KOMMENTAR. På tross av avtagende uro varsler hendelsene i etterkant av valget i juni om et vendepunkt for det iranske regimet.
De fleste har fått med seg den siste tidens demonstasjoner, som har vært av en størrelse og et omfang som bare kan sammenliknes med uroen under revolusjonen i 1979.
[1] Men myndighetene slo ned på demonstrantene med hard hånd, og Iran er tilsynelatende tilbake til det normale.
Sannhetens øyeblikk
Under et folkeopprør kommer man til et punkt som kan kalles sannhetens øyeblikk: Hvem kontrollerer militæret? Og vil militæret virkelig skyte på sivile, skyte på folkemengder av sine egne landsmenn?
Det hender at militæret bytter side. Med Revolusjonsgarden — en egen elitestyrke ansett for å være mer regimetro enn de regulære væpnede styrkene — er dessverre ikke dette noe realistisk scenario. For tredve år siden var Shahens soldater villige til å begynne med villige til å skyte sivile iranere. Den gangen spilte ikke dette noen rolle; demonstrasjonene fortsatte på tross av myndighetenes voldsbruk. Til slutt måtte Shahen gi opp og sette seg på flyet.
Når folket ikke lenger frykter rå voldsmakt er det lite en diktator kan gjøre. Skal det samme hende igjen i 2009? Det ser ikke slik ut. På tross av at reformkandidatene Mousavi og Karroubi oppfordrer til fortsatt motstand, maner andre reformpolitikere — som tidligere president Khatami — til ro og orden. Tjue mennesker er drept, og minst tusen er arrestert. På tv står demonstranter frem og innrømmer på Moskva-aktig vis at de ble forledet til forræderske protester av utenlandske aktører som journalister og ambassade-ansatte.
Begynnelsen på slutten?
Likevel varsler den siste tidens hendelser et vendepunkt. I 1979 var revolusjonens leder og frontfigur, Ayathollah Ruollah Khomeini, klar over to ting: For det første hadde Iranerne hadde allerede i 1952 fått smaken på demokratiet (om enn i en svært populistisk versjon), og de kunne ikke styres gjennom teokrati alene. For det andre innså han at politikk korrumperer, og at dersom presteskapet skal befatte seg med politikk, ville det også få skylden for det som går galt.
Resultatet av dette er det systemet vi kjenner i dag. Det er meningen at den øverste lederen — i dag Ayahtollah Khamenei — skal fungere som en guide og rettleder hevet over ideologi, politisk rivalisering og dag-til-dag politikk. Disse tingene er det de folkevalgte som skal ta seg av. Bare slik kan religionen, og religionens representanter, overleve politikkens korrumperende effekt. Hele systemets legitimitet avhenger av dette.
Khamenei har nå ettertrykkelig gått ut av denne rollen. Det startet med at han før valget diskré men unektelig ga sin støtte til Ahmadinejad. Etter valget skulle han ha fungert som en megler, en som kunne bringe fraksjonene sammen igjen uten å assosiere seg med den ene eller den andre siden. Gjennom å gi sin fulle støtte til Ahmadinejad, er Khameneis skjebne og omdømme uløselig knyttet til denne fraksjonen av regimet. Khamenei kan ikke med noen som helst troverdighet lenger hevde at han er alle iranernes leder eller religiøse overhode. Han har vist at han kun representerer en enkelt del av befolkningen — som enhver politiker til syvende og sist gjør.
Motstand i egne rekker
Svært mange av hans kolleger i presteskapet er provosert av dette. En gruppe høytstående prester, studenter og lærere i det religiøse høysetet Qum har gått offentlig ut og kritisert valget og Vokterrådets og Khameneis håndtering av dette. Stor-Ayathollah Hussein Ali Montazeri har publisert en serie fatwaer mot Khamenei. Her skriver Montazeri at Khameneis lederskap ikke lenger er legitimt, da han har undertrykt og krenket folkets rettigheter i religionens navn.
For utenforstående kan dette kanskje virke bagatellmessig, da Iran i årevis har fremstått for mange som et rendyrket diktatur basert på ren undertrykkelse. Sannheten er langt mer nyansert. Motsetningen og spenningen mellom autoritært presteskap og folkevalgt demokrati er forankret i Irans grunnlov. Iran har siden revolusjonen aldri vært bare en autoritær stat med én dominant ideologi; regimet har bestått av ulike grupper med konkurrerende og til dels motstridende oppfatninger om stat, religion og politikk.
Disse motsetningene har til tider vært mer eller mindre fremtredende. Dette har blitt reflektert både innen regimet og blant befolkningen. I den siste tiden har én politisk retning foretatt noe som fremstår som et kupp, med åpen støtte fra Irans øverste leder. På tross av at Irans politiske system har slitt med legitimitetsproblemer i mange år, har situasjonen aldri vært så alvorlig som nå. Det kan se ut til at teokratiet har mistet sin siste rest av legitimitet.
På lengre sikt er det derfor lite trolig at dagens styresett vil overleve. At én del av regimet så på det som nødvendig å jukse med resultatene viser at regimet er mer splittet enn antatt. Slike regimer har en tendens til å gå i oppløsning innenfra. At Khamenei, Ahmadinejad og de andre ultra-konservative fryktet en ny revolusjon viste seg i den overraskende brutale måten protestene og opposisjonen har blitt behandlet på. Det var i utgangspunktet svært overraskende at man i det hele tatt ga seg i kast med valgfusk. Mousavi, som en moderat del av regimet, fremstod ikke som en utfordring eller fare for den islamske revolusjonen. Tvert i mot ville hans seier ha tilført regimet sårt tiltrengt legitimitet.
Hva befolkningen selv vil gjøre, er usikkert. Iranerne virker lite interessert i å gå gjennom enda en revolusjon. Men med Irans erfaringer og nivå av politisk utvikling vil landet ha gode muligheter for å skape et fungerende demokrati dersom man til slutt klarer å kvitte seg med det nåværende regimet. Den demokratiske fasaden det islamske regimet har smykket seg med, har slått kraftige sprekker, og makthaverne har fjernet seg i enda større grad fra middelklassen. På gatene har antallet demonstranter skrumpet inn til noen få hundre en og annen dag. Men i skrivende stund, for tjueandre dag på rad, er folk igjen oppe på takene sine og roper Allahu Akbar, et protestrop fra revolusjonens dager, i kveldsmørket utover Tehran og andre store byer.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
