Ikke lenger aktivistisk innholdslite

Da utkastet til innholdslister i samfunnsfag ble presentert i mars, ble de rettmessig kritisert for å ha en kraftig politisk slagside, og for å ha et aktivistisk og moralistisk språk fremfor historisk balanse. Selv kritiserte jeg listen for å ha et ensidig negativt fokus og å fremprovosere «skyld og skam» over den historiske og kulturelle arven vår, i stedet for å (også) trekke frem alt det som tross alt har gjort Norge og Vesten til de beste samfunnene i verdenshistorien. Førsteutkastet skapte et inntrykk av at det eneste vi kunne samle oss rundt, det eneste som skulle gi oss en fellesskapsfølelse, var kunnskap om alt det vonde vi hadde påført verden, og ikke det vi faktisk har fått til. For noen deprimerende samfunnsfagstimer det hadde gitt!

Sammen med lektor Morten Brattbakk skrev jeg derfor en «alternativ innholdsliste» med et mål om å skape mer balanse i regnskapet, både når det gjelder språk og historisk innhold. Det opprinnelige utkastet hadde store mangler i historisk kronologi og i kulturhistorisk kunnskapsinnhold; hendelser, perioder, verk og ideer som har dannet grunnlaget for vår sivilisasjon. For erfarne lærere ville listene kanskje ikke ha utgjort noen forskjell i den daglige undervisningen. De er tross alt ikke obligatoriske, kun veiledende. Det er imidlertid ikke uvanlig at lærere uten noen særlig historiebakgrunn settes til å undervise i samfunnsfag for å få lærerkabalen på den enkelte skole til å gå opp. Mange vil derfor gripe til innholdslistene som en støtte i undervisningen.

I tillegg til vår egen alternative liste, fikk Utdanningsdirektoratet inn rundt 150 andre høringssvar fra enkeltpersoner, kommuner, lærerkollegier og organisasjoner. I juni ble den endelige versjonen av innholdslisten publisert, og spørsmålet er altså hvorvidt Udir faktisk lyttet til kritikken som kom. 

Historie og kulturarv

Det korte svaret er at, ja, de har lyttet! Den endelige listen er på enkelte steder betydelig endret sammenliknet med førsteutkastet, både språklig og innholdsmessig. Som en personlig anmerkning er det tilfredsstillende å se at mange forslag og konkrete formuleringer fra vår alternative liste er tatt med.

I førsteutkastet ble historie i stor grad brukt til å forklare dagens samfunn, og da i en problematiserende form. Industrialiseringen og den industrielle revolusjon ble brukt som utgangspunkt for å snakke om miljøproblemer og klimaendringer, kolonialisme som utgangspunkt for systemisk rasisme, og norsk nasjonsbygging ble sett gjennom linsene til minoriteter som ble utsatt for overgrep og diskriminering.

Den endelige innholdslisten gir historiedelen av samfunnsfag en større egenverdi, og de historiske elementene er presentert i et mer nøytralt eller i hvert fall mer balansert språk. I den nye versjonen har f.eks. Den industrielle revolusjon ikke bare medført miljøproblemer, men også økonomisk vekst og velstand. Og joda, kolonialismen var definitivt preget av rasisme, men i den endelige listen bidro fenomentet også til å skape globale handelsnettverk - og da ikke kun slaveri. Europeernes relativt tidlige avskaffelse og forbud mot slavehandel er forøvrig også tatt med i den endelige listen (andre kulturers historiske og nåtidige slavehandel nevnes dog fortsatt ikke). Og norsk nasjonsbygging handlet ikke bare om undertrykkelse, slik man kunne få inntrykk av i utkastet, men også om demokratiske og rettsstatlige prinsipper, og utvikling av norsk språk, historie og tradisjon, som nå altså er inkludert. 

Den nye listen inneholder betydelig flere historiske referansepunkter og konkrete verk, hendelser og kilder. De første menneskene i Norge er med som eget element. Kulisteinen, Nidarosdomen, Brudeferden i Hardanger og Ekofisk (eller «Ekkofisk” som det feilaktig skrives i listen) nevnes, og norsk tradisjonshåndverk har også fått en plass ved siden av minoritetenes. Vikingtiden er - akkurat i tide til den landsomfattende norrøne oppvåkningen i sommer - blitt et eget innholdselement med punkter om sagaer, tokt, vikingskip og runeskrift.

I førsteutkastet var ikke Stiklestad eller perioden mellom vikingtiden og 1814 nevnt med ett eneste ord. Nå har rikssamlingen, Kalmar og unionstid blitt et eget element, kristningen av Norge har fått en sentral plass sammen med utviklingen av et felles lovsystem. Kanskje vil ikke norsk middelalder lenger være en mørk flekk i elevenes historiekunnskaper? 

Den idéhistoriske bakgrunnen for Norges og Vestens demokrati er også styrket. I førsteutkastet var ikke Athen eller opplysningstid nevnt i det hele tatt, det er de nå. Selv skulle jeg gjerne ha sett noen punkter om den amerikanske og franske revolusjonen også, men her får vi sette vår lit til at lærere og fagbokforfattere inkluderer dette på egen hånd; mange av de tilhørende begrepene er i hvert fall kommet med.

Av mer moderne norsk og vestlig historie, er fortsatt første og andre verdenskrig slått sammen til ett element. Den kalde krigen er blitt et element kombinert med avkolonisering. Det får vi ta som noe positivt, all den stund etterkrigstiden ikke var nevnt i utkastet annet enn i forbindelse med velferdsstaten. NATO og EU er også kommet til. Selv om europeisk 1900-tallshistorie gjerne kunne ha blitt behandlet mer eksplisitt, er dette i hvert fall en forbedring. Faggruppen som har skrevet listen satser kanskje på at denne perioden blir såpass godt behandlet i norske klasserom uansett, at de kan ha valgt å nedprioritere en mer omfattende punktliste akkurat her.

Det er også bra at geografi- og kartkunnskaper fremheves mer i den endelige versjonen. Noe som derimot fortsatt mangler, er rollen til privat næringsliv og gründerskap i den norske velferdsmodellen. Elementet om velferdsstaten er riktignok utvidet, og med en god del velvilje kan man kanskje tolke punktet «økonomisk styring og finansiering gjennom skatter og avgifter» som et nikk til næringslivet, men her vil nok også mange progressive lærere lett overse det private initiativ og næringslivets og industriens rolle i norsk økonomi. Hvor kommer egentlig landets inntekter fra, bortsett fra olje og gass? På den andre siden er det positivt at begrepet «tillit” som en viktig verdi i samfunnet er kommet med, sammen med velferdsstatens utfordringer fremover. Det vil kunne føre diskusjonen i klassen inn på ulike aspekter ved innvandring og kulturforskjeller, et tema som ellers kun omtales i positive vendinger gjennom emnet «kulturmøter».

Språk, klima og identitetspolitikk

Det kan virke som at Udirs arbeidsgruppe i førsteutkastet prøvde seg på et gjennomgående polemisk og politisk ladet språk, i den tro eller håp at deres syn var noe «alle» delte. Eller kanskje gruppen rett og slett ikke merket den politiske slagsiden selv. Uansett tror jeg den siste utgaven i større grad vil treffe et bredere lag av befolkningen. Fra å moralisere over hvordan historiske begivenheter bør forstås, er dagens utgave mer innstilt på å beskrive historien uten å dømme. For innholdslistens del, har det gitt flere endringer.

Innenfor områder som miljø og klima, ville førsteutkastet at 1. og 2. klassinger skulle lære om natur og arter gjennom negativt ladede begreper som naturtap og svekkelse av økosystemer. I den endelige utgaven skal barna heller få vite at «natur og mennesker i nærmiljøet vårt handler om forholdet mellom naturen der vi bor og menneskene som bruker og påvirker den», en formulering som må sies å være mer nøytral. 

Klimaendringer er fortsatt et gjentakende tema, men blir i noe større grad gjenstand for diskusjon. I elementet FNs bærekraftsmål synliggjøres dette når det skrives at flere av disse målene er internt motstridende (jf. f.eks. tilgang på billig energi for fattigdomsbekjempelse vs. CO2-utslipp). Fosen-saken utgår som eget element, og tas heller inn som et punkt under en overskrift som handler om klima og arealkonflikter, hvor altså klimatiltak vs. naturvern og tilgang på mineraler diskuteres. En god lærer vil kunne flette inn mye aktuell geopolitikk her. 

Også på det mer identitetspolitiske feltet er det endringer. Fra å bruke overskriften «Kvinnekamp» i førsteutgaven, er det heller valgt den bredere overskriften «Likeverd, likestilling og mangfold», hvor bl.a. transpersoners levekår har fått et punkt, noe som ikke var med i førsteutgaven. Til gjengjeld er setningen «og ulik forståelse av kjønn» lagt til, noe som jo åpner for en diskusjon i klasserommet om at det nettopp finnes ulike syn på et såpass omstridt tema.

Rasisme og ekstremisme har fått god plass også i den endelige utgaven. Her er det ikke gjort de veldig store endringene, men antisemittisme nevnes nå eksplisitt, sammen med islamofobi. I tillegg er det listet opp flere terrorangrep enn 22. juli og moské-angrepet. Nå nevnes bl.a. 11. september, angrepet under Pride i 2022 og mot Charlie Hebdo i 2015, noe som åpner for diskusjon om islamistisk terror, i tillegg til høyreekstremisme.

Ikke lenger aktivistisk

Noe av kritikken mot innholdslistene var at de i det hele tatt lages; flere ytret motstand mot en form for samfunnsfaglig kanon. De mener dagens vage læreplan gir læreren frihet til å undervise etter eget faglige skjønn, og at listene vil oppfattes som bindende og faglig sementerende. Mitt motargument har hele tiden vært at dagens kompetansebaserte læreplan uten et fast pensum svekker de felles referanserammene et samfunn trenger for å nettopp være et fellesskap, noe også Minerva i sin stadig pågående kulturkanondebatt fremmer.

I den forstand er det økte fokuset på norsk kultur, kulturarv, tradisjoner og historie noe av det som gjør meg positivt innstilt til denne endelige utgaven. Samtidig er det ikke riktig å si at den endelige utgaven er et fullstendig brudd med den opprinnelige utgaven, den representerer snarere et kompromiss. Men kritikken har påvirket utformingen av språk, struktur og kulturhistorisk innhold, og innholdslisten oppleves ikke lenger som et kampskrift for politisk aktivisme. Den er historisk rikere, språklig mer nøktern og gir elevene flere konkrete referansepunkter i norsk historie og kultur. For flere mer «brennbare» temaer åpnes det opp for diskusjon og anerkjennelse av andre synspunkter enn de mest progressive. Konkrete fagkunnskaper har fått en tydeligere plass, noe som jo gleder de av oss som aller helst ønsker oss en helt ny læreplan med konkrete kunnskapsmål i stedet for kompetansemål.

Politikere, komiteer, kommisjoner, byråkrater og utvalg kan ofte oppfattes som virkelighetsfjerne og uinteressert i å lytte til menigmann. I arbeidet med innholdslistene for samfunnsfag har imidlertid høringsrunder og debatt ført til reelle endringer og gitt en merkbart bedre balanse. Mye kunne etter min subjektive mening fortsatt ha blitt enda bedre, men det er all mulig grunn til å berømme Udir og arbeidsgruppen deres for at de har lyttet til kritikken. 

Det nytter altså å gi beskjed. Av og til, i hvert fall.