Hva får vi igjen for å ha spilt Palestina-kortet?

Vedtaket om å anerkjenne Palestina gir en viss symbolsk mening: Alle ønsker slutt på krigen og lidelsene i Gaza, og Norge har en forhistorie som part i Midtøsten-konflikten. Her hjemme har vi sett hvordan en stor del av befolkningen demonstrerer og uttrykker støtte. Det er krav om boikott av israelske varer og kraftigere standpunkter fra universitetene.

I høst vedtok Stortinget at Norge burde anerkjenne Palestina på et tidspunkt hvor det ville være egnet for å føre til en fredsplan og tostatsløsning – et vedtak utenriksminister Espen Barth Eide sa han gledet seg «intenst» til å sette ut i livet. I dag var tydeligvis dagen.

Men er det noe som helst som har endret seg som gjør at tidspunktet i dag er bedre enn tidspunktet i høst – eller for et år siden? Det er langt fra åpenbart. Og nettopp spørsmålet om timing har hele tiden vært sentralt. Det ligger politisk kapital i et vedtak om å anerkjenne Palestina som stat, siden det kun kan benyttes én gang. Når vi har gjennomført anerkjennelse, kan vi ikke lenger love at vi vil gjøre det en gang i fremtiden, vi kan ikke true med det, og ikke bruke det i en tenkt forhandling.