Det er på tide at vi begynner å elske Sonja

«Sonja ble ikke, som prinsesse Diana en gang sa om seg selv, queen of people’s hearts. I stedet for ble hun et speil for Norge, et dronningspeil. Når vi kikker inn i det, ser vi en perfekt dronning som elsker sitt folk, men som ikke blir elsket tilbake.» 

Det skriver Knut Olav Åmås i boken Dette er Norge – rett nok opprinnelig formulert i 2007, da dronningens popularitet kanskje var lavere enn i dag.

Det er nasjoners vane å trykke den egentlig kongelige – den med blått blod – til vårt bryst. Den inngifte er henvist til en skjebne om å kjempe for å bli ansett som fullgod. Men Sonja er ikke langt unna. Og når hun nå fyller 86 år, trygt plassert ved siden av kong Harald, er tiden moden for å gå det siste skrittet: Elske Sonja på linje med Harald. 

Sonjas historie er fortellingen om den borgerlige piken som fikk innpass på slottet – den gang som den første borgerlige inngiftede i den norske kongefamilien. Hun måtte vente lenge på å få lov til å gifte seg, mens Harald og Sonja var kjærester i hemmelighet og debatten om muligheten for et borgerlig innskudd i kongehuset raste i media. Men Sonja vant Haralds hjerte, Olavs tillatelse, offentlighetens velsignelse – og til slutt også folkets hjerter.

Sonja kan fremstå, særlig sammenlignet med kongen, som reservert, kalkulerende og formell. Og kanskje det forklarer litt av hvorfor både kongen og kronprinsen nyter høyere popularitet enn dronningen – folkelighet virker å være det fremste trekket en norsk kongelig kan ha. Men Sonja har folkeliggjort slottet. Åmås gir Sonja langt på vei ansvaret for slottets modernisering – i det som gikk fra en militær institusjon til å bli en folkenær, kulturell og samlende kraft. Hennes innflytelse på at slottet fremstår som folkenært, og totalt sett populært og folkelig, bør ikke undervurderes.

Hvilken bedre måte å bygge bro mellom de kongelige og folket på, enn via kunsten?

Før hun ble innviet i de kongelige rekker, studerte Sonja kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Deretter gikk personlig i lære hos anerkjente kunstnere, blant annet Kjell Nupen og Ørnulf Opdahl. 

Sonja har satt sitt preg på det norske kulturlivet og vår kulturarv på en måte som få kunne se for seg. I 2011 etablerte Sonja H.M Dronning Sonjas kunstnerstipend – som i 2014 ble gjort internasjonalt og omdøpt til «Queen Sonja Print Award». Den nye tittelen understreker fokuset på grafisk kunst. Prisen utgjør verdens største pris for grafisk kunst, og setter dermed sitt spor på kunstmiljøet langt utenfor Norges grenser. 

Dronning Sonja har selv også produsert en rekke kunstverk, og debuterte som kunstner som 74-åring. De står, eller har stått utstilt, i en rekke mindre gallerier i vårt langstrakte land – og for ett år siden ble hennes kunst også utstilt i Karlstad i Sverige. Å bli stemplet som «amatørkunstner» virker ikke å ha slukket hennes lidenskap for kunsten – heldigvis. 

For to år siden åpnet Dronning Sonja KunstStall utenfor slottet, som stiller ut grafisk kunst fra blant annet dronningens egen samling vinnere av prisen. 

Er dronningens kunstinteresse et problem? 

Tidligere har dronningen fått kritikk for å «ta makt» på kunstfeltet. «En dronning i et konstitusjonelt monarki skal i prinsippet ikke ha politisk makt. Da er det ingen bagatell når hun bygger seg makt på et annet viktig felt. Kunstfeltet er ikke småtterier, hverken økonomisk eller kulturelt», skrev Hans Rossavik i Aftenposten for to år siden, i forbindelse med åpningen av Sonjas kunststall.

Men bør vi forstå, slik Rossavik antyder, kunstfeltet som politisk? Dronning Sonjas interesse for kunst har opphav, tilsynelatende, i en dyp personlig interesse for faget. Men hun er nettopp en apolitisk aktør – figuren som skal samle Norge og fremvise idéen om Norge. 

Sonjas kunstinteresse og innflytelse er bare et problem hvis kunstfeltet er iboende politisk. Dronningen har vist at det er mulig å engasjere seg dypt i kunstfeltet uten at det dermed blir politisert. Til forskjell fra for eksempel Kong Charles, har hun ingen tydelig estetisk slagside, men evner å la sin interesse favne et stort spekter av sjangere, uttrykk og utøvere. Dersom dronningens kunstinteresse er kritikkverdig fordi det gir henne politisk makt, er det ikke dronningen det er noe feil med. Da er det heller noe galt med hvordan vi forstår forholdet mellom kunst og politikk. 

Sonja er nettopp en apolitisk aktør – på samme måte som at kunsten er apolitisk. Det betyr ikke at de ikke har makt – men makt per se er ikke det samme som politisk makt. 

Det Rossavik har rett i, er at kunstfeltet ikke er småtterier. Det er sentralt for et lands selvforståelse, og for historien vi skriver om oss selv. Sonjas kunstinteresse er heller med på å forme norsk kultur – på en måte som ingen politikere kan gjøre. Der det som regel er rike menn som har kunnet prege kunstmarkedet, åpner Sonjas kunstinteresse for et bredere kunstmarked og et videre kunstuttrykk for Norge. Det må vi omfavne med åpne armer. 

Monarkiets verdi 

Debatten om hvorvidt Norge burde bli en republikk pipler til overflaten med jevne mellomrom. Men det er notorisk vanskelig å måle verdien til monarkiet – som bør gjøres i dets samlende effekt og evne til å samle folket om et sett med verdier og støtte oppunder en selvforståelse. Ikke politisk, men som en idé, den norske sjelen. 

Nettopp fordi monarkiet ikke er politis k, men har makt, kan det fungere samlende – på samme måte som kunst og sport fungerer samlende, på tvers av politiske uenigheter og ulike praktiske moralske oppfatninger. De dypere verdiene, den kulturelle sekken, og selvforståelsen vi bærer med oss som borgere av Norge, nyter godt av å ha et kongehus.

Kongefamilien nyter høy popularitet. Sammen med kongens sportsinteresse, har kongeparet en bred kulturell kapital og en evne til å samle opp om viktige deler av samfunnet. Dronningen er kanskje ikke like folkelig som kongen. Men verdiene hun gir Norge bør ikke nedvurderes av den grunn – samme hvor glad vi er i kongeliges folkelighet. For hennes interesse for kunst og evne til å samle og skape et godt kongehus er mer verdifullt enn vi kanskje har innsett. Det er viktig ikke bare nå – men også på lengre sikt.