Et forsvar for stigmatisering

Her i Norge finnes det enkelte som hevder at straff ikke hjelper mot uønsket atferd. Det kan de ha delvis rett i. Juss, bøter og fengsel er nemlig ofte ikke tilstrekkelig: Det kreves også stigmatisering og sosial fordømmelse.

Narkotikabruk kan her være et nærliggende eksempel. Det kan diskuteres om alle former for narkotika burde burde bekjempes for enhver pris, men når de først er forbudt, får ikke straffene sin tiltenkte effekt dersom de ikke er proporsjonale med den moralske indignasjonen i befolkningen. Slik sett er det ikke rart at stadig flere vestlige myndigheter legaliserer cannabis.

Japansk narkotikapolitikk

Men slik er det ikke overalt i verden. Den Japan-bosatte journal-isten Philip Patrick skrev nylig i The Spectator om hvordan Japan og Sør-Korea nærmest har utryddet narkotikabruk gjennom strengt praktiserte straffer i kombinasjon med et utbredt sosialt stigma mot bruken. Dette har skjedd selv om det inntil 1950-tallet var minst 25 000 cannabisfarmer i Japan og i etterkrigstiden et utbredt problem med amfetaminmisbruk. Stigmatiseringen av narkotikabruk har ført til at flere kjendiser har fått karrieren sin ødelagt etter å ha blitt tatt for besittelse av brukerdoser. En skuespiller fikk slettet scenene sine fra en film på samme måte som Kevin Spacey fikk det i Hollywood. Jeg har inntrykk av at hasjrøyking og bruk av lettere stoffer er mer uglesett i Norge enn i land lenger sør i Europa, men stortingspolitikere som tar seg en blås får fortsette karrierene sine. Vi praktiserer definitivt ikke den harde linjen til japanerne. Som Patrick skriver, «Japan is as unforgiving of drug takers as we are of sex offenders».

Igjen, poenget her er ikke at jeg nødvendigvis fordømmer enhver narkotikabruk – men å illustrere hvordan den japanske måten å behandle normbrudd på, ligger tettere opp til det som har vært vanlig opp gjennom menneskehetens historie. For paradoksalt nok er det slik at i kollektivistiske samfunn ser man på kriminalitet som sviktende individuell moral – en svikt som må få konsekvenser; mens det i individualistiske samfunn som Norge er mer nærliggende å se det som et produkt av kollektivet. Hvis det er sosioøkonomiske faktorer som egentlig forårsaker kriminaliteten, blir det ikke logisk å straffe den individuelle forbryteren for hardt. Slik var det ikke på den tida da danskekongen befalte oss at utro ektemenn skulle halshugges. Da var det individet som var problemet.