Den danske Satan
Ingen gruppe kan påberope seg særbehandling i en demokratisk offentlighet. I Taushetens Tyranni forklarer Flemming Rose hvorfor Jyllands-Posten publiserte Muhammed-karikaturene, og ikke lot seg kue av frykten for represalier.
Flemming Rose
Taushetens Tyranni
Cappelen Damm, 2011
I en legendarisk satiretegning av Ragnvald Blix fra 1944 blir Quisling portrettert i det han søker audiens hos Hitler. I møte med dørvakten uttaler han: ”Jag är Quisling », hvorpå dørvakten spør: ”Och namnet”? Ansvarlig for publiseringen var den mangeårige redaktøren for Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning, Torgny Segerstedt, som i en tid hvor anti-nazistisksatire medførte store kostnader sto på ytringsfrihetens skanse. Det hjalp ikke at annonsører, politikere og til med Kong Gustav (”Jeg advarer deg enda en gang om følgene. Husk at hvis det blir krig, er det din skyld!”) prøvde å overbevise Segerstedt om å ta ”andre hensyn”. Det gjorde den svenske liberaleren ikke. Han sto fjellstøtt imot presset, og har således fått en posisjon som en av Europas mest betydningsfulle redaktører.
Det er åpenbare forskjeller på Torgny Segerstedt og Jyllands-Postens redaktør, Flemming Rose, men likhetene er flere. Fordømmelsen, beskyldningene og ikke minst de høylytte ropene om at Jyllands-Posten burde tatt ”andre hensyn”, fremstår som åpenbare paralleller mellom Rose og Segerstedts anti-nazistiske agitasjon. Men heller ikke Jyllands-Posten tok andre hensyn, og i den nylige utgitte, Taushetens Tyranni, forklarer Flemming Rose hvorfor.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her