Fars krig?

65 år etter at kanontordenen stilnet, lyder krigsdeltakernes egen sprakende, spøkelsesaktige stemme fremdeles svært tydelig i de nyeste bøkene om krigen. Vi trenger historikere som klarer å frigjøre seg fra tidsvitnenes tyranni.

Med bokhøsten kommer de uunngåelige krigsbøkene — og den like uunngåelige diskusjonen om hvorfor krigen fortsatt opptar oss så mye som den gjør. Et annet og viktigere spørsmål blir sjelden tatt opp: Hvem kommer egentlig til orde i alle disse bøkene? Universitetsbiblioteket (UB) ved Universitetet i Oslo er en av historikernes viktigste kunnskapsressurser. Her venter man å finne tunge, objektive, historiefaglige fremstillinger. De finnes da også, men et sveip gjennom disse hyllene viser at det er en annen type bøker som dominerer: Lettleste, dramatiske skildringer der primærkildene — vitnesbyrdene fra krigens aktører og øyenvitner — spiller en svært fremtredende rolle.

Dramatisk og personlig Nærmere bestemt kan disse bøkene deles inn i tre kategorier. Først har vi erindringsbøkene i jeg-form; Max Manus’, Gunnar Sønstebys og Jens Chr. Hauges bøker er typiske eksempler. Her råder den totale, uimotsagte subjektivitet. Den andre kategorien er bøker om enkeltbegivenheter eller svært avgrensede temaer, som senkingen av et skip eller virksomheten til en bestemt motstandsgruppe. En handlingsmettet, nærmest litterær eller journalistisk skrivestil er typisk for mange av disse fremstillingene, i tillegg til at førstehåndsinformasjon fra aktørene spiller en svært viktig rolle. Noen av bøkene består i det nærmeste bare av samtidige brev og rapporter, anekdotisk materiale og lignende.