For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Massedrapene i Iran: Hvor lenge kan Norge late som om alt er normalt?
Mens titusener av iranere kan være drept og landet er kuttet av fra omverdenen, nøyer Norge seg med symbolske markeringer. Hvor går grensen for når et regime må møtes med mer enn høflige diplomatiske protester?
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Situasjonen i Iran er innhyllet i mørket av full kommunikasjonsstans. Det finnes ennå ikke et klart bilde av de reelle dimensjonene av katastrofen og forbrytelsene som har funnet sted, og som fortsatt pågår. I løpet av de siste dagene har en rapport publisert av Iran International, basert på opplysninger fra informerte kilder i Irans øverste nasjonale sikkerhetsråd og presidentkontoret, vist at regimets sikkerhetsorganer i sine foreløpige vurderinger anslår at rundt 12 000 mennesker ble drept i gateprotester i løpet av bare to netter.
Senere rapporter fra New York Post og CBS, med henvisning til interne kilder i Iran og medisinske myndigheter, tegner imidlertid et langt mørkere bilde. Ifølge disse mediene har antallet drepte, basert på tilgjengelige opplysninger, vært nær 20 000. Selv som et midlertidig anslag vitner dette tallet om et omfang av organisert vold mot iranske sivile uten sidestykke.
Disse tallene publiseres samtidig som Den islamske republikken gjennom full stenging av internett og kommunikasjon i praksis har forsøkt å hindre omverdenen i å få tilgang til realitetene på bakken, et forhold som i seg selv sier mye om alvorlighetsgraden av det som utspiller seg i mørket av denne sensuren.
Angrep på sykehus for å drepe sårede
Omfanget av den systematiske volden mot iranske borgere strekker seg imidlertid langt utover gatene. Iran International har, basert på bekreftede vitneopplysninger, rapportert at regimets væpnede styrker de siste dagene har omringet flere sykehus, særlig i Teheran, Mashhad og Karaj, bortført sårede fra behandlingsrom og, ifølge flere vitnesbyrd, avfyrt nådeskudd mot skadde for å sikre at de dør.
Samtidig har samme medium rapportert at bare ved et øyesykehus i Teheran har rundt 6 000 personer oppsøkt behandling for øyeskader. Å skyte demonstranter i øynene var også en metode regimets sikkerhetsstyrker benyttet under protestene i 2022.
Regionale proxy-styrker, Irans partnere i undertrykkelsen
Den islamske republikkens undertrykking av det iranske folket har heller ikke skjedd i isolasjon. Videoopptak som har sirkulert de siste dagene, viser at grupper fra Iraks Hashd al-Shaabi, en iranskstøttet paramilitær styrke, har blitt sendt til Iran for å bistå regimet.
Dette ble i dag bekreftet av Entifadh Qanbar, tidligere talsperson for Iraks statsministerkontor. I et innlegg på X skrev han at elementer fra Hashd al-Shaabi deltok i undertrykkelsen av protestene i Teheran, og holdt samtidig Bagdad-regjeringen medansvarlig for disse forbrytelsene.
Parallelt har iranske sikkerhetsorganer, deriblant etterretningstjenesten og Revolusjonsgarden, stemplet demonstrantene som «agenter for vestlige stater» og truet med «hard hevn». En ny bølge av massearrestasjoner er i gang, og presset for å fremtvinge tvungne tilståelser foran statlig TV har økt. Selv barn har ikke blitt spart. En video fra Isfahan viser to tenåringsjenter som under press hevder å ha vært «ledere for protestgrupper» og mottatt penger fra vestlige regjeringer.
Samtidig har Den islamske republikken gjennom stans i internett og telefoni i praksis isolert 90 millioner iranere fra omverdenen. I enkelte områder stenges også lokal kommunikasjon fullstendig om natten. Politistyrker går systematisk fra dør til dør og konfiskerer parabolantenner for å blokkere befolkningens tilgang til informasjon, protestoppfordringer og persiskspråklige TV-kanaler utenfor Iran.
Norges forsiktige og passive linje overfor det iranske regimet
I møte med dette omfanget av undertrykkelse og grove menneskerettighetsbrudd har reaksjonene fra mange vestlige regjeringer, inkludert den norske, vært påfallende tilbakeholdne.
Den eneste offisielle reaksjonen fra Oslo har vært å innkalle Irans ambassadør og formidle generelle innvendinger, et symbolsk tiltak som står i skarp kontrast til katastrofens alvor.
Det grunnleggende spørsmålet er hvordan det fortsatt er mulig å behandle et regime som systematisk dreper sine egne borgere innenfor rammen av «normale diplomatiske relasjoner». Har omfanget av forbrytelsene ennå ikke nådd et punkt der Norge, som fremhever menneskerettigheter som en kjerneverdi, i det minste bør stenge Irans ambassade og utvise regimets representanter fra Oslo?
I dag viser de få bildene og stemmene som til tross for massiv sensur når ut fra Iran, med all tydelighet at befolkningen, i møte med denne graden av massedrap og kriminalitet i Irans gater, krever konkrete og kraftfulle tiltak fra vestlige regjeringer mot Den islamske republikken.
Det som nå utspiller seg i Iran, er en prøvestein for verdenssamfunnets vilje: enten å forsvare et folk som med bare hender blir drept for sin frihet, eller å fortsette en politikk preget av ettergivenhet overfor et regime som ikke bare utgjør en trussel mot det iranske folk, men en alvorlig fare for den internasjonale orden og global sikkerhet.
