For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Den katolske renessansen
Minerva har snakket med fire unge katolikker som tidligere var ateister og agnostikere. Hva er deres reise og hvordan endte de opp i noe så usannsynlig og, ja, utrolig, sett med verdens øyne, som Den katolske kirke?
Publisert
Sist oppdatert
Mange har nok sett på katolisismen som en døende kropp, klar for å begraves på historiens kirkegård: en hierarkisk organisasjon full av det mange opplever som gammeldagse og illiberale dogmer. Men nå melder katolisismen fra om at ryktene om dens død er kraftig overdrevet. Noen hevder til og med at den i ferd med å kvikne til igjen.
Et talende eksempel: Rett over sommeren dro hundretusener av unge katolikker til World Youth Day-samlingen i Lisboa for å fordype sin tro. I den anledning forsøkte en kommentator i Financial Times å forstå hva det er som skjer. Kommentatoren beskriver hvordan steder der katolisisme har vært utstrakt, og kanskje særlig Frankrike og Italia, utvilsomt har erfart enormt frafall – men samtidig blir de katolske miljøene sterkere og tydeligere. Og i den renessansen står katolske konvertitten sentralt.
Det er da også en utvikling som er blitt «profetert» av Joseph Ratzinger, senere pave Benedikt XVI. Ifølge Ratzinger ville kristendom som «omgår troens lidenskap, og erklærer som falsk og foreldet, tyrannisk og legalistisk, alt som stiller krav til mennesker» ikke kunne overleve. Konsekvensen er at de som faktisk holder seg til troen blir mer tradisjonelt orientert i sin tro – fordi det blir stadig klarere at å være kristen innebærer å være en motrevolusjon mot moderniteten. Alternativt, kanskje: At de som er mer tradisjonelt orientert, i større grad forblir katolikker eller i større grad lar det forme sin identitet, og at det dermed blir mer formende for hva det betyr å være ung katolikk i dag.
Et symbol for motrevolusjonen er blitt feiringen av den tradisjonelle latinske messen, som var kjernen i gudstjenesten fra motreformasjonen og frem til Annet vatikankonsil på midten av 60-tallet. Der satte man imidlertid denne messen delvis til side, og åpnet for å feire en mer moderne variant – som man møter i de aller fleste katolske kirker i dag. Ifølge statsviter Yann Raison du Cleuziou, som det vises til FT-kommentaren, skjer denne mer konservative katolske renessansen i stor grad nettopp blant dem som feirer denne tradisjonelle messen.
Samtidig forsøker pave Frans å begrense den tradisjonelle latinske messe. For paven representerer denne messen en sykelig reaksjon mot det moderne. Slik står katolikkene og kanskje særlig konvertittene som trekkes til de eldgamle, ikkemoderne tradisjonene i en spenningsfylt situasjon ikke bare internt i det katolske, men også i møte med en sekulær omverden som ikke forstår dem: I en The Atlantic-artikkel ble for eksempel rosenkransen tolket som et symbol for en høyreekstrem machokultur. Påstandene har møtt sterke reaksjoner, ført til flaue korreksjoner og bortforklaringer – men de vitner likevel om et sentiment i kulturen og ikke minst etablissementet.
Også i Norge forbindes katolisismen med noe erkeforstokket og gjerne inngrodd og kanskje litt farlig. Det henger selvsagt sammen med at mange forbinder det «katolske» med arkaiske strukturer som skjuler overgrep. Men forbindelsene er også dypere, vagere: Det var ikke bare jødene, men også jesuittene som ble nektet adgang til riket av de liberale eidsvollsmennene – og sistnevnte frem til 1950-tallet! – noe som speiler et katolskskeptisk sentiment også i vår kultur og i vårt etablissementet.
Til tross for disse hindrene i kulturen opplever katolisismen ikke bare en renessanse internasjonalt, men også i Norge – et av klodens aller mest progressive, liberale og sekulære steder. I det internasjonale katolske miljøet hviskes det endog håpefullt om en katolsk «oppvåkning» i Norden og Norge.
Og selv i lys av den generelle sekulariserende tendensen, også blant katolikker, er dette håpet ikke helt uten noe fundament: Det skal for eksempel ikke ha vært flere deltakere på katolsk troskurs i Oslo enn det har vært siste par år. Det synes altså å være en økning i en viss form for aktivitet, som vitner om at det er noen typer ideer eller tanker som rører på seg.
Minerva har derfor snakket med fire unge katolikker – som tidligere var ateister og agnostikere, og som derfor har gjennomgått dette troskurset. Hva er deres reise og hvordan endte de opp i noe så usannsynlig og, ja, utrolig, sett med verdens øyne, som Den katolske kirke?
Les intervjuene her:
