Albania-turisten Tucker Carlson

På 1970-tallet arrangerte Vennskapssambandet Norge-Albania turer for AKP-ere, marxist-leninister og andre radikalere. De fikk se diktator Enver Hoxhas fødeby, oljeraffinerier, kunstgjødselsfabrikker, barnehager og andre herligheter kommunistiske samfunn hadde å by på. Intensjonen var kanskje god, men som i alle diktaturer, ble de besøkende nøye sluset gjennom en møysommelig regissert og planlagt lysløype som ikke satte hverken regimet eller proletariatets diktatur i vanry. 

Det er mange år med pyramidespill og utvandring siden noen så til Albania med nevneverdig beundring i blikket. Det gjelder for andre av kommunismens fyrtårn også, enten det er DDR, Kina eller Venezuela, eller Pål Steigan på tur til Kambodsja for å møte Pol Pot. De har slukket ett etter ett. Tilbake, ved historiens slutt, stod Vesten og USA alene som målestokk og ideal.

I alle fall inntil vår tid. Det postsovjetiske Russland kan funkle med fornyet glans, dersom målet er å ramme USA.

Det mye omtalte intervjuet mellom Tucker Carson og Vladimir Putin brakte lite nytt til torgs for den som ønsker å forstå Russlands angrepskrig. På tross av enkelte halvkritiske spørsmål fra Carlson er etterlatt inntrykk at Putin tvinnet sin inkvisitor rundt lillefingeren med endeløse historiske henvisninger til kong Rurik og Stalins feilgrep. Som The Guardian treffende oppsummerte i etterkant «the real fascination was how Carlson had managed to bag an interview with one of the world’s most powerful leaders, at a time when Russia is engaged in a brutal conflict, and come up with … almost nothing».

Vel så interessant var Carlsons offentlige egenterapi etter seansen. I sin debrief etter intervjuet pekte han på at USA er «styrt av galninger», formodentlig i kontrast til det velsmurte, russiske statsapparatet. 

Carlson så sitt snitt til å lage flere innslag fra russernes hovedstad. Den siste videoen finner sted på metrostasjonen Kievskaja i Moskva, hvor amerikaneren snakker om hvor rent og pent moskovittene har det på vei til og fra jobb. Vi ser finpussede omgivelser og vanlige folk gå pent og pyntelig inn og ut av metrovognene. Ingen pizza-rotte, angrep med menneskebæsj, irriterende mariachi-band, ungdomsgjenger eller drapsforsøk, slik man må forholde seg til på den nedslitte – og skal man tro Tucker, livsfarlige – T-banen i New York. Visste du forresten at det er demokratene som styrer denne syndens pøl av en by? Russerne, derimot, har virkelig forstått hvordan samfunnet skal fungere! Hvorfor kan vi ikke ha det slik hos oss?

Han har siden fulgt opp med et innlegg på World Government Summit 2024 i Burj-al-fyrtårnet i Dubai. 

Der forklarte han at USA er på full vei mot et diktatur gjennom sensur mot digital informasjon, og hoppet bukk over det faktum at sensur og forfølgelse dominerer russeres digitale hverdag – spesielt de siste to årene etter fullskala invasjonen. Videre gjentok han sitt syn på at Putin er en «kapabel» leder – som en påminnelse om sine tidligere uttalelser om at han like gjerne kan håpe på at Russland vinner krigen i Ukraina.

«The most radicalizing thing for me in the eight days I spent in Moscow was not just the leader of the country, what was very shocking, very disturbing was the city of Moscow, where I’d never been … it was so much nicer than any city in my country. In the eighties it barely had any electricity.»

Nå var Moskva derimot «so much cleaner, and prettier aesthetically — its architecture, its food, its service — than any city in the United States.»

Det var som et vrengt ekko av Donald Trumps innsettelsestale i 2017, ofte omtalt som «American carnage»-talen. Trump – eller forhenværende rådgivere Steve Bannon og Stephen Miller, som skrev talen – holdt en litani over forfallet i USA, med rustne fabrikker «som gravstener i landskapet», familier fanget i fattigdom og bykjerner hvor kriminelle gjenger herjet. 

Tucker Carlsons lovprisninger over den russiske hovedstaden kom uten noen nevneverdig selvransakelse. Fikk han oppleve byen som en vanlig russer, med en fjerdedel av gjennomsnittslønnen til en amerikaner? Finnes det ingen amerikansk by som er fri for kaos og rot? 

«Are you anti-American?», spurte intervjueren under World Government Summit.

«No, I am the most pro-American», svarte Tucker.

Det er samme type superlativistiske svar Donald Trump har gitt på spørsmål om hvorvidt han er rasist, antisemitt eller sågar ydmyk. Og det er selvsagt Trump og MAGA-gjengen Carlson appellerer til i sin dekning generelt og sin russiske pilegrimsferd spesielt. 

Vladimir Putin gikk inn i denne sfærens heltebilde lenge før invasjonen av Ukraina, som en gallionsfigur på en sterk, kompetent leder med de rette kristne, tradisjonelle verdiene. Allerede i 2018 ble Trump-supportere avbildet med t-skjorter hvor det sto «I’d rather be a Russian than a Democrat». 

Troen på at ryddige gater er eneste tegn på et samfunns vellykkethet – eller «kapabelt lederskap», som Tucker Carlson kaller det – kan man kanskje intuitivt forstå. Men bak storslåtte bygg og lysekroner på T-banen skjuler det seg et pill råttent system som er lett å få øye på om bare man tar et lite blikk under overflaten – det som også kan kalles journalistikk. Overfor et undertrykkende, krigersk og manipulerende Russland, er det uforsvarlig å la seg forblinde på den måten Carlson gjorde denne måneden. Foran en avgjørende valgkamp i USA, mot en befolkning som er mer polarisert og mistenksom enn på lenge, bør journalister med innflytelse avstå fra å reise på Albania-turer.