Et forsvar for den diktatoriske, morderiske voldtektsmannen keiser Caligula

Caligula, tredje keiser av Romerriket fra år 37 til 41, og hovedperson i Albert Camus’ stykke Caligula, som nå settes opp på Det Norske Teatret, er helt oppe der med Hitler, Mao, Lenin, Marx og noen få andre når det gjelder mytisk status som absurd og meningsløst grusom.

Den historiske Caligula har «status som den ultimate galne romerske keisaren», skriver latinprofessor Mathilde Skoie i teaterprogrammet. Og i møte med grusomheten og galskapen er det lett å ty til fordømmelse, en fordømmelse som raskt overføres til hovedpersonen i Camus’ stykke.

I teaterets presentasjon legges det vekt på at stykkets Caligula er den onde herskeren: Han er en diktator som lider av vrangforestillinger, avgjørelsene hans er «irrasjonelle innfall», og han blir stadig mer «utagerande og grenseoverskridande», fortelles det i et intervju med regissør Peer Perez Øian. Øian trekker selv linjene til det han anser som vår tids onde herskere: «Eg forstår Netanyahu betre, eg forstår Putin betre, eg forstår Trump betre og eg forstår menneska rundt dei betre.»