikkelen at hun anvender en metode hun kaller «refleksiv tematisk analyse». I praksis opererer hun i et grenseland mellom autoetnografi og diskursanalyse; i teksten opptrer hun som objekt, offer og analytiker samtidig. Teoretisk lener hun seg tungt på ulike former for kritisk teori og feministisk epistemologi. Kort sagt gjør hun sin egen erfaring av å bli gjort til latter på Facebook til empiri, som hun så tolker gjennom et batteri av blytung teori.

Selma vs. de marginaliserte

I denne teoretiske virkeligheten blir Selma et bevis på hvordan satire og humor kan fungere som farlige våpen, som brukes til å ødelegge feministiske forskeres faglige troverdighet. Og hvis du lurer på hvordan en enkelt norsk Facebook-post kan ha en slik effekt, er en del av svaret at denne type hat aldri er enkeltstående hendelser: Eslen-Ziya leser posten som del av et stort internasjonalt, reaksjonært digitalt fellesskap som er ute etter å svekke tilliten til den typen maktkritisk forskning hun selv representerer.

Men hvorfor er det illegitimt å svekke tilliten til forskning? Det avgjørende analytiske grepet skjer i neste ledd, der Eslen-Ziya kobler forskeren, forskningen og de gruppene forskningen hevder å representere, så tett sammen at de glir over i hverandre. Når forskeren latterliggjøres, rammes forskningen. Når forskningen rammes, rammes også de sårbare gruppene den er ment å synliggjøre. Slik forvandles en parodi over en akademisk type og akademisk stammespråk til et angrep på de sårbare og marginaliserte gruppene forskningen hevder å tale på vegne av.

Dette leder direkte til artikkelens mest radikale påstand: Eslen-Ziya hevder at satire av den typen Selma Gnist-Løvgren representerer, ikke må forstås som humor, men som en form for vold. Det er verdt å notere seg at voldsbegrepet hennes også inkluderer satire uten eksplisitte trusler eller eksplisitt hat, vel og merke når satiren retter seg mot fagfelt som studerer «kjønn, migrasjon og raserettferdighet».

Les også:

Pluss

Pluss

Den ene formen for mangfold venstresiden ikke trenger

Nils August Andresen

Artikkelens siste og mest inngripende konklusjon er formulert som et krav til universitetene. Hun krever at universitetene ikke må la forskere stå alene når de blir utsatt for satire av den typen hun selv mener å ha blitt offer for. Dette gjelder særlig når latterliggjøringen rammer det hun kaller «kritiske epistemologier». Hun mener universitetene må anerkjenne at dette er nettvold, og reagere deretter. Slik oppsummerer hun det selv:

«Analysen utvider eksisterende arbeid om hvordan marginaliserte sosiale grupper gjøres til mål, ved å vise hvordan feministisk kunnskapsproduksjon i seg selv blir et sentralt angrepsmål. I stedet for å ramme inn parodi utelukkende som mellommenneskelig trakassering viser denne artikkelen hvordan humor mobiliseres for å disiplinere kritiske epistemologier og for å vokte grensene for hva som regnes som legitim forskning. Samlet sett peker disse bidragene på behovet for institusjonelle rammeverk som anerkjenner parodi og latterliggjøring som former for nettvold, og behovet for å reagere deretter, i stedet for å avfeie dem som ubetydelige eller rent satiriske.»

Etterprøvbarhet og selvrefleksjon

Det er mye som er merkelig med Eslen-Ziyas artikkel. Det rareste er at hun ikke gjengir eller siterer direkte fra sitt eget studieobjekt, den satiriske Facebook-posten. Hun begrunner det med «etikk», og med at den stygge parodien og de hatefulle kommentarene handler om henne som forsker. Hun baserer derfor analysen på «analytiske omskrivninger og detaljerte beskrivelser for å forhindre videre spredning av latterliggjøringen».

Når hverken posten eller kommentarfeltet gjengis, og ordrette sitater knapt forekommer, har leseren ingenting å måle påstandene om hat og vold opp mot. Dette inviterer til projisering. Jo mindre leseren får se, desto lettere blir det å forestille seg at materialet er verre enn det er. 

Det er ikke bare etterprøvbar dokumentasjon som mangler i teksten. Til tross for at Eslen-Ziya skriver at hun bruker en refleksiv metode, der forskeren skal granske sin egen rolle, reflekterer hun aldri over hva det var i hennes egen kronikk som kan ha utløst satiren. 

Resultatet er at analysen blir hengende i et analytisk vakuum hun selv har konstruert. Satiren er skjult, kommentarfeltet får leserne ikke se, og kronikken som utløste satiren undersøkes aldri kritisk. Leseren må ganske enkelt tro forskeren på hennes ord: Latteren som rammet henne var vold, fordi hun sier det var vold.

Slaget på Litteraturhuset

Her blir dette litt artig. Jeg vet mer enn de fleste om konteksten Facebook-posten ble skrevet i, og hva som utløste den. Det var jeg som la ut posten. Jeg er den digitale voldsmannen.

Je suis Selma Gnist-Løvgren!

Her er det som skjedde: Åstedet var Litteraturhuset i Bergen, på seinsommeren i fjor. Jeg var innom for å spise lunsj da Eslen-Ziyas kronikk dukket opp i Facebook-feeden. Jeg leste den mens jeg ventet på maten. Så skrev jeg posten. Jeg skal straks forklare hvorfor. Men først: Her er posten Eslen-Ziya mener er så voldelig at hennes egne lesere ikke får se den. Satiren hun krever at universitetet skal beskytte henne mot.

Jeg oppfordrer også lesere til å ta en kikk på kommentarfeltet under posten, og se hvor mye hat og hets de klarer å finne. Jeg tror kommentarfeltet taler for seg selv.

Jeg skal ikke forsvare det satiriske håndverket. Nivået er ikke høyt. Teksten var et innfall, skrevet på knappe femten minutter over laks og eggerøre. Jeg husker at maten var god. Bildet kunne jeg med fordel ha droppet. Posten fikk noen likes, men nesten ingen spredning. Trolig fordi den er skrevet i et språk mange hadde problemer med å forstå. Jeg klandrer dem ikke. Jeg har ikke tenkt på dette siden den dagen. Før nå.

Det interessante spørsmålet for meg, nå som posten først er gjort til gjenstand for en så grundig «vitenskapelig analyse», er hvor stor avstanden mellom parodien og Eslen-Ziyas opprinnelige kronikk egentlig var. I artikkelen leser Eslen-Ziya posten utelukkende som en ondsinnet vranglesning av kronikken. Helt uten noen kritisk refleksjon setter hun opp en tabell med fire kolonner. I den første plasserer hun det hun selv mener hun skrev i kronikken. I den neste setter hun parodiens «forvrengninger». 

Analysen hennes, blant annet presentert i de to siste kolonnene, består så i å klassifisere disse forvrengningene og deres virkninger, og gi dem akademiske diagnoser: epistemiske voldstaktikker, reduksjon til det absurde, omklassifisering, reversering, hån gjennom sjargong og utslettelse av posisjonalitet.


En storslagen avsløring

Så hva er det analytiske funnet Eslen-Ziya kommer fram til i artikkelen, det hun selv omtaler som et vesentlig bidrag til forskningen på humor, nettvold og feministisk kunnskapsproduksjon? Jo, det er at parodien overdriver kronikkens argumenter, og reduserer dem til absurditeter og karikaturer. 

Dette er ikke et analytisk gjennombrudd. Det er en sjangerbeskrivelse.

Det Eslen-Ziya har «avslørt», er satiriske virkemidler, ikke voldelige taktikker – hverken epistemiske eller på noen annen måte. En parodi som ikke karikerer, er ingen parodi. En satire som ikke overdriver, er ikke satire. Satire kan være dårlig, platt og vulgær. Alt dette kan man gjerne si om min dumme post. Men det gjør den ikke til vold. Det gjør den eventuelt bare til dårlig og platt satire. 

Eslen-Ziya har med andre ord konstruert et imponerende teoretisk apparat for å «avsløre» at satire er satire og parodi er parodi, for til slutt å klassifisere hele sjangeren som farlig nettvold hun trenger beskyttelse mot. Det er vanskelig å ikke lure på hvor mange offentlig finansierte arbeidstimer som er blitt investert i dette gjennombruddet i feministisk humorforskning.

Men selv dette er egentlig en for raus oppsummering av Eslen-Ziyas forskningsfunn, for det forutsetter at vi aksepterer at parodien min bommer så fundamentalt som hennes premiss tilsier at den gjør, så alt som står igjen er den karikerte overdrivelsen. For å vurdere det spørsmålet må vi tilbake til teksten parodien var en kommentar til. 

Faglig kritikk som digital vold

I den vitenskapelige analysen leser Eslen-Ziya parodien setning for setning, lager tabeller og ruller ut tungt teoretisk skyts for å vise at satire er et farlig diskursivt våpen, og at posten er et symptom på mørke politiske krefter. Men hva det var i hennes egen tekst parodien kanskje var et svar på, undersøker hun i liten grad. Vi er derfor tvunget til å gjøre den kritiske lesningen av hennes egen kronikk for henne.

Kronikken med tittelen «Digital vold bringer akademikere til taushet» ble publisert i Kilden magasin 19. august 2025. Oppsummert argumenterer Eslen-Ziya i kronikken for at digitale angrep på akademikere må omtales med sitt «rette navn – vold». Og hun krever at universitetene må bygge «strukturer for omsorg og ansvarlighet» rundt forskerne. Lest overfladisk høres dette rimelig ut. Selvfølgelig skal ikke akademikere trakasseres eller utsettes for vold, hverken digitalt eller på annet vis. Men her er det hun faktisk skriver, og det er verdt å sitere litt fyldig:


«Det som ofte blir avfeid som nettroll eller motreaksjoner, er i realiteten en form for digital vold. […] Det er viktig å merke seg at denne volden ikke bare utføres av ansiktsløse nettroll eller fra anonyme kontoer. Noen ganger kommer angrepet fra våre egne: akademikere som stiller spørsmål ved vår legitimitet og sår tvil om arbeidet vårt. Akademisk uenighet og kritisk debatt er selvsagt uunnværlige aspekter ved kunnskapsproduksjon, men når kritikken rettes mot personen heller enn forskningen, har man gått over streken.

Dette skjer blant annet når forskere blir avskrevet som «aktivister» heller enn vitenskapsfolk, når de blir anklaget for ideologisk forutinntatthet for å forske på kjønns-, rase- eller migrasjonsspørsmål, eller når deres tilstedeværelse på offentlige plattformer blir fremstilt som selvpromotering heller enn formidling. Slike handlinger kan forekomme i paneldebatter på konferanser, i fagfellevurderinger, og ofte på måter som isolerer og undergraver forskere i stedet for å innby til dialog.»

Det var dette avsnittet som fikk meg til å skrive den satiriske posten over eggerøren på Litteraturhuset. Les det hun skriver en gang til, og legg merke til hva som skjer retorisk. Hun starter med å trekke en prinsipiell grense: «Akademisk uenighet og kritisk debatt er selvsagt uunnværlige aspekter ved kunnskapsproduksjon, men når kritikken rettes mot personen heller enn forskningen, har man gått over streken.» Flott. Det er den klassiske grensen mellom sak og person, og de fleste vil skrive under på den.

Men så kommer eksemplene, og det ryddige og ukontroversielle skillet hun nettopp har trukket mellom sak og person, kollapser allerede i første setning: «Noen ganger kommer angrepet fra våre egne: akademikere som stiller spørsmål ved vår legitimitet og sår tvil om arbeidet vårt.» 

Dette er hverken personangrep eller epistemisk vold. Det er innvendinger mot forskningens kvalitet. Selvfølgelig kan faglig kritikk oppleves ubehagelig, og selvfølgelig kan faglig kritikk undergrave en forskers autoritet. Men noen ganger er det hele poenget. Hvis forskningen er svak, ideologisk overstyrt, metodisk tvilsom eller sirkulær, er det riktig at den faglige autoriteten til forskeren svekkes. Det er nøyaktig den måten akademisk kunnskapsproduksjon er ment å fungere på: som en selvkorrigerende prosess.

Det Eslen-Ziya gjør i kronikken, er å trekke faglige innvendinger inn i samme kategori som trakassering fra nettroll og maskulinistiske miljøer. Hun flytter voldsbegrepet rett inn i akademias egne kontrollmekanismer: fagfellevurderinger og akademiske paneldebatter, som begge eksisterer for å etterprøve, kritisere og utfordre forskning. Når det samme begrepet – nettvold – skal romme både dødstrusler og fagfellevurderinger, tømmes hele voldsbegrepet for mening. Det samme skjer med innholdet i den akademiske friheten.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

– Dette er vår kulturs siste tabu

Uvitenskapelig vitenskapelighet

Det å si at et forskningsarbeid er aktivistisk og ikke vitenskapelig, eller at en forsker er ideologisk forutinntatt, angår grunnleggende akademiske spørsmål: Holder dette arbeidet vitenskapelig mål? Er dette forskning, eller er det aktivisme? Er forskningen etterprøvbar, eller er den ideologiproduksjon? Det er denne typen kritiske spørsmål akademikere stiller – og må kunne stille – til hverandre. I Norge har blant annet en av våre fremste eksperter på det liberale demokrati, professor Tore Wig, stilt slike spørsmål til deler av forskningen som foregår under merkelappen kritisk teori. Denne type debatter er en sentral del av den akademiske friheten.

Ingenting i kronikken tyder på at Eslen-Ziya tar dette på alvor. «Beskyttelse av akademisk frihet innebærer også å stå imot politiske forsøk på å delegitimere hele kunnskapsområder, skriver hun i kronikken.» Hva som er et «politisk» forsøk, i motsetning til et faglig, defineres aldri klart. Men det er ikke noe tvil om hvilket fiendebilde hun opererer med. Litt tidligere i kronikken kan vi lese at universitetene oppfordres til å «ta offentlig standpunkt mot populistiske og antiintellektuelle angrep på kritisk vitenskapelig arbeid». Spørsmålet er selvsagt hvem som bestemmer hva som er populistisk og antiintellektuelt. Ikke minst når vi snakker om «kritiske epistemologier» er det nok av prominente samfunnsforskere som vil mene at nettopp de er antiintellektuelle.

I fjor høst fikk offentligheten et eksempel på en slik debatt, da Frps Jon Helgheim kritiserte forskningsformidling fra Politihøyskolen. Mange reagerte instinktivt som om dette bare var populistisk og antiintellektuell kritikk, for hva kunne det vel ellers være når en Frp-politiker kritiserte et faglig arbeid med en progressiv konklusjon? Men Helgheims kritikk fikk også støtte fra forskere – nettopp fordi den hadde en ganske rimelig kjerne.

Igjen: Ingen er uenig i at akademikere skal slippe trakassering og trusler. Men det Eslen-Ziya krever, er i praksis noe annet; At hele fagfelt skal skjermes mot det hun kaller «delegitimerende» kritikk. Men et slikt krav er meningsløst uten en forutgående diskusjon om hva slags vitenskapelige normer og metodologi som ligger til grunn for forskningen som kritiseres. Det kan ikke hevdes uten også å ha en formening om når forskere krysser grensen til uvitenskapelig aktivisme. Og det trengs en definisjon av hva «delegitimerende kritikk» egentlig er. For heller ikke politisk kritikk av et kunnskapsområde er i seg selv illegitim, spesielt ikke hvis forskningen er offentlig finansiert og/eller brukes til å begrunne politikk. 

Og det er nøyaktig denne forskyvningen, fra et legitimt krav om beskyttelse mot reell trakassering til et illiberalt krav om vern mot delegitimerende kritikk, Selma Gnist-Løvgren parodierer i posten:

«Vi må spørre oss: Hva slags akademia bygger vi, hvis det å stille kritiske spørsmål ved kollegers arbeid – særlig når det berører politisk sensitive tema – blir ansett som akseptabelt, ja til og med forventet? Når seriøse forskere må forsvare sin forskning, trues ikke bare den personlige tryggheten, men selve forutsetningen for kunnskapsmangfold og kunnskapsproduksjon.»

Teorien som ikke lar seg kritisere

Hvor langt er dette fra det Eslen-Ziya selv skriver? Ikke særlig langt. Det er hentet nesten ordrett fra hennes egen kronikk. Det eneste Selma gjør, er å presse Eslen-Ziyas eget argument til sitt logiske, absurde sluttpunkt. Det er lett å gjøre, fordi Eslen-Ziyas argumentasjon, både i kronikken og i den vitenskapelige artikkelen, har en så tydelig indre logikk og retning.

Først etablerer hun et sterkt moralsk premiss: Forskere, særlig innen kjønn, rase og migrasjon, utsettes for trusler og digital vold. Så utvider hun voldsbegrepet til i prinsippet å omfatte alt som kan oppleves som et angrep på forskningens status som vitenskap, og forskernes troverdighet som forskere. Til slutt flytter hun oppmerksomheten fra anonyme troll og høyreekstreme miljøer til «våre egne»: kritiske akademikere. Den indre fienden.

Av dette følger så kravet om at universitetet ikke bare skal beskytte forskeren mot trakassering og trusler, men også de «kritiske epistemologiene» hun bekjenner seg til fra kritikk. Det er dette Selma parodierer som «retten til å ytre seg uten å bli utsatt for destabiliserende spørsmål om ens intensjoner, politiske holdninger, faglige posisjoner …»

Det Eslen-Ziya i virkeligheten har konstruert for seg selv, er en lukket sirkel som i praksis immuniserer et helt fagfelt mot visse typer grunnleggende faglig kritikk. Kritiserer man forskningen på feil måte, blir nemlig kritikken delegitimering av feministisk kunnskap. Ler man av den, blir latteren «disiplinering». Parodierer man den, blir parodien «epistemisk vold». Protesterer man mot å bli stemplet som trakasserende og/eller voldelig, blir protesten lest som et nytt bevis på at analysen er riktig. Teorien lukker seg om seg selv. Den lar seg ikke kritisere, fordi alle innvendinger allerede er innlemmet i analysen. Det som på overflaten gir seg ut for å være en kritisk analyse av makt, blir selv en måte å utøve disiplinerende makt på.

LES ANDRE SPALTER AV IVERSEN:

Pluss

Pluss

100% Jönsson – Sveriges nye medielandskap

Alex Iversen

Ekspanderende vold

Humor, parodi og satire var ikke tema i kronikken. Det eneste nye i den ferske vitenskapelige artikkelen er at Eslen-Ziya utvider definisjonen av digital vold til også å omfatte satire og humor. Definisjonen hennes av nettvold er med andre ord ekspanderende: Den utvider seg fra tekst til tekst og inkluderer stadig flere ytringer. Man skal ikke se bort fra at Eslen-Ziya etter å ha lest denne teksten vil mene at også den formen for kritikk av hennes artikkel som foreligger i herværende tekst, er en eller annen form for epistemisk vold. 

I artikkelen prøver hun å skape et inntrykk av at den ekspanderende definisjonen der humor inngår, er noe hun har forsket seg fram til og avdekket analytisk. I realiteten er dette premisset som analysen er bygget på fra start. Konklusjonen kunne aldri blitt noe annet. Det forklarer også hvorfor Facebook-posten og kommentarfeltet er «unntatt offentlighet» i artikkelen. Analysen hadde ikke tålt at leseren fikk se materialet selv. Svært få som ser posten og leser kommentarfeltet, vil tenke hat og vold. Vulgært, teit, barnslig, unødvendig, kanskje. Men ikke hat og vold. Parodien ville mistet sin verdi som bevismateriale.

Men for Eslen-Ziya er denne formen for transparens epistemisk unødvendig.  Det muliggjøres av at hun gjør offerstatus til et epistemisk privilegium. Det er rollen som «offer» for den parodiske Facebook-posten, og «skaden» den angivelig har påført henne, som legitimerer den stadig mer ekspansive definisjon av nettvold. Parodien gjør det mulig for henne å fremstille humor som en voldelig trussel, ikke bare mot henne selv, men mot hele fagfelt, og mot utsatte minoriteter. Og fordi denne påstanden er dratt gjennom fagfellevurdering og publisert i et akademisk tidsskrift, bærer den nå et vitenskapelig stempel. Og skal man kritisere en fagfellevurdert artikkel… – ja, er ikke det nettopp et populistisk og antiintellektuelt angrep? Slik forvandles en dårlig dag på Facebook til et samfunnsproblem universitetet må beskytte henne mot.

Omsorgsfellesskapet

Den 6000 ord lange fagfellevurderte «humorforskningen» er ikke en nøktern analyse. Det er en rigget beviskjede, konstruert for å gi vitenskapelig tyngde til et autoritært krav om å disiplinere andres ytringer.

I artikkelens takksigelse kommer det fram hvor sårt og vanskelig møtet med Selma Gnist-Løvgren for et år siden var for Eslen-Ziya. Avsnittet er så spesielt at det bør siteres i sin helhet.

«Når noe treffer meg midt i hjertet, er min måte å overleve på som samfunnsviter å analysere, lete etter mønstre og prøve å forstå. Denne artikkelen ble født ut av den impulsen. Slik sett er dette et uortodokst stykke arbeid: Det er analytisk forankret, men samtidig helt nært og sårt knyttet til hendelsene det undersøker. Jeg er dypt takknemlig overfor redaktørene for at de så verdien i et slikt bidrag, og for at de ga meg rom til å publisere det. En takk går også til de anonyme fagfellene for deres grundige og konstruktive tilbakemeldinger. Til slutt vil jeg rette en inderlig takk til kolleger og venner som ga meg intellektuelt fellesskap, praktisk støtte og ekte solidaritet i tiden rundt det angrepet som analyseres her. Støtten deres var en påminnelse om at forskning aldri blir til i ensomhet, og at omsorg – som vi så ofte teoretiserer i feministisk forskning – også betyr noe i det virkelige akademiske livet,»

Jeg minner om at det Eslen-Ziya beskriver, er konsekvensene av å bli utsatt for en middelmådig satire på Facebook som fikk moderat oppmerksomhet, og ingen viral spredning.

Dette er bekjennelsens og terapiens språk. Det er språket man møter i støttegrupper, sorgarbeid, aktivistiske omsorgsfellesskap og personlige tekster om krenkelse og heling. Det som i starten av artikkelen utgav seg for å være en vitenskapelig analyse, viser seg altså til slutt å være en privat terapeutisk prosess med fagfellevurdert akademisk blåstempel. Det private er det vitenskapelige. 

Til og med fagfellene som skal kvalitetssikre at artikkelen holder vitenskapelig mål, og redaktøren som publiserer den, trekkes inn som aktører i det samme støttetapparatet som var der for henne da «angrepet» skjedde, og som hjalp henne å «overleve». 

Det vi ser i takksigelsen, er den samme selvimmuniserende sirkelen vi tidligere har beskrevet, som nå lukker seg rundt henne selv og hennes eget faglige miljø. Ikke i en ny vitenskapelig innsikt, men i et solidarisk omsorgsfellesskap. Det hun beskriver er en stamme som samler flokken og pleier en emosjonelt såret søster tilbake til livet.

«Omsorg», skriver hun i takksigelsen, «som vi så ofte teoretiserer i feministisk forskning, betyr også noe i det virkelige akademiske livet.»

Med fare for å stille spørsmål som kan virke «epistemisk delegitimerende»: Hvor går grensen mellom solidarisk omsorg og sannhetssøkende vitenskap i den kritiske feminismen Eslen-Ziya representerer?

Grenser for omsorg

Omsorg handler om å ta vare på, lytte, trøste og anerkjenne.

Vitenskap handler om å søke sannhet, kritisere og stille vanskelige spørsmål. Det pleide i alle fall en gang å være kjernen i det klassiske vitenskapsidealet: at alt skal kan undersøkes, at alle spørsmål kan stilles, og ingen dogmer er så hellige at de ikke kan utfordres. Hvor stor er toleransen i Eslen-Ziya eget fagmiljø i møte med akademikere som utfordrer den kritiske epistemologien de selv tror på? Hvor mye omsorg har de for den akademiske friheten til forskere som utfordrer deres egne hellige sannheter? Det siste vet vi litt om.

I 2022 brøt det ut en konflikt ved Universitetet i Stavanger mellom Eslen-Ziyas fagmiljø og den kjønnsidentitetskritiske feministen Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap. Konflikten var kompleks, med mange sidespor. Men i sin kjerne handlet den om hvorvidt kjønn grunnleggende sett er en biologisk realitet med betydning for forskning, lovverk og statistikk, eller en identitet den biologiske virkeligheten må underkaste seg. Altså en lokal utgave av den debatten om kjønn og identitet som har rast over hele Vesten det siste tiåret – og som fortsetter å rase.

Det interessante er hvordan Eslen-Ziyas fagmiljø håndterte konflikten. Anne Kalvig er et skoleeksempel på den indre fienden Eslen-Ziya utpeker som en trussel i kronikken. Hun var ikke en ekstern fiende, men en akademisk kollega som hevdet at kjønnsforskerne opptrådte mer som aktivister enn som vitenskapsfolk – en kritikk hun var i sin fulle rett til å komme med.

Fagmiljøet rundt Eslen-Ziya så det ikke på samme måte. De valgte å omkode konflikten til et HR-problem. Lederen for Senter for kjønnsforskning, Lene Myong, skrev i en e-post til universitetsledelsen at måten Kalvig forvaltet ytringsfriheten sin på, førte til «et ekstremt belastet arbeidsmiljø». Myong sammenlignet Kalvigs kritikk av kjønnsforskningen med angrep på klimaforskningen. Hun viste til at Kalvig mente kjønnsforskningen var preget av aktivisme, ideologi, politisering og innslag av statsreligion, og beskrev dette som et forsøk på å undergrave feltets vitenskapelige legitimitet.

Det som egentlig var en faglig og politisk uenighet, ble av kjønnsforskerne gjort om til et spørsmål om skade, emosjonell belastning og arbeidsmiljø. Universitetets ledelse evnet ikke å stå imot presset. Rektor Klaus Mohn valgte i stedet å rykke ut i Khrono, der han etablerte en falsk symmetri. Han beskrev situasjonen som to marginale grupper i hver sin skyttergrav, og ga i realiteten institusjonell dekning til den fløyen som aktivt brukte HR-byråkratiet som våpen mot en forskerkollega.

Anne Kalvig sa i 2023 opp professoratet sitt etter 25 år ved Universitetet i Stavanger. Hun mente det ikke lenger var rom for forskere ved UiS som insisterer på at biologisk kjønn er en materiell realitet. Hun anklaget også ledelsen for å ha latt henne stå alene mot angrep og langvarig mobbing fra kjønnsforskermiljøet.

LES ANDRE SPALTER AV IVERSEN:

Pluss

Pluss

Krisen i BBC er ikke et kupp. Den er selvpåført

Kalvig-saken kan leses som et mørkt forvarsel om hva som venter hvis universitetene gir etter for krav av den typen Eslen-Ziya forsøker å konstruere empirisk belegg for. Når hun krever «institusjonelle rammeverk» og «strukturer for omsorg og ansvarlighet», ber hun ikke bare om hjelp til å håndtere reelle trusler, eller en bedre debattkultur: Hun krever formelle ordninger som gjør det mulig å håndtere det hun og hennes fagmiljø opplever som uønskede ytringer fra andre forskere administrativt. Det er en bestemt type fag, visse faglig-politiske konklusjoner som i denne diskursen fremstilles som utsatte og verneverdige. Omsorgen med andre er det så som så med. Saken med Kalvig viser i det minste hvor lett et slikt system kan misbrukes til å gjøre faglige, personlige og politiske konflikter om til personalsaker.

Gir universitetene etter for denne logikken åpner de opp for moralsk og emosjonell utpressing i stor skala, der offerstatus, emosjonelt språk og administrative maktmidler kan aktiveres av akademikere som vil slippe å møte kritikk med argumenter.

Forskere må minnes om hva et universitetet faktisk er

Jonathan Rauch advarte mot det han kalte «the humanitarian threat to free inquiry» for over tretti år siden i klassikeren «Kindly Inquisitors». Med det mente han at trusselen mot fri forskning ikke bare kommer fra åpen sensur og autoritær tvang. Den kommer også fra aktører som gjør empati og følsomhet til våpen, og fra forestillingen om at den som opplever seg krenket, har rett til å disiplinere eller sanksjonere andres ytringer.

Når evnen til å tåle kritikk er blitt så lav at selv middelmådig satire kan beskrives som «vold», er ikke svaret å svekke den akademiske friheten. Svaret er å minne disse akademikerne om hva et universitet er, og hva akademisk frihet betyr i praksis.

Universiteter er ikke steder der forskere skal skjermes mot faglig ubehag, latterliggjøring eller harde spørsmål. Det er steder der slike konflikter må kunne tåles, fordi friksjonen mellom konkurrerende ideer og faglige tradisjoner er selve motoren i kunnskapsproduksjonen. Hvis enkelte akademikere ikke kan leve med det, er det ikke universitetene som må få beskjed om å endre seg.