For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Klarhet, uenighet og ansvar i en urolig tid
Jeg forstår ubehaget noen føler ved mine analyser. Ubehag kan være et sunnhetstegn. Men debatten vinner lite på å erstatte uenighet med mistenkeliggjøring.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Knut Erik Bækkedals innlegg er engasjert og oppriktig bekymret. Det er prisverdig. Vi lever i en tid der utenrikspolitikk igjen angår alle, og der spørsmål om krig, demokrati og vestlig samhold ikke kan behandles lettvint.
Det er nettopp derfor det er viktig å skille mellom legitim uenighet og insinuasjoner som forutsetter skjulte motiver der det like gjerne kan være åpen faglig dissens.
En gjennomgående påstand i Bækkedals tekst er at jeg bevisst «unnlater å avklare» mine standpunkter om Russland, Ukraina og USA, og at denne påståtte vagheten må forstås som moralsk eller politisk tvetydighet.
Dette er en logisk snarvei. At man ikke gjentar de samme normativt ladede erklæringene i hvert innlegg, innebærer ikke at man ikke har dem. Det kan også bety at man forsøker å analysere strukturer, interesser og konsekvenser – snarere enn å levere bekjennelser.
For ordens skyld: Russlands angrep på Ukraina er et klart brudd på folkeretten. Ansvaret ligger hos Kreml. Ukrainas rett til selvforsvar er legitim, og norsk støtte til Ukraina er både riktig og nødvendig.
Jeg har skrevet dette eksplisitt svært mange ganger. At jeg samtidig analyserer krigens dynamikk, Vestens strategiske valg eller farene ved eskalering, gjør meg ikke «Putin-vennlig». Det gjør meg til analytiker.
Bækkedal synes å operere med et implisitt premiss: I en krisetid må alle relevante stemmer bekrefte de samme moralske markørene, ellers bidrar de til undergraving. Det er et forståelig, men problematisk premiss.
Akademisk og strategisk tenkning har nettopp sin verdi i å tåle ubehagelige spørsmål, også når de gjelder egne allianser, egne feil og egne begrensninger. Alternativet er meningsfellesskap uten tankepluralisme.
Videre trekkes Donald Trump og amerikansk innenrikspolitikk inn som en slags lakmustest på demokratisk sinnelag. Også her erstattes analyse med kategorisering. Det er fullt mulig å erkjenne udemokratiske tilbøyeligheter, fordømme 6. januar, og samtidig advare mot europeisk strategisk avhengighet av USA – uavhengig av hvem som sitter i Det hvite hus. Det ene følger ikke logisk av det andre.
Når jeg beskrives som «reaksjonær» snarere enn konservativ, er det mindre et analytisk poeng enn et retorisk grep. Konservatisme har historisk handlet om institusjonell realisme, historisk erfaring og skepsis til politisk ønsketenkning.
Å peke på Europas svakheter, demografiske utfordringer eller manglende forsvarsevne er ikke å «svartmale», men å insistere på at offervilje forutsetter realisme, ikke selvgratulasjon.
Avslutningsvis: Jeg forstår ubehaget noen føler ved mine analyser. Ubehag kan være et sunnhetstegn. Men debatten vinner lite på å erstatte uenighet med mistenkeliggjøring. I en tid der Europas fremtid står på spill, trenger vi mer intellektuell redelighet, ikke mindre.
Det inkluderer også retten til å analysere uten å bli tillagt skjulte lojaliteter. Jeg vil nevne at jeg advarte mot konsekvensene av stormaktspolitikk da majoriteten trodde de levde i en «FN-ledet verden».
Jeg advarte mot å tro på militær seier som veien til fred i Ukraina da dette var upopulært. Jeg påpekte at et Europa i permakrise vil kunne bli knegått av stormaktene – da det var upopulært.
Dette er ikke for å si at jeg alltid har rett. Det har jeg ikke. Jeg tok grundig feil da jeg ikke trodde Russland ville gjøre noe så spinnvilt som å invadere Ukraina. Dette har jeg åpent erkjent, blant annet her i Minerva.
Til sist vil jeg takke Knut Erik Bækkedal for innlegget. Bak de mange merkelappene ligger det kloke betraktninger som beriker ordskiftet, og det takker jeg ham for.
