– Mangelen på arbeidskraft betyr at vi må stille krav om at offentlig sektor ikke eser ut

Norge vil mangle arbeidskraft til mye av det vi som land ønsker å gjøre. Det står sentralt i Høyres virkelighetsbeskrivelse for tiden. Det er hovedtema i Erna Solbergs bok Veien videre, og det sto sentralt i partilederens tale til landsmøte fredag. Bakgrunnen er at det på toppen av eldrebølgen som fremover vil skylle over landet, er kommet til nye utfordringer som må prioriteres. En nødvendig styrking av forsvaret vil de neste årene suge til seg ikke bare handlingsrom i budsjettet, men også titusenvis av arbeidstagere og vernepliktige.

Et viktig spørsmål er derfor: Hvordan skal vi få flere i jobb? Og nettopp det spørsmålet er tittelen på nestleder Henrik Asheims tale til landsmøtet lørdag morgen. Minerva snakket med Asheim på Thon Hotel fredag ettermiddag.

– Dette er ikke bare et norsk problem, begynner Asheim.

Stortingets arbeids- og sosialkomité, der Asheim sitter, var i fjor på besøk i Tyskland. De sliter med akkurat det samme, forteller han. Spesielt er det kompetent arbeidskraft som mangler.

– Det er tunge drivkrefter for dette. Det blir flere eldre, samtidig som mange yngre også står utenfor arbeidslivet. Og denne gangen kan ikke arbeidsinnvandringen – som stod for 80 prosent av sysselsettingsveksten fra 2000 til 2020 – redde oss. Det vil bli mindre av den fremover, blant annet fordi vilkårene i Øst-Europa har bedret seg.

– Norske politikere har snakket om disse spørsmålene i mange år allerede, uten å lykkes med store endringer. Hva kan gjøres?

– Det er flere ting vi må gjøre. Vi må tenke nytt rundt alle menneskene som ikke står i jobb, som går av tidlig – eller som studerer for lenge.

Asheim sier det er rundt 250 000 i arbeidsfør alder som er utenfor arbeidslivet, men ikke går på helserelaterte ytelser. Det er en gruppe som bør kunne mobiliseres, mener han. Han trekker frem noen kjente og kjære Høyre-punkter, som oppmyking av arbeidsmiljøloven, midlertidige ansettelser og bruk av innleie – men fokuserer også på en nyere Høyre-satsing: Bruk av lønnstilskudd for marginale arbeidstagere. Satsingen kommer blant annet i kjølvannet av et offentlig utvalg om arbeid og inntektssikring som ble nedsatt av regjeringen Solberg.

– For en del grupper arbeidstagere er det slik at det er for høy risiko å ta dem inn. Er det mulig å gi flere sjansen?

– I sin omtale av Solbergs bok skriver Jan Arild Snoen at det er en del i en viss forstand åpenbare tiltak for å få flere i arbeid som Høyre nærmest hopper bukk over. Et av dem er debatten om sykelønn. Åtte år med Høyre i regjering ga ganske moderate resultater når det kom til å få flere inn i arbeidsmarkedet. Er det på tide å tenke nytt?

– Vi kan gjerne tenke nytt, men sykelønnsdebatten er ikke akkurat ny. Og den debatten blir ofte en avsporing som stopper debatten.

Asheims poeng er ikke at spørsmålet er uinteressant:

– Jeg var selv ute i 2018 og så at det var en debatt vi måtte ta. Men debatten blir sjelden god. Den sporer umiddelbart av i en diskusjon om kompensasjonsgrad. Og spørsmålet er mer komplisert enn det. Forsker Simen Markussen ved Frischsenteret har for eksempel tatt opp spørsmålet om hvordan arbeidsgiverperioden fungerer. Skal man gi arbeidsgiver et større ansvar for langtidssykefraværet? Den diskusjonen er viktig, sier Asheim.

Han advarer mot å tro at de økonomiske incentivene i seg selv er det aller viktigste.

– Når vi møter NAV og Legeforeningen, er tilbakemeldingen at et viktig spørsmål er porten inn til sykemelding. Det kan være snakk om legen som møter en pasient med muskel- og skjelettplager. Kanskje pasienten får en sykemelding. Men for mange er det ikke sånn at man blir noe bedre av den lidelsen av å være hjemme i fire uker.

Det siste er for øvrig ikke noe Høyre har funnet på, bedyrer Asheim, og henviser til Håkon Lie – legen, ikke Arbeiderpartiets en gang så mektige partisekretær.

– Det blir ikke noe lettere å komme tilbake når man har stått utenfor en stund. En del på høyresiden har hatt en tendens til å tro at først og fremst er økonomiske incentiver som skyver den enkelte ut. Men det kan like gjerne være hvordan du blir møtt hos legen. Kanskje kan pasientenes lidelser i større grad kombineres med jobb?

– Du snakket om å tenke nytt om dem som studerer for lenge. Snoen kritiserte Høyre også her for å tenke for lite offensivt. Hvorfor ikke la seg inspirere av det britiske systemet, der studenter betaler skolepenger, som dekkes av lånekassen, og hvor man først betaler på lånet når man når en viss inntekt?

– Spørsmålet er hvor effektivt et slikt tiltak vil være i Norge. Om man prøver å se for seg hvordan det ville være her, ville det vært en lav skolepengeandel som dekkes av lånekassen. Men ville det gi raskere gjennomstrømning? Det høres ut for meg som om det i så fall ville vært mer for å spare penger.

Dessuten ville studentene blitt rasende, smiler den tidligere statsråden for forskning- og høyere utdanning.

– Jeg tror det finnes virkemidler som har bedre effekt på gjennomstrømning. Det er jo i dag slik at du får mer penger for å fullføre på normert tid. Studentorganisasjonene kaller det for turbostipend, som om det var noe negativt, fordi man altså får et incentiv til fullføre på normert tid.

Men igjen er det et poeng for Asheim at det ikke finnes noen enkle løsninger på hvordan man kan få bedre gjennomstrømning.

– Det er viktigere å se på innholdet i studiene, og sørge for at det er et høyt læringstrykk. Det er del slike ting som må på plass før økonomiske incentiver fungerer godt nok.

– En del av problembeskrivelsen din er at for mange holder på for lenge med studier samfunnet ikke egentlig etterspør. Med en universitets- og høyskolesektor som er offentlig finansiert kan vel staten styre tydeligere?

– Ja, og jeg vil gi litt ros til [nåværende forsknings- og høyereutdanningsminister] Ola Borten Moe. Han har lagt frem et nytt finansieringssystem, og det er mye som er bra med det. For eksempel kan man få flere studieplasser som kan kombineres med jobb. Vi startet en utredning, men kom ikke i mål i vår regjeringsperiode.

Også denne endringen får kritikk fra studenthold:

– Reaksjonen fra mange er at «nå svikter man heltidsstudentene». Men det er ikke sant. Det er selvsagt bra med mange heltidsstudenter, men det er også viktig at folk kan få tilleggskompetanse gjennom hele livet.

– Flere i jobb er bare en del av spørsmålet om mangelen på arbeidskraft. En annen del av spørsmålet handler om hvordan vi prioriterer offentlige midler, som ofte innebærer etterspørsel etter arbeidskraft i andre enden. Kulturløftet ga en stor økning i antall administrativt ansatte i kultursektoren. Det finnes masse høykompetent arbeidskraft i ofte offentlig finansiert «frivillig sektor». I offentlig sektor har også antall ansatte i administrasjon og kommunikasjon vokst.

– Mangel på arbeidskraft betyr at vi må stille krav om at offentlig sektor ikke eser ut. Det er helt klart. Vi kan fortsatt komme til å trenge flere av dem som utfører velferdstjenester, eller flere politifolk – men vi må passe på at det ikke blir flere og flere administratorer. Det er noe Høyre kommer til å jobbe med frem mot 2025. Men jeg er ikke klar til å si at vi skal kutte noen spesifikke bevilgninger nå.

– Du nevnte at vi i mindre grad enn før kan belage oss på at behovet for arbeidskraft tilfredsstilles av EØS-innvandring. La meg stille et siste spørsmål som ikke handler direkte om arbeidskraft, men om Europa. I sin landsmøtetale omfavnet Erna Solberg det europeiske fellesskapet, og sa at Norges plass var rundt bordet. Likevel virker det som om Høyre stadig kvier seg for faktisk å løfte EU-debatten ordentlig inn i offentligheten?

– Sluttpunktet for Høyre er å søke medlemskap. Men det er ikke der vi begynner. Vi må være mer aktive i å argumentere for hvorfor EU er viktig, det er det første punktet man må starte med.

Et interessant aspekt ved Europa-debatten, mener Asheim, er at ja- og nei-siden i dag trolig vil se helt annerledes ut enn tidligere:

– På ja-siden ville vi se Høyre, Venstre og MDG og andre som er opptatt av klima. Nei-siden ville antagelig bestå av Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Rødt. Et parti som SV vil være mer delt enn tidligere. På et vis kan det gjøre grunnlaget for et mulig flertall bedre om omstendighetene er riktige.

Den store frykten for ja-siden er likevel et nytt nederlag, og derfor kvier man seg for å løfte debatten.

– Det er jo veldig forståelig, men samtidig er det en sirkelargumentasjon: Vi kan ikke løfte debatten fordi det er mye motstand i befolkningen, samtidig er en grunn til at det er mye motstand i befolkningen at ingen presenterer argumentene for. Og der må Høyre bidra, avslutter han.