Exit Adam Smith

I depresjonsliknende kriser kan selvkorrigerende markedsmekanismer settes ut av spill. Da finnes det solide argumenter for at statens synlige hånd griper inn. Dessverre er disse overdrevet av styringsoptimister og lite utforsket av frimarkedstilhengerne.

Det som har fått merkelappen «keynesiansk politikk», ble på 1970-tallet fullstendig diskreditert. Dette skjedde etter at selverklærte keynesianere som Roy Harrod, Joan Robinson og Richard Kahn, en gang medlemmer av John Maynard Keynes’ innerste krets, på femti- og sekstitallet ga politiske anbefalinger som var dårlig forankret i Keynes’ opprinnelige tanker.

Doktrinen tok til orde for aggressiv penge- og finanspolitikk i møte med selv de minste økonomiske nedturer, og en ”finjustering” av økonomien for å holde nivået av økonomisk vekst og sysselsetting permanent høyt. Virkemidlene så i mange år ut til å fungere utmerket. Men under overflaten utviklet det seg ubalanser, og det endelige resultatet var en ekstremt skadelig kombinasjon av høy arbeidsledighet og høy inflasjon.