DEBATT

Mandag stemte et flertall i Stortinget for innføring av ny § 4-3a i smittevernloven. Et vedtak som bryter med demokratiske prinsipper, skriver professor Morten Walløe Tvedt. Bildet er tatt fra et annet møte i Stortinget.
Mandag stemte et flertall i Stortinget for innføring av ny § 4-3a i smittevernloven. Et vedtak som bryter med demokratiske prinsipper, skriver professor Morten Walløe Tvedt. Bildet er tatt fra et annet møte i Stortinget.

Hva brast så høyt der i Stortinget mandag kveld?

DEBATT: Endring i smittevernloven slik den ble vedtatt på mandag, stenger for demokratiske beslutningsprosesser og hindrer demokratisk kontroll.

Publisert

Under avstemningen om innføringen av ny § 4-3a i smittevernloven i Stortinget mandag 18. desember med en fullsatt stortingssal kunne en med Snorre spørre seg hva brast så høyt der? I Snorre svarer Einar Tamberskjelve: «Norge av di hand, konge». Et demokratisk samfunn kjennetegnes av mange karakteristika. En av dem er at avgjørelser som fattes av forvaltningen skal kunne kontrolleres av de folkevalgte. Denne kontrollen blir viktigere jo mer inngripende en forskrift fattet av byråkratiet er. Innad i forvaltningen bør de mest inngripende vedtakene fattes av det øverste organet som er konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget.

Vedtaket i smittevernloven § 4-3a bryter med disse to demokratiske prinsippene. Et spørsmål en kan sitte igjen med til styringspartiene, Høyre og Arbeiderpartiet, som er opptatt av å ha alle verktøy klare: er ikke folkevalgt kontroll av hva byråkratiet gjør viktig?

Det hadde vært enkelt å sikre disse viktige prinsippene med små endringer i ordlyden. Myndigheten til å fatte beslutninger om isolering, karantene og andre (uspesifiserte) begrensninger i bevegelsesfriheten kunne legges til «Kongen i statsråd». Da ville en samlet regjering truffet avgjørelsen om å gripe inn overfor individene. Høyre skriver i sitt program «Høyre tror på frihet under ansvar. Vi tror at du selv vet best hva som passer best for deg. […] Høyre vil ha et samfunn som setter menneskene foran systemet.» Å la helsedirektøren regulere bevegelsesfriheten er ikke å sette individet foran samfunnet. Senterpartiet skriver følgende i sitt program: «Vi meiner at avgjerder skal fattast av folkevalde som kan kastast eller vert valde att av veljarane ved val.» Å legge inngripende myndighet til helsebyråkratene er i direkte motstrid med programmene til to av partiene som stemte for.

Det andre enkle grepet hadde vært å bruke den demokratiske sikkerhetsventilen som vi har i smittevernloven § 7-12: Vedtar regjeringen en inngripende forskrift (som setter en lov til side), skal den sendes med en gang til Stortinget. Stortinget har så en rett til å få forskriften opphevet. Koronaloven hadde også en slik sikkerhetsmekanisme i § 5. Den krevet at Stortinget måtte «varsles umiddelbart» når en forskrift var gitt. Dersom 1/3 av stortingsrepresentantene mente at en forskrift gikk for langt, kunne de kreve at regjeringen straks opphevet den. Stortinget kan vanligvis ikke oppheve en forskrift gitt av regjeringen. Hvis § 4-3a hadde dette tillegget, hadde Stortinget beholdt en viss kontroll. Det ville sikret at Stortinget kan bestemme selv i en krise. Det ville være betryggende å ha en mer direkte kontrollordning for de folkevalgte.

«For veik, for veik er kongens bue!» Det er ingenting i disse forslagene som gjør at Norge blir mindre godt utrustet for en neste pandemi. Det er ikke for sent for Senterpartiet, Høyre og Arbeiderpartiet å ta inn disse mekanismene. Det er bare å bruke Grunnloven § 76 annet ledd og akseptere disse endringene på vei til andre avstemning om loven i Stortinget.

Loven slik den er vedtatt første gang nå stenger for demokratiske beslutningsprosesser og den hindrer demokratisk kontroll.

Stortingsrepresentant for Senterpartiet Lisa Marie Ness Klungland i helse- og omsorgskomiteen er sitert i Klassekampen angående forholdet til overnasjonalitet. Når Norge nå legger myndighet til helsebyråkratene, passer det som hånd i hanske med de reglene som synes å være på vei fra WHO. Der forhandles det i hemmelighet om nye regler. Hvordan kan Ness Klungland vite at ordlyden i smittevernloven § 4-3a ikke legger til rette for at Norge blir mer bundet til å godta overnasjonale beslutninger fra WHO? Systemet i International Health Regulation legger allerede opp til at Norge er forpliktet til å gjennomføre det generaldirektøren i WHO alene bestemmer (artikkel 42).

«Det var vel ikke så stor brist», sa kongen. Det som overrasket mest under behandlingen av smittevernloven § 4-3a er at Høyre ikke er mer opptatt av å sikre demokratiske idealer. Like overraskende er det at Senterpartiet ikke lenger synes skeptisk til å la et overnasjonalt organ helt utenfor kontroll av de folkevalgte skulle ta beslutninger som blir rettslig bindende for Norge å innføre. Kanskje var det som brast så høyt demokrati, rettsstaten og det norske Stortingets selvbestemmelsesrett over bevegelsesfrihet og isolering.

Powered by Labrador CMS