DEBATT

Frankrikes president Emmanuel Macron kan ha sluppet løs all verdens ulykke på EU ved å invitere land som Tyrkia og Storbritannia inn (igjen) i Unionens politiske diskusjoner. Men EPC sitt overordnede formål er trolig godt, skriver Theodor Barndon Helland.

Er EPC et forvarsel om et mer integrert Europa?

DEBATT: Det er særlig tre grunner til at det nye European Political Community, med sitt overordnede formål om å binde flere land av geopolitisk betydning tettere til EU-masten, trolig er godt.

Publisert

I begynnelsen av oktober møttes 44 europeiske statsledere i Praha for det første møtet av en ny politisk konstruksjon i Den europeiske union (EU): European Political Community (EPC) – et nytt europeisk politisk forum for å samle Vesten mot resten i kjølvannet av Russlands invasjon av Ukraina.

Statsminister Jonas Gahr Støre vurderte møtet som så viktig at han valgte å prioritere det fremfor fremleggelsen av sitt første fullverdige statsbudsjett samme dag; etter min mening med rette.

Et stadig tilbakevendende problem for EU er hvem som skal eller ikke skal regnes som nettopp europeiske statsledere i Unionens øyne.

Derfor har vi i Europa en rekke konstruksjoner som skal ivareta ulike politiske hensyn for ikke-medlemmer av EU, som allikevel ansees som europeiske eller av geopolitisk betydning for EU.

Et eksempel på en slik organisasjon er Europarådet, som ikke er del av EU, men er en mellomstatlig organisasjon som skal verne om rettsstatlige og demokratiske prinsipper.

Vi har også to gode eksempler på dette i EUs egen geopolitiske agenda, nemlig European Neighbourhood Policy, som skal knytte tettere bånd til EUs naboland i øst og sør, og i EU Enlargement Policy, som skal bredde ut Unionen med nye naboland.

Ingen vet helt ennå hva EPC vil bli, men det ser ut til å være et forsøk på å etablere et forum som inkluderer alle mulige tilknytningsformer til Unionen, slik som: EUs 27 medlemsstater, aspirerende medlemmer (som Ukraina), EØS-land (som Norge), EFTA-landet Sveits, nabolandet Tyrkia og sist, men ikke minst, eks-medlemslandet Storbritannia. Russland og Belarus er ikke invitert.

Men all den tid forumet primært skal være konføderalt er det ikke nødvendigvis gitt at det i fortsettelsen vil være tilknytning til EU som avgjør om et land blir invitert eller ikke.

Den politiske avisen POLITICO hevder 6. oktober at Frankrikes president Emmanuel Macron ved å ta initiativ til EPC kan ha åpnet Pandoras eske; et uttrykk fra gresk mytologi som beskriver hvordan Pandora lot nysgjerrigheten ta overhånd, åpnet en krukke som ikke skulle åpnes og dermed slapp løs all verdens ulykke på menneskeheten.

Macron kan ha sluppet løs all verdens ulykke på EU generelt (og Frankrikes politiske posisjon i EU spesielt) ved å invitere land som Tyrkia og Storbritannia inn (igjen) i Unionens politiske diskusjoner. Men EPC sitt overordnede formål om å binde flere land av geopolitisk betydning tettere til EU-masten er trolig godt.

For det første fordi den krevende situasjonen Europa er i, skaper et åpenbart behov for et forum.

For det andre fordi at det å bli et medlemsland av EU er en lang og krevende prosess, for noen østlige land i verste fall så krevende at det kan bli mer fristende å se seg om etter andre (østlige) samarbeidspartnere.

For det tredje fordi det er behov for å knytte Ukraina tettere til Unionen. Selv om Ukraina er blitt lovet en rask prosess mot medlemskap av Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president, vil de neppe bli et fullverdig medlemsland med det aller første.

Bredere og dypere europeisk integrasjon vil bidra vesentlig til bedret samarbeid mellom vestlige, liberale og demokratiske stater. Forskjellen på bredde- og dybdeintegrasjon er enkelt forklart at breddeintegrasjon er i spørsmål om geografi, altså hvilke land som deltar, mens dybdeintegrasjon omhandler oppgaver, altså hva man skal gjøre.

I beste fall er EPC integrerende i både bredde og dybde ved at flere land diskuterer flere oppgaver, og et forvarsel om et mer integrert Europa. De nye oppgavene som diskuteres (dybde) er særlig forsvar, sikkerhet og energi, som kommer som en direkte konsekvens av Putins invasjon av Europa, og ikke-medlemslandene som er invitert (bredde), er naturlige samarbeidspartnere som Storbritannia og Ukraina, og land som lenge har vært del av EUs geopololitiske agenda, slik som Tyrkia.

EPC kan vise seg å være en fordelaktig konsekvens av Putins invasjon av Ukraina. Mens autoritære regimer ikke forholder seg til rettsstatlige og demokratiske prinsipper, er vi i Vesten avhengige av disse, og helst bør de være sammenfallende. Det er et grunnleggende prinsipp for EU, og i forlengelsen, også for EPC.

Powered by Labrador CMS