Sensasjonalismen felte 90-tallets berømte kvinner. Kan den også endelig gi dem oppreisning?

Det er sjeldent jeg føler så sterkt på at jeg lever i en moralsk overlegen tid som når jeg ser dokumentarer om behandlingen av noen av 90-tallets berømte damer. Disse har det kommet stadig flere av de siste årene: historiene om Monica Lewinsky, Britney Spears, Pamela Anderson, Janet Jackson, Tonya Harding, prinsesse Diana, til og med Spice Girls – alle viste de seg visst å være ekte mennesker med ekte følelser, i en vanskelig situasjon.

Kanskje er seriene en post-metoo variant av true crime. Det er i alle fall slik vi får det solgt inn: vi forteller den ekte, rystende historien om denne unge vakre kvinnen som blir utnyttet av media, slutshamet, misforstått. Nå skal vi gi henne oppreisning, alt handler om å reclaim, reframe, redeem, reconsider. Med denne edle målsetningen trenger vi ikke dvele noe over at kameraet kanskje henger litt igjen ved Pamelas pupper eller Britneys ferske, blanke skalle. Dette er nemlig feministisk kunst.

Mellom historiene om den stjålne sextapen, om Britney som barberer hodet og sædflekken på Monica Lewinskys kjole, står ikke bare #metoo, men også hele bevistgjøringsbevegelsen (jeg vil helst unngå ordet woke, med sine negative assosiasjoner). Siden den gang har særlig USA, men også flere europeiske land, begynt å ta oppgjør med deler av landenes historie og systemer, statuer er blitt revet, bøker brent, lover endret, ord forbudt. Nå, på den andre siden, kan vi se tilbake på en fremmed virkelighet. Om noe viser seriene den nær kulturelle revolusjonen som har skjedd i løpet av to tiår. Og jeg er takknemlig for at jeg befinner meg på denne siden.