– Autoritære regimer misliker fiksjon. Den er en måte å si at vi ikke trenger å akseptere virkeligheten slik den er på.

Sist jeg jobbet så mye med pusten var da jeg fødte mitt forrige barn, tenker jeg mens jeg sitter med hjertebank og venter på å møte det som i min verden er en superstjerne. Det er ihvertfall ikke å overdrive å kalle henne en litterær superstjerne, en forfatter av det formatet som lager lange køer når de lanserer og signerer bøker, eller fyller Wergeland-salen på Litteraturhuset i Oslo, som hun skal gjøre senere samme kveld i mai. Jeg snakker selvfølgelig om Leïla Slimani, den fransk-marokkanske forfatteren som vant Goncourtprisen, Frankrikes mest prestisjefylte litteraturpris, for sin andre roman, Vuggesang,  i 2016. Hun er i Norge for å prate om sin nylig avsluttede trilogi, De andres land, en familiesaga inspirert av hennes egen historie.

Heldigvis viser det seg ikke det minste skummelt å møte Leïla Slimani. Hun er gjenkjennelig der hun kommer med det krøllete håret, jeg er like gjenkjennelig som nervøs journalist, og hun nærmer seg svært imøtekommende. I et forsøk på å gjenvinne kontroll over stemmen min (forrædersk skjelvende) småprater vi litt idet jeg tar frem pc og notatblokk. Jeg begynner med å spørre henne om grunnen til at hun er her: utgivelsen av siste bind av De andres land, Jeg skal føre ilden videre. 

Hvordan oppleves det egentlig å være ferdig med dette verket? 

– Det er en lettelse, er det første hun svarer. Hun tenker seg litt om og fortsetter: 

– Jeg har skrevet på bøkene i mange år, det har vært et enormt prosjekt og ambisjon. Men det er klart det er også en melankoli her.

Første bok, Le pays des autres (De andres land), ble utgitt i 2020. Den starter rett etter andre verdenskrig, idet franske Mathilde forlater Alsace med sin marokkanske ektemann Amine for å bosette seg på en gård i Marokko. Se oss danse følger deres datter Aïcha, som studerer medisin i Frankrike og blir en av Marokkos første kvinnelige leger. I siste bind er det Aïchas datter Mia som er hovedpersonen. Vi har gjennom trilogien fulgt tre generasjoner av Belhaj-familien fra 1946 til 2022. Samtidig har vi fått se Marokko gjennom frigjøringskampen fra fransk protektorat til selvstendighet og så inn i nytt autoritært styre under Hassan II.

– Hva har du villet med å skrive disse bøkene, som i stor grad tar utgangspunkt i din egen familiehistorie? 

– Det er riktig at bøkene er nært min families historie. Jeg ville redefinere min egen historie, og svare på et spørsmål som var ubesvart for meg: hvem jeg var, hva min plass var. Hvorfor jeg er det jeg er. Men jeg ville også skrive en slektshistorie – en sjanger med dype røtter i vestlig litterær tradisjon – men med utgangspunktet et helt annet sted: i Marokko. Og jeg ville vise frem landet på en mye mindre eksotisk og karikert måte enn det som ofte er vanlig i beskrivelsene av land i det globale sør, svarer hun. 

Tittelen på det siste bindet, J’emporterai le feu, er inspirert av poeten Jean Cocteau. Han ble spurt: Hvis huset ditt brenner, hva ville du tatt med? Jeg ville tatt med ilden (j’emporterai le feu), svarte han. Den norske oversettelsen er Jeg skal føre ilden videre. 

– Hvorfor valgte du denne tittelen? 

– Cocteau-sitatet slo meg øyeblikkelig med all sin symbolikk og poetikk. De andres land handler om avskjeder, tap og reiser. Hva har vi egentlig igjen av det vi mister, det som blir borte for oss? Hva har vi som voksne og gamle igjen av barndommen, stedene og menneskene som fylte den? 

Hun sier at det å skilles fra noe, alltid også er et spørsmål om hva man vil ta med videre. Ilden er et sterkt symbol.

– Ilden har en iboende ambiguitet i seg. Den kan være et raseri, men også kjærlighet. Og som raseriet og kjærligheten, kan ilden både varme og brenne deg. J’emporterai le feu betyr at man skal ta med denne kraften videre.

En litteratur for kvinner? 

Det er denne ilden som har drevet frem personene i bøkene, og Mia skal føre den videre. På forsiden av det siste bindet er det et bilde av Slimani selv, rett etter at hun kom til Frankrike atten år gammel. Omslaget kan unektelig sende tankene i den utakknemlige retningen av «damelitteratur», sånne heltinnefortellinger med mye lidenskap og kliss som gjerne ses ned på av litteraturkritikere. 

I en samtale med forfatteren Frédéric Pajak på France Inter i februar i år sier sistnevnte at han var overrasket over bøkenes tydelig feminine særpreg, feminin heller enn feministisk, legger han til. Han snakker om at andre kvinnelige forfattere han setter pris på, som Carson McCullers og Flannery O’Connor, ikke har denne tydelige kvinnelige stemme; leseren merker ikke at bøkene er skrevet av en kvinne, mener han. Men hos Slimani er denne stemmen bærende og definerende, ingen mann kunne ha skrevet bøkene.

Slimani svarer at det på ingen måte er noe bevisst grep fra henne, hun skriver med den stemmen hun har. Kan forskjellen til McCullers og O’Connor – begge fra etterkrigstidens sørstatene – være at kvinner i dag står friere til å skrive? Og at flere nå tenker at kvinnelighet ikke lenger er noe mindreverdig som skal skjules i litteraturen? 

Som Natalia Ginzburg sa: i starten av sin skrivende karriere var hun opptatt av å skrive på en måte som skjulte at hun var kvinne, men etter å ha fått flere barn hadde hun laget nok tomatsaus til å stå trygt i at hennes kvinnelige erfaring hadde verdi – også i litteraturen. Selv om det er helt sikkert at forholdene er bedre og muligheten flere for kvinner i dag, så er vi fortsatt ikke helt fri for fordommer mot «kvinnelitteratur» og tanken om at kvinner ikke har noe å si som også er verdifullt for menn. Kvinnelitteratur, eller littérature de bonne femme som det heter på fransk, er et uttrykk. Det er ikke «mannelitteratur». 

– Da jeg skrev Vuggesang var det flere som var skeptiske til handlingen. De mente at fortellingen om en nanny ikke var interessant, at det virket som littérature de bonnes femmes. Men det viste seg jo at det interesserte mange likevel, sier Slimani. 

Ingen tvil om det: Vuggesang vant som sagt Goncourtprisen i 2016, og gjorde Slimani til en litterær stjerne. Hun ble gjenkjent på gata, der folk kunne passere henne og si: der går le goncourt. Ikke engang navnet hennes, hun var blitt til prisen. Vuggesang var Slimanis andre bok, og den var også mitt første møte med henne. Et ikke kjempegodt første møte, må jeg innrømme: 

– Det er pinlig å si det, men jeg klarte ikke å lese mer enn de første setningene av Vuggesang da jeg stod med boka i bokhandelen. Det var altfor tungt og ukomfortabelt for meg. Jeg ville ikke vite mer om hva som hadde skjedd, gå inn i det universet. 

– Ja, det er det kunsten skal gjøre, svarer hun, nærmest litt utfordrende. 

– Den skal vise frem det vonde. Jeg vet at det vonde eksisterer. Du vet at verden er mye verre enn den jeg beskriver i mine bøker. Jeg vil vise frem dette vonde og ubehaget i tilværelsen, og hvis leseren føler ubehaget, har jeg lykkes. Når verden er sjokkerende er det viktig at man sjokkeres, slår hun fast. 

At Slimani tar for seg temaer som er ubehagelige er det heller ingen tvil om. Personene hos henne er sammensatte, de gjør feil, noen ganger helt uforståelige feil, som Adèle i I udyrets hage (som hun visstnok ble inspirert til å skrive etter Dominique Strauss Kahn-skandalen). Men det er ingen moralsk pekefinger hos Slimani. 

– Jeg er ikke interessert i å dømme andre, tvert imot. Jeg synes det er viktig å vise frem hva som finnes i mennesket og at mennesker kan være monstrøse. 

– De fleste foreldre vil foretrekke at barna ikke er opprørske

I De andres land er et gjennomgående tema hvordan man tilpasser seg de andre og andres normer, regler og lover. En del av det å leve med andre, er å være uenig og tilpasse seg, sier Slimani. 

– I De andres land, hvem er de andre? 

– De andre det er menn for kvinner, kvinner for menn, det kan være de som dominerer eller de som blir dominert, det er alle de som får deg til å føle deg fremmedgjort, at du er utenfor verden. Det er litteraturen, skriftens land. De andre er alle andre! Å forholde oss til andre er en grunnleggende del av det å være menneske, svarer hun.

Mennesker er hele, vi rommer mye motsettende i oss. Et gjennomgående tema, og konflikt, i De andres land er hvordan familien Belhaj lever med ett sett med holdninger hjemme, og ett utad. Et eksempel er Aïcha, gynekologen som tross sin feminisme og sosiale engasjement sier at hun ønsker «feige barn» og ber døtrene sine om å «snakke lavt».

– Jeg tror de fleste foreldre vil foretrekke at barna ikke er opprørske og utsetter seg for fare. Man vil heller at barna skal være trygge. Så når Aïcha sier det, så er det helt forståelig fra et utgangspunkt som mor, sier hun. 

– Jeg var interessert i å vise frem denne morskarakteren, jeg ville vise at disse verdiene er mindre verdt enn at barna er trygge. Som sagt er jeg ikke interessert i å dømme, min rolle som forfatter er å vise frem kompleksiteten. Marokko er et komplekst samfunn, legger hun til og utdyper engasjert:

– At Aïcha ber døtrene om å snakke lavt er lett å reagere på når man er oppvokst i et samfunn med ytringsfrihet. Men det er åpenbart at i et samfunn der det ikke er noen ytringsfrihet, i et samfunn der folket undertrykkes, så gir det mening å advare barna sine mot risikoene ved å snakke fritt og at prisen man må betale for å gjøre det er svært høy. Frykten er noe som overtar alt og det som holder liv i undertrykkende regimer. Alle ender på en måte opp med å være medskyldige. 

Slimani understreker samtidig at det ikke bare er kvinner som lider under dette, det rammer hele befolkningen. Slimanis egen far, som Mehdi i boka, betalte selv denne prisen. Han fikk yrkesforbud, ble fengslet og ødelagt. Først etter at han døde ble han renvasket. 

– Du har sagt at for deg har det å skrive vært en måte å ta hevn. Vil du utdype dette? 

– Å fortelle historiene til dem som har blitt undertrykt har vært en type hevn, ja. Jeg har vært rasende på mye, men nå føler jeg at jeg har kommet til et punkt der raseriet i stor grad har gått over. 

– Hva har du vært sint for? 

– Med min bakgrunn, fra det marokkanske borgerskapet, har man måtte tåle et hykleri. Hjemme har man et syn, ett sett med moral og regler, men ikke utad. Jeg har lidd under dette. Som barn er det forvirrende å vokse opp med disse motstridende holdningene, og se at foreldre sier en ting og gjør noe annet. Det er belastende å få beskjed om alt man må skjule for omverden, det har også en kostnad. Som barn forstår man ikke hvorfor man må skjule det man mener er rett, det skaper et raseri. Hvorfor er det vi som må være redde, vi som må skjule vår måte å leve på, sier hun. 

 – Litteraturen er vår evne til å unnslippe virkeligheten

Dette raseriet har fått Slimani til å skrive om ting som har blitt fortiet, om sex, løgner og prostitusjon i Marokko, om den kvinnelige, seksuelle erfaringen, om voldtekt, fødsler, men også om dominering, utnyttelse, urettferdighet og utenforskap. Hun har kunnet fortelle farens historie både ved å vise frem urettferdigheten som ble begått mot ham og hvordan det ødela ham, samtidig som hun har kunnet fortelle om en farsskikkelse med stort intellekt som viser sin datter vei til litteraturen. En far som sier at hun kommer til å bli forfatter. 

– Å bli voksen er også å lære seg å akseptere at verden er urettferdig, at man vil oppleve urettferdige situasjoner hvor man ikke kan gjøre noe. At man skal miste dem man elsker. Kunsten gir oss en form for makt over dette likevel, vi kan ta en form for kontroll over det som har skjedd ved å bruke det til å skape noe vakkert. 

– Litteraturen er vår evne til å unnslippe virkeligheten, fortsetter hun etter en liten tenkepause. 

– Vi er faktisk ikke en slave av virkeligheten. Vi har evnen til å si: hva om? Hva om det var annerledes, hva om ting kan gjøres annerledes. Frihet begynner alltid med et hva om, med muligheten til å finne andre måter og veier. 

– Det er derfor diktatorer og autoritære regimer misliker forfattere og fiksjon, for fiksjonen er en måte å si at vi ikke trenger å akseptere virkeligheten slik den er på. Virkeligheten kan være annerledes. Det er derfor det er så viktig at vi fortsetter å lese, sier hun plutselig i en litt annen tone, som for å dra resonnementet tilbake til jorda, tilbake til situasjonen der hun og jeg sitter som to personer og hele mennesker med praktiske utfordringer, som snart skal gå hver vår vei og fortsette med dagen, med andre ord: vende tilbake til virkeligheten vi tross alt må forholde oss til. 

– Vi må lese for oss selv og lese for barna våre, vi må hele tiden minne oss selv om at en annen verden er mulig.