Vi må snakke om kjernekraft

Noen må ha baktalt norsk kjernekraft, for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.

Neida, Jonny Hesthammer i Norsk Kjernekraft AS er ikke blitt arrestert ennå. Men opplevelsen man kan få når man følger norsk kjernekraftdebatt, kan likevel gi assosiasjoner til Kafkas Prosessen: En opplevelse av at noe er galt, at noe ikke henger på greip, at uforståelige føringer i byråkratiet leder frem til en gitt konklusjon for Jonny H, som aldeles ikke har gjort noe galt.

Men la meg først si: Jeg er ikke noen kjernekraftfantast. Jeg er dessuten egentlig ganske positiv til vindkraft: Det føles av og til som jeg er den eneste nordmannen i 2023 som mener at Fosen-vindmøllene står bra der de står. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om urørt eller reinbeitet natur – men fordi jeg i utgangspunktet er positiv til nesten all økonomisk forsvarlig kraftproduksjon. Og landbasert vindkraft er økonomisk forsvarlig. Ikke er jeg overbevist om at kjernekraft er løsningen på alle problemer heller: Vi vet ikke helt hvordan kostnaden for slike prosjekter vil se ut. Det vil trolig finnes billigere prosjekter både innen vindkraft og ytterligere vannkraft.

Likevel er det altså en merkelig opplevelse å følge den norske debatten om kjernekraft, som fikk en ny omdreining denne uken.

En ny rapport

Mandag kom nemlig en rapport fra Rystad Energy om kjernekraft i Norge. Analyseselskapet konkluderer med at småskalakjernekraft ikke er aktuelt i Norge før 2050, og dermed kommer for sent for å løse norske kraftutfordringer. Et premiss for denne konklusjonen er at Norge ikke kan begynne å ta beslutninger før rundt 2035, når vi har sett erfaringene fra andre land. Videre legger rapporten til grunn at kjernekraft vil bli dyrt – og at det som i utgangspunktet er rundt 1 krone per kWh vil bli mer på grunn av overskridelser og forsinkelser. Rystad mener også at vind passer bedre i den norske kraftmiksen, fordi vi har så mye regulerbar vannkraft.

Hver for seg er alt dette fullt mulig. Men innholdet i rapporten er av en art som ikke gjør konklusjonene tvingende nødvendige: Finansavisen har fått ChatGPT til å oppsummere rapporten, og kunstig intelligens sammenfatter funnene helt annerledes enn Rystad selv. For selv om det finnes argumenter for å vente til vi har mer informasjon, er det fullt mulig å argumentere annerledes: At toget til fremtiden går nå, at privat risikokapital slett ikke trenger vente, eller at kjernekraft har noen fordeler når det gjelder arealbruk og pålitelighet. Og hvor godt passer egentlig vann og vind sammen – fra Ola Nordmanns perspektiv – når kraftutveksling betyr at vannkraften selges til hele Europa når det ikke blåser?

NHO, som var med å bestille rapporten, konkluderte likevel kontant: «Rystad Energys analyse viser at kjernekraft ikke er svaret på kraftbehovet i Norge de to neste tiårene», sa viseadministrerende direktør Anniken Hauglie til DN mandag. Ulike varianter av det sitatet kommer til å gjentas igjen og igjen av aktører som for lengst har avvist kjernekraft. Jeg kommer tilbake til disse poengene. Men først må det sies noe mer om konteksten rundt rapporten, som gjør det nødvendig å lese den med et kritisk blikk.

En pussig kontekst

For det første er denne rapporten bestilt ikke bare av NHO – som jeg kommer tilbake til – men også av interesseorganisasjonen Fornybar Norge, bestående av alle de store vind- og vannkraftprodusentene. 

Det er viktig å forstå at disse aktørene har en helt direkte og konkret økonomisk egeninteresse i å hindre kjernekraftverk i Norge, og tilsvarende av i stedet å fremme vindkraft. For vannkraftprodusentene, som Statkraft, er det nemlig en stor fordel om ny kraftproduksjon i Norge kommer fra væravhengige kraftprodusenter, og spesielt vindkraft. Når det virkelig blåser, produseres det så mye kraft at prisene blir svært lave. Da kan vannet holdes tilbake i magasinene. Vannkraften kan i stedet selges når det er vindstille og prisene er høye. Et høyere innslag av kjernekraft, derimot, vil gi mindre svingninger i kraftprisen – og lavere mulighet for vannkraftprodusentene til å tjene på pristoppene.

For vindkraftprodusentene vil kjernekraft som kommer på toppen av deres egne utbyggingsambisjoner innebære større tilbud av kraft og dermed lavere priser. Men kjernekraft vil også kunne konkurrere om politisk oppmerksomhet og kapasitet til å utarbeide reguleringer og rammeverk og for havvindprodusenter vil kjernekraft dessuten kunne påvirke deres kamp for statlige subsidier.

For det andre har bestillerne valgt nettopp Rystad Energy til å lage rapporten. Rystad-sjef Jarand Rystad var ute allerede i februar med advarsler mot kjernekraft i Norge, lenge før analysen var gjort. Det betyr ikke at rapporten ikke har med integritet, og Rystad vil kunne si at det tvert imot er slik at hans bange anelser har vist seg å være riktige. Men i spørsmål der ulike miljøer utvilsomt også har ulike syn, betyr det at det kanskje ikke er tilfeldig at det var nettopp Rystad Energy som fikk oppdraget. Hadde oppdraget for eksempel gått til kjernekraftmiljøet ved NTNU, ville utfallet blitt annerledes. Forskere der publiserte sin rapport samtidig som Rystad-rapporten – og den er positiv til kjernekraft. Rapportene ser på til dels ulike spørsmål. Men Rystad-rapporten har fått relevant kritikk fra dette miljøet.

For det tredje kommer denne rapporten, som er et innspill til den politiske debatten om dette, i en situasjon der regjeringen allerede har gått helt oppsiktsvekkende langt i å avvise kjernekraft i Norge. Energiminister Terje Aasland har flere ganger utelukket kjernekraft: Det blir dyrt og det er vanskelig med kjernefysisk avfall, har han konkludert, også han lenge før noen rapport ble utarbeidet. Dessuten mener regjeringen at vi mangler kompetanse på kjernekraft.

Punktet om avfall er for øvrig så merkelig at det nærmer seg løgn, all den tid Norge uansett må bygge et deponi for avfall vi allerede har. Argumentet brukes tilsynelatende for å skremme – «hvis dere sier ja til kjernekraft, kan det komme kjernefysisk avfall der dere bor!» – men Aasland må vite at substansen er syltynn. At kjernekraft er dyrt, er kanskje riktig – men energiministerens bekymring her harmonerer dårlig med hans entusiasme for en annen dyr kraftkilde, nemlig havvind.

Og her er vi kommet til det virkelig merkelig med norsk kjernekraftdebatt: Kriteriene de ulike ulike teknologiene vurderes etter, henger overhodet ikke sammen.

Grell forskjellsbehandling av kjernekraft og havvind 

Man kunne jo tenkt seg at Norge var et land der myndighetene generelt var svært kritisk også til grønn teknologi som potensielt kunne utløse behov for statlig støtte, eller hvor det var usikkerhet om hvor raskt teknologiutviklingen går.

Men slik er det ikke. Elefanten i rommet i norsk energipolitikk for tiden er havvind. De fleste prisestimater for i hvert fall flytende havvind tilsier at det er dyrere enn kjernekraft. Bunnfast havvind er også relativt dyrt, og skal det bygges nå, vil det være avhengig av store subsidier. Hverken de økonomiske eller de regulatoriske spørsmålene er løst, og det er ganske uklart når vi kan vente den første kraftproduksjonen fra norsk havvind: 2030 begynner å synes utopisk, og 2035 kan også holde hardt. Inkorporasjonen i det norske kraftsystemet – enveiskabler eller hybridkabler – er politisk omstridt: Regjeringen har sagt først nei og så tja, og det er ikke så rart, for hybridkabler kan bety dyrere strøm for norske husholdninger, mens fravær av hybridkabler kan bety at regningen for det offentlige kan bli skyhøy. Og om vi mangler kompetanse på kjernekraft – som er en sannhet med vesentlige modifikasjoner – mangler vi i enda større grad kompetanse på havvind.

Hvordan ville en Rystad-utredning om havvind se ut? Det vet vi ikke, men nesten alle innvendingene mot kjernekraft gjelder også for havvind: Det er dyrt og det er teknologisk, regulatorisk og økonomisk usikkerhet. Vi vil ha mye bedre erfaringsgrunnlag i 2035, og det ville være enklere å ta en beslutning når vi ser hvordan utbyggingen har fungert i andre land. Flytende havvind kan i hvert fall ikke være aktuelt før 2050 – det kunne vært konklusjonen på Rystad-utredning.

Derimot vet vi hva NHO tenker om havvind. Her er det lite av skepsisen organisasjonen utviser mot kjernekraft. I møte med kritikk av Rystads rapport fra NTNU-forskerne sa Anniken Hauglie til DN at dersom de mener kjernekraft «er realistisk, kommersielt lønnsomt og politisk mulig, bør det sannsynliggjøres». Men når det gjelder havvind er NHO mindre opptatt av å sannsynliggjøre, og mer opptatt av å virkeliggjøre: Organisasjonen har bedt staten sette fart og etterspurt like tydelige ambisjoner som andre land; har slått fast uten forbehold at «havvind er det som vil gi mest økt krafttilgang på sikt»; ment at vi trenger en «massiv utbygging». I møte med bekymringsmeldinger om at det ikke er realistisk å få havvind raskt, har NHO krevd fortgang i regulering, utlysning og rammeverk. Organisasjonen er positiv til subsidier til flytende havvind, og stilt overfor dagens høye kostnader foreslås det at Norge satser på «tilstrekkelig skala for industriutvikling og kostnadsreduksjoner». NHOs bransjeorganisasjoner Offshore Norge og Fornybar Norge vil ha mer subsidier også til bunnfast havvind.

Lignende tanker hadde selvsagt vært en mulig respons i møte med kjernekraft! NHO kunne sagt at gitt kraftsituasjonen må regjeringen sette fart på kjernekraftsatsingen, og krevd fortgang i arbeidet med å regulering og rammeverk for kjernekraft. Kanskje burde reguleringene også gjøres enklere, så det blir billigere å bygge? Strengere reguleringer er nemlig en viktig grunn til kostnadsutviklingen, til tross for at kjernekraft er blant de tryggeste kraftkildene vi har. NHO kunne etterspurt like tydelige ambisjoner som andre land. Sverige lanserte nettopp en massiv kjernekraftstrategi. Svenskene, som også har godt med både vind og vann og et innenlandsk kraftoverskudd, ser tydeligvis noen muligheter vi ikke ser. Ja, skulle NHO vært konsistente kunne organisasjonen til og med tatt til orde for subsidier!

I stedet har NHO strukket seg så langt organisasjonen kan for å være med å lukke døren for kjernekraft, til tross for at det knapt egentlig finnes større aktører som jobber for det – bortsett, altså, fra Norsk Kjernekraft AS. Men hvem er NHO i denne sammenhengen? I NHO inngår altså Fornybar Norge, som organiserer eksisterende kraftprodusenter innen vann og vind. Som beskrevet over har de alle økonomisk egeninteresse i at det ikke bygges kjernekraft. I tillegg inngår Offshore Norge, som organiserer en leverandørindustri som ser for seg mange nye oppdrag i havvind. Og hvem er det NHO ikke representerer? Det er kjernekraftselskaper og deres leverandører.

Vi trenger en helt annerledes diskusjon om kjernekraft

Det finnes relevante argumenter mot kjernekraft – og viktigst blant dem er usikkerhet rundt pris og om hvor lang tid det vil ta å bygge.

Men vi trenger en helt annen debatt om kjernekraft enn den vi har i dag. Den føres i altfor stor grad av etablerte aktører som har altfor mye å tjene på at vi bygger vind snarere enn kjernekraft, og består i alt for stor grad av argumenter som enten er så svake at de nærmer seg løgn, eller som anvendes svært selektivt. Og nettopp uærlig og selektiv tale av det vi tenker skal være ansvarlige bransjeorganisasjoner, eksperter og statsråder – men som også fremstår som aktører med egeninteresse – er egnet til å svekke tilliten til ordskiftet. I en energipolitisk offentlig samtale som allerede er anspent og preget av lav tillit etter to år med strømkrise og noen ganske omdiskuterte utenlandskabler – hvor ekspertkommunikasjonen også var svært tvilsom – er det svært uheldig.

Usikkerhet om pris, teknologi, politisk regulering, virkning på kraftsystemet i fremtiden og flere andre forhold kan absolutt anføres mot kjernekraft – men det kan altså også anføres mot havvind. Og ikke bare mot havvind – det viser seg også å være vesentlig vanskeligere å bygge landbasert vind enn vi kanskje har forutsatt: Dagen etter fremleggelsen av Rystad-rapporten ble det klart at Finnmarkseiendommen sier nei til en stor vindmøllepark som var ment å forsyne Melkøya med strøm. Fosen-saken er ennå ikke avklart. Viktige vindkraftprosjekter på land Vanylven, Skien, forslaget om vindkraft langs vei og mange andre står i stampe. Den politiske og regulatoriske usikkerheten er der uansett hvor mye jeg, og sikkert mange i Fornybar Norge, synes vindmøller er en god ting.

Mer av alt, raskere – det var altså navnet på Energikommisjonens rapport, også den –ut fra argumentene – helt unødig kritisk til kjernekraft. Men det viser seg altså at mer av alt er vanskelig. Ikke bare er regulatorisk og økonomisk risiko betydelig for mange prosjekter – men de siste to årene har vi også opplevd at kraftutbygging har større politiske aspekter som ingen faglig rapport kan avgjøre: Befolkningen ser ut til å ha blitt mer kritisk til arealbruken ved kraftproduksjon – og er blitt mye mer kritisk til svingninger i kraftprisen. Vi trenger en åpen, herredømmefri og faglig forankret debatt om hvordan vi møter den situasjonen.

Det er jo ganske pussig: Myndighetene forteller oss at vi må bygge mer kraft, raskest mulig, det er avgjørende både for kraftsituasjonen i Norge og for alle klimamål. Så kommer noen med private penger og foreslår å bygge kjernekraft, slik nå flere europeiske land vurderer. Men i møte med titalls potensielle terrawattimer er politikerne slett ikke interessert i å se på hvordan vi kan legge best mulig til rette for noe slikt regulatorisk, og resten av bransjen bestiller en rapport der de nok var ganske trygge på hva konklusjonen kom til å bli.. Energiministeren skremmer med et avfallsproblem som ikke er reelt. Samtidig kommer det ikke et pip fra noen i bransjen om de titalls milliardene norske kroner som loves ut til havvindsatsing. 

Jo – jeg tror nok noen har baktalt Jonny H.