Faglig svak og metodisk uryddig kjernekraftrapport

5. desember ble Johny Vassbakk frikjent fra tiltalen for å ha drept Birgitte Tengs. Dommen inneholder en frisk tilbakemelding til politi og påtalemyndighet, dommeren mente at det virket som om politiet «ikke ønsket» å finne bevis som talte for at Vassbakk var uskyldig. Politiet har gått videre med alle spor som kunne bekrefte at den tiltalte var skyldig og tapt objektiviteten. Påtalemaktens kritiserte fremgangsmåte har mange fellestrekk med norsk energidebatt slik den føres av Arbeiderpartiet med Høyres støtte. Hypotesen om vindkraften som den eneste plausible løsningen søkes bekreftet og alt som indikerer noe annet, holdes utenfor.

En uke før dommen ble det offentliggjort to rapporter med overskriften «Kjernekraft i Norge», et kapittel i en serie av forskningsartikler fra Norges tekniske vitenskapsakademi og en rapport fra analyseselskapet Rystad Energy (RE). De to rapportene ender med hver sin konklusjon og forfatterne av den vitenskapelige teksten har kritisert REs rapport, både med og uten akademisk språkdrakt. REs rapport er bestilt av NHO, Fornybar Norge og Norsk Industri, og særlig for sistnevnte har kritikken blitt tatt ille opp. Men i stedet for å engasjere seg i den vitenskapelige rapportens innhold og konklusjon velger Norsk Industris fungerende leder Knut Sunde å angripe kritikkens form. Videre retter han sin kritikk først og fremst til de aktuelle forskernes arbeidsgiver i stedet for å imøtegå de aktuelle personene i åpent lende. Taktikken virker, rektor ved NTNU aksepterer premisset om at en mektig arbeidsgiverorganisasjon er krenket fordi en rapport de har kjøpt blir kritisert på feil måte, og rektor har faktisk så dårlig akademisk retningssans at hun går offentlig ut med kritikk av kritikken og med så liten forståelse for godt lederskap at heller ikke hun kontakter dem det gjelder før hun iverksetter. Rektor har i ettertid heldigvis beklaget, men det interessante er at hennes umiddelbare handlingsmønster var som det var.

Den «riktige» hypotesen

REs rapport er metodisk svak og innholdsmessig tynn, mer om det nedenfor. Dette er høyst sannsynlig rektor ved NTNU enig i, professor i fysikk som hun er med lang fartstid i forskning og forskningsrapporter. Likevel var førstevalget å indirekte støtte REs rapport ved å diskreditere sine kritikere av den. Dette er ganske vanskelig å forstå, hadde det ikke vært for ett viktig moment: REs rapport støtter den «riktige» hypotesen, hypotesen om vindkraftens posisjon som den eneste løsningen i energidebatten. RE kommer med en bekreftelse av at hypotesen er riktig og kritikk av dette blir da som kjetteri å regne. Akkurat som konkurrerende funn i prosessen mot Johny Vassbakk.

REs rapport er kalt et «bestillingsverk» av flere. Objektivt er det selvsagt riktig, RE lever av å lage rapporter på bestilling, men det er urettferdig å påstå at rapporten er bestilt med en gitt konklusjon. Det som er mer interessant er konteksten rapporten er skrevet i. Den norske stat er generelt påholden i pengebruken, det opplever forskningsinstitusjoner, forsvaret og helsevesenet. På enkelte områder sitter imidlertid pengene svært løst, og alt som kan assosieres med det grønne skiftet og klimamålene er et felt der skattepenger brukes i store mengder, direkte, som garantier eller «risikoavlastende tiltak». Dette har skapt en flora av ivrige hjelpere på statens grønne vei. Blant disse er konsulentselskaper som først heier på det offentliges innsats for å redusere karbonutslippet til atmosfæren, dernest bidrar til å skape usikkerhet om kompetansen i det offentliges egne rekker for til slutt å selge det offentlige løsninger på de problemene de tror de har. Vårt politiske lederskap virker ikke å ha evne eller vilje til å sette seg inn i de faglige problemstillingene i energidebatten slik de gjør for eksempel i landbruks-, helse- eller samferdselspolitikken. På energifeltet spesielt, men hele det grønne skiftet generelt, synes de politiske partiene å ha abdisert som drivere, de har overlatt til konsulentbransjen både å formulere premissene og løsningene.

RE er en av tilbyderne av både meninger og løsninger på energifeltet og når de blir bedt om å lage en rapport om kjernekraft i Norge må det være lov å spørre om det var overraskende at de konkluderte slik at det bekreftet hypotesen om at det er vindkraft som er saliggjørende? Er det overraskende at de bruker de argumentene de bruker og utelater det de utelater slik at konklusjonen kan forsvares? Det samme spørsmålet ble forsøksvis stilt i januar 2023 hvor temaet var elektrifisering og analyseselskapet var Thema Consulting, også da konkluderte konsulentene helt i tråd med den gjengse oppfatning i Arbeiderpartiet og Høyre, de bekreftet den gjeldende hypotesen om at elektrifisering er fornuftig. Som vist den gangen inneholder rapporten flere faglige tvilsomheter og den er metodisk svak.

To fundamentale forhold

REs rapport underslår to fundamentale forhold knyttet til kjernekraft. For det første forteller de at det nesten ikke har vært bygget reaktorer i Vesten på mange år (plansje 10) og dermed implisitt at det er tynt med kompetanse og at leverandørkjedene er svake. RE viser en oppstilling der det ser ut som om Europa og USA ikke har produsert reaktorer siden 1985. Sannheten er imidlertid at det siden den gang er bygget 23 Los Angeles- og 22 Virginia-klasse undervannsbåter med reaktor fra General Electric i tillegg til andre u-båter og hangarskip i den amerikanske marinen. Mange av oss husker at USS Gerald R Ford besøkte Oslo i vår, et skip drevet fram av et kjernekraftverk med to reaktorer fra Bechtel, sågar et helt nytt design. Det kan tenkes at overføringsverdien fra de mer enn 50 reaktorene som er produsert for amerikanske krigsskip ikke er relevante for diskusjonen RE tar opp, men det burde de i så fall gjort et poeng av om det var det de mente. Det hører med til historien at reaktorene som er plassert om bord har et effektnivå som er på størrelse med det som ellers er kjent som en SMR (Small Modular Reactor), at de er utviklet av kommersielle tilbydere til den amerikanske stat og at det er med utgangspunkt i reaktorer for militære formål at SMR blir laget. En parallell til den amerikanske marinen er den britiske, som har Rolls Royce som sin leverandør av fremdrift på u-båtene.

For det andre underslår RE to viktige fysiske egenskaper med kjernekraftanlegg: a) En viktig bieffekt ved strømproduksjon i kjernekraft er overskuddsvarme. RE har i sine skisser av atomanlegg en kondenser, der dampen som kommer fra turbinen kjøles ned og omdannes til rennende vann. RE viser så et kjøletårn og skisserer at vannet som brukes til å kjøle ned dampen i sin tur enten må kjøles i et tårn eller med vann fra omgivelsene. I et land der kalde vintre medfører et stort behov for oppvarming burde RE tatt med og inntektsberegnet bidraget i et fjernvarmenett fra en atomreaktor. Vannet fra kondenseren kan brukes til oppvarming av hus, industri- og jordbruksanlegg. Av den totale varmeenergien som produseres i reaktoren blir ca. en tredel omgjort til elektrisk strøm. GE Hitachis BWRX 300 produserer en effekt på 870 MW hvorav 300 MW kommer ut i form av elektrisk strøm. Hvis et fjernvarmeanlegg klarer å utnytte 300 MW av den frigjorte effekten vil det være like mye som 10 fjernvarmeanlegg av den typen som BIR har fra sitt avfallsforbrenningsanlegg i Bergen. En slik sammenligning burde RE inkludert i sin rapport.

Videre, b) underslår RE kjernekraftanleggenes høye oppetid. Med for eksempel tre SMR i samme kraftnett med produksjon 90 prosent av tiden vil tilgjengelig effekt aldri være mindre enn 2,9 * effekten i hvert av anleggene. Gjennom året vil effekten av de tre anleggene være 3 * effekten av hvert av dem i mer enn 250 dager. 10 prosent nedetid per år er en fornuftig forutsetning å gjøre for vedlikehold av SMR. Hva som er nedetiden for vindkraft for å drive vedlikehold er ikke kjent eller diskutert av RE, men her domineres nedetiden av dager med lite eller ingen vind. Mens nedetid for vedlikehold kan planlegges måneder i forveien er varslingstiden for vindstille opptil 10 dager om langtidsvarselet skulle spå riktig vær.

RE røper sine intensjoner med rapporten ved å unnlate å nevne små reaktorer bygget for marinefartøy samt ved å ignorere to svært viktige positive forhold med denne energiformen.

Metodiske problemer

REs rapport har åpenbare metodiske problemer. De første kommer allerede på lysbilde 2 der rapportens innhold beskrives som «se[r] … på konkurransedyktigheten og nytten av SMR i det norske kraftsystemet». Her burde det vært klarlagt hvilke konkurrenter SMR skal sammenlignes med og hva det skal konkurreres i og hvordan det skal måles. Skal konkurransen være i penger, forsyningssikkerhet, avhengighet av andre nasjoner, arealeffektivitet, påvirkning av lokalmiljø eller noe annet? Spørsmålet forblir ubesvart, og hele rapporten bærer preg av en lite konsistent konkurranse. Levelized Cost of Energy (LCOE) brukes ofte, men uten at forskjellen i alternativkosten for uregulerbare kilder versus kjernekraft tas med.

Rapporten sies også å diskutere «nytten» av SMR i Norge, men denne vinklingen finnes ikke i drøftingen. Ordet «nytte» er nevnt tre ganger senere i teksten, men hva som er SMRs nytteverdi diskuteres ikke. Teksten beskjeftiger seg stort sett med anskaffelsen av SMR, ikke hvordan et slikt anlegg kan gjøre nytte for seg når det først er operativt og tilkoblet strømnettet. I og med at kostnadene og utfordringene ved kjernekraft først og fremst ligger i anskaffelsen, burde nytteverdien når kraftverket først er betalt absolutt vært noe RE diskuterte nøye, slik at varsler at de skulle gjøre innledningsvis.

Den største metodiske mangelen er likevel at konkurransedyktigheten og nytten ikke skal måles over et definert tidsrom. Mens en SMR forventes å kunne vare i 60 år, er det grunn til å anta at vindkraftanlegg vil nå sin tekniske levealder etter 20 år i drift. Ved å unnlate å definere og diskutere dette sammenlignes en hel livsløpssyklus for et vindkraftanlegg med en tredel av syklusen for et atomanlegg. Med kjernekraftens høye investeringsandel blir det dermed en tung konkurranse. Det faktum at Norge ikke bare skal nå utslippsmål i henholdsvis 2030 og 2050, men holde 2050-målet videre til evig tid burde nevnes både i diskusjonen av økonomien og ikke minst når «nytten» av kjernekraft skulle vært diskutert. Hvis RE hadde satt perioden 2030 til 2090 som rapportens ramme kunne SMR blitt sammenlignet med én anskaffelse og to gjenanskaffelser av vindkraft. Det kunne gitt en annen konklusjon.

Det er i tillegg til dette en rekke andre svakheter med rapporten. Det viktigste utenom det ovenfor nevnte er at samtlige plansjer har kildehenvisninger som peker innover, altså til andre rapporter levert av RE. Bare omtrent en tredel av plansjene har kildehenvisning til eksterne kunnskapsleverandører. Dette er ikke betryggende og gir leseren svært begrenset anledning til å vurdere forutsetninger og definisjoner som måtte ligge til grunn for rapportens konklusjoner. Rapporten mangler også elementære definisjoner, som for eksempel hvilke valutakurser som er brukt når amerikanske varer prises i euro. I tabellen på plansje 19 oppgis GE Hitachi å være statlig eid, det er selvsagt feil. Det vitner heller ikke om en objektiv analyse når forfatteren i den rent beskrivende delen av rapporten karakteriserer overskridelsene i kjernekraftprosjekter som «enorme» uten å tallfeste dette eller fortelle at det er de tre verste tilfellene som ligger bak beskrivelsen.

Rapporten «Kjernekraft i Norge» fra RE er faglig svak og metodisk uryddig. Likevel blir den beskyttet av ledelsen i NHO, Norsk Industri og altså av rektoren ved NTNU. Den har allerede blitt brukt politisk, men heldigvis ikke så mye som vi kunne fryktet. Rapporten står seg fordi konklusjonen passer med den gjeldende hypotesen, det er vindkraft som gjelder. Rapporten bekrefter det landets ledende politikere allerede har bestemt seg for. Hadde en så svak rapport konkludert med at det var kjernekraft som burde være hovedinnsatsen i energipolitikken de kommende 10 årene, ville den med stor sannsynlighet umiddelbart blitt lagt død og erklært irrelevant.

Norsk energipolitikk har som påtalemakten i Tengs-saken gått i bekreftelsesfellen. Det haster med å opplyse debatten og første skritt bør være et kritisk blikk på alt som produseres av statens grønne hjelpere.