– Jeg er ikke litteraturviter, men veldig glad i å lese, sier han.
Så kaster han Norge rett inn i verdenslitteraturen:
– Nordmenn virker overrasket over både kronprinsessen, Jagland, og Rød-Larsen, men har vi glemt at Peer Gynt var norsk? Det er ikke første gang norske skrytepaver uten moralsk retning går seg bort i utlandet.
Geelmuyden mener UD-sjokket må forstås som del av en større historie om norsk selvbilde, makt og penger.
For Geelmuyden er UD-skandalen ikke først og fremst et «Mona Juul-problem», men et systemproblem.
Han viser til tidligere diplomat André Mundal, som har skrevet kritisk på Facebook om seleksjon og kultur i utenrikstjenesten. Geelmuyden leser fra innlegget hans med tydelig entusiasme:
«UD har ikke et Mona Juul-problem eller et Thorbjørn Jagland-problem. UD har et system-, ledelses- og etterrettelighetsproblem. Det er et system som i altfor stor grad selekterer for tilpasning, ikke for dømmekraft. Det selekterer for lojalitet oppover og ikke integritet nedover.»
– Dette er alvorlig, sier Geelmuyden. – Det begynner med seleksjonen. Hvem er det egentlig UD rekrutterer?
Han mener UD er blitt et instrument for politisk ledelse, som ikke har vært interessert i å bygge en sterk, uavhengig og kunnskapsrik embetmannskultur.
– Sett utenfra virker det som UD logrer for makten og dyrker tro på egen fortreffelighet. Har historien om «humanitær stormakt» gått dem til hodet? Ser de ikke lenger seg selv?
Når norske navn kommer tett som haggel i Epstein-filene handler det også om penger, mener Geelmuyden.
– Det er jo ikke fordi Mona Juul eller Røed Larsen er så jævlig geniale at Norge sitter ved bordet. Oslo-avtalen var jo en stor fiasko. Men de to hadde én ting ingen andre hadde: De hadde Oljefondet i ryggen. De gjorde seg selv viktige i utlandet med folkets penger, sier han.
Han viser til at det totale omfanget ved norsk engasjementspolitikk, med bistand, fredsprosjekter, ulike ordninger for flyktninger, asylsøkere og NGOer, nærmer seg hundre milliarder kroner årlig. Det er mye mer per capita enn noe annet land.
– Det er jo derfor vi later som vi er en «humanitær stormakt». Det er pengene. Og mye penger er en utfordring. Det krever kultur og klokskap å håndtere rikdom. Den norske staten er nyrik.
Geelmuyden trekker inn Thomas Manns Buddenbrooks og sin egen familiehistorie for å illustrere «tredje generasjon»-syndromet: Først bygges formuen, så forvaltes den, så ødelegges den, ofte av en generasjon som blir nytelsessyk og selvopptatt.
– Sinnelagsetikken er Norges mest alvorlige sykdom. Den sprer seg som en kretfsvulst. Når sinnelagsetikken tar over for konsekvensetikken, er vi alvorlig ute å kjøre, sier han. Vi får en konkurranse i snillisme.
Han fortsetter:
– Hvis stadig mer begrunnes med at intensjonen var god og at vi «mente det godt», og fokuset flyttes fra hva vi faktisk oppnådde, er det heller ingen som må stå til ansvar. Det begynner å bli en stund siden Jens Evensen la grunnlaget for vår moderne velferdsstat med internasjonalt diplomati og aksept for 200-mils sonen til havs. Når gjorde UD noe glupt sist?
Geelmuyden er nådeløs i beskrivelser av norsk maktkonsentrasjon.
– Stor og raus stat gir ekstremt mye politisk makt på få hender. 65–67 prosent av BNP går gjennom offentlig sektor i Norge, og 35 prosent jobber der. OECD-snittet er 25. Det er abnormt, sier han.
Og i dette systemet er det de samme klikkene som går igjen.
– Du kommer ikke opp i disse systemene med mindre du enten stemmer Arbeiderpartiet eller til nød Høyre. Det er de to «styringspartiene» og de har kompiskjørt de siste 20 årene, sier han..
Geelmuyden beskriver en «gjensidig avhengighet» mellom politikere, byråkrati, forskningsmiljøer og deler av mediene:
– Dette tar gruppetenkning til et nytt nivå. Når alle er avhengige av den samme staten, kortsluttes dessuten kontrollmekanismene. Folk fordeler penger til hverandre, eller kjøper velgere. Jeg klør din rygg, og du klør min. Selvstendig tenkning straffes, og uavhengige stemmer blir farlige for dem på innsiden. I et slikt system er det verste som kan hende deg å falle utenfor. Folk faller inn i folden.
Når samtalen dreier inn på kongehuset, er Geelmuyden skarp, men ikke nådeløs.
– Det er ingenting som tyder på at kronprinsessen er på feil side av straffeloven. Det er ting som tyder på at hun har blitt forelsket, og kanskje vært utro. Det mener jeg hun må svare ut, sier han.
– Må hun virkelig være åpen om alt?
– Ja, hun må forholde seg til rykteflommen. Rykter må enten avkreftes, justeres eller bekreftes og forklares. Vi har jo ikke andre kontrollmekanismer enn åpenhet når det gjelder kongehuset. Kronprinsessen må legge alle viktige kort på bordet. Hun sier hun ikke orker nå, men hun må ta seg sammen og orke snart. sier Geelmuyden.
Han mener nøkkelordet er tillit, og at veien dit går gjennom åpenhet og sannhet – ikke bortforklaringer og halvsannheter.
–Hun trenger tilgivelse. Og det får hun ikke uten å gi noe. Hvis hun nekter å åpne, blir situasjonen for hele kongehuset mye vanskeligere.
Samtidig tror han nordmenn er langt mer tilgivende enn mange tror, bare de møter ærlighet.
– Hvis hun er åpen og ærlig, er jeg sikker på at nordmenn tilgir. Alle har blitt brått forelsket. Mange har hatt et sidesprang. Nordmenn er veldig glad i kongeparet og i monarkiet. Men nå er kongehuset blitt et sirkus. Vi vil se opp til dem, ikke ned på dem, sier han.
Geelmuyden ser en parallell mellom Martin Bech Holtes diagnose i Landet som ble for rikt og Epstein-krisen.
–Bech Holtes første bok var fjorårets viktigste. Han viste hvordan Norge de siste femten årene har skuslet bort sin «pole position». Staten bruker stadig mer penger uten at vi som bor her får bedre tjenester enn svensker og dansker. Epstein-saken avdekker hvilke holdninger som forklarer nedturen Bech-Holthe beskriver, sier han.
Der Bech-Holthe har analysert hva oljepengene gjør med økonomien, mener Geelmuyden at Epstein-saken viser hva pengene gjør med kulturen og den politiske eliten: Selvforståelsen som «humanitær stormakt» kombinert med mye penger og lite kontroll.
– Vår moralske kjerne har knapt vært testet siden andre verdenskrig. Nå testes den.
Geelmuyden trekker selv frem Asle Tojes navn:
– NRK tråkket hemningsløst over da Epstein-papirene kom. Tojes navn stod langt ute i en e-post, i forbindelse med Rød-Larsen. Toje hadde aldri møtt Epstein. Likevel ble han dratt inn i saken av NRK. Det var et grovt overtramp som måtte beklages, sier Geelmuyden.
Han kobler det til hvordan systemet behandler uavhengige stemmer.
– De forstyrrer jo bare. De ødelegger harmonien, og er ikke en del av den gjensidige avhengigheten. Derfor er det fristende å klippe dem ned, slik NRK prøvde.
Han trekker også frem hvordan Toje ble «rævkjørt i Aftenposten» i debatten om norsk kultur.
– Det er interessant at systemet går så hardt på en som kritiserer samrøret i UD – og så kommer avsløringene som langt på vei bekrefter mye av det han har advart mot.
Minerva spør om 2026 kan bli året der monarkiet, NATO-troen og forestillingen om den ukorrupte norske stat alle kommer under reelt press.
Geelmuyden sier han er optimist, men på sin egen måte.
– Først må vi ha en grundig debatt og en grundig gjennomgang. Få fakta på bordet. Det har vi historisk vært ganske gode til i Norge, sier han.
– Jeg er ikke bekymret for norsk demokrati. Vi er ikke i deep shit. Men vi har tillatt oss ganske mange eksesser fordi Oljefondet er så stort. Skal du klare å styre så my penger må du ha moralsk kjerne. Den settes på prøve nå.
Han mener løsningen på kort sikt er både politisk og kulturell: UD må underlegges en ekstern, uavhengig granskning, Kongehuset må vise åpenhet, og hele Norge må gjennomføre en grundig diskusjon omkring bruken av Oljefondet, Statens størrelse og offentlig sløsing.
–Økt produktivitet og fremgang kommer gjennom nøkternhet, innovasjon, og raus belønning av hardt arbeid, ikke gjennom millimeterrettferdighet og straff av dem som lykkes. Vi kan egentlig bare se til Sverige. De har gjort det meste rett etter 2007, mens vi i Norge har gjort mye dumt, sier Geelmuyden.
Så kommer han med en viktig presisering.
– Det finnes drittsekker overalt, og det finnes dårlig dømmekraft overalt. Men først og fremst finnes det jævlig mye bra folk i Norge. Folk er det beste vi har. Det er ikke hele Norge som råtner – det er vår politiske elite og systemene rundt dem vi må granske. Nordmenn flest fortjener bedre enn dette.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
