For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KOMMENTAR
«Menn som hevder å være lesbiske er enten sjuke i hue eller pervoer», ble det tvitret fra kontoen matriarken.no. Fra en annen Twitter-konto, another cell, kom følgende: «Du er sikkert et voksent menneske, men av en eller annen grunn ser du ut som om du er 12 år. Det har jo blitt en egen nisje for sånt, prostituerte hunkjønn i 20 åra som ser ut som 12 år gamle gutter.»
En tredje konto, WDI Norge, skrev i desember til transkvinnen Christine Marie Jentoft: «Herregud, mann. Er du sikker på at du var compos mentis da du ga informert samtykke til de medisinske eksperimentene du har deltatt i?»
Den kanskje hardeste konfliktlinjen i kulturkrigen er en bemerkelsverdig én: På den ene siden er det radikale feministiske aktivister (som her er en litt upresis beskrivelse av de feministene som sogner til WDI, altså Women’s Declaration International), på den andre siden er det transaktivister. Det er en konfliktlinje som på mange måter også skjærer igjennom LHBT-miljøet; de radikalfeministiske aktivistene overlapper med «L»’en.
Den norske varianten av konfliktlinjen er en forlengelse av noe mer internasjonalt: Den lesbiske feministen og filosofiprofessoren Kathleen Stock endte for eksempel opp med å måtte forlate stillingen sin ved universitetet i Sussex fordi transaktivister hetset henne – med den begrunnelse at hun var transfob. Denne uken kunne man lese påstander om hærverk på en restaurant i England, angivelig fordi J.K. Rowling skal ha spiste der – og Rowling er altså blitt identifisert som en såkalt «TERF» (transekskluderende radikalfeminist). Transaktivister har også utviklet programvaren Shinigami Eyes, som gjør det mulig å identifisere brukere på sosiale medier som er «vennlige» til transbevegelsen, versus de som ikke er det. Og da er det kanskje særlig radikalfeminstene man er ute etter.
I Norge kulminerte konflikten i forrige uke, da radikalfeminist og leder av den norske avdelingen av WDI fortalte at hun er blitt politianmeldt av transaktivist og FRI-rådgiver Christine Marie Jentoft. Ellingsen forteller at hun har vært igjennom flere timer med avhør hos politiet.
Denne saken er journalistisk vanskelig å forholde seg til: Det er uklart nøyaktig hva det er Ellingsen etterforskes for. Hun hevder selv at det er for ytringer fra de tre ovennevnte twitterkontoene – som i noen grad også er benyttet av Tonje Gjevjon – i perioden perioden februar 2021 til januar 2022. Ifølge Ellingsen påstår anmeldelsen at kvitringene bryter med straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer.
Ellingsen selv hevder ytringene handler om sammenhengen mellom biologisk kjønn og kvinners menneskerettigheter, og til avisen Dagen har hun sagt at hun er blitt anmeldt «for å si at menn ikke er kvinner». Denne forståelsen er så blitt lagt til grunn for dekningen av saken i både Dagen og Subjekt. Ifølge Ellingsen er hun altså på tiltalebenken for å være radikalfeminist.
Andre mener at det er Ellingsens språk som er problemet – som kvitringen over eksemplifiserer – og en pågående og vedvarende «grov trakassering i flere år» mot enkeltpersoner i transmiljøet. Og språket er utvilsomt, uavhengig av politianmeldelsen, unormalt hardt og stygt.
Hva skyldes dette? Hvordan er man kommet dit?
Både radikalfeministene og transaktivistene kjemper sine kamper – og på sett og vis springer de ut av det samme historiske opprøret: løsrivelsen fra et sett med normstrukturer forbundet med kjønn og seksualitet. Opprinnelig opplevde de som overskred de tradisjonelle normene storsamfunnet som en trussel – men nå opplever de i nesten enda større grad hverandre som en trussel: Radikalfeministene opplever tilsynelateende transaktivstene som en av de største truslene mot kvinners rettigheter; mens transaktivistene erfarer de radikale feministene som en trussel.
For transaktivistene handler trusselen dels om at de radikale feministene ikke vil akseptere kjønn som noe flytende, at radikalfeministene ikke vil akseptere å la kjønnsidentitet definere domener som tidligere har vært basert på biologisk kjønn. Sagt litt enkelt vil ikke radikalfeministene aksepterer kvinner med penis som kvinner, og vil i stor grad motsette seg normer som inkluderer dem som kvinner – språklig, sosialt og juridisk. Uavhengig av hva man mener om noen av de konkrete underliggende problemstillingene (transkvinner og idrett? kjønnsdelte garderober?), kan man leve seg inn i følelsen av utenforskap: Dersom man opplever seg som kvinne, vil man føle seg utenfor og hjemløs dersom kvinnebevegelsen ikke anerkjenner deg som dette.
Og særlig gjelder dette når man omtales i et sterkt nedlatende språk. For dette språket er ikke bare en forsurende barriere for kommunikasjon; transpersoner opplever det også i hvert fall innimellom som mer truende. Folk som er «sjuke i hue» og «pervoer» er kanskje også farlige for allmennheten? I debatter om kjønnsdelte garderober, for eksempel, brukes i blant frykten for mannlige overgripere i kvinnegarderoben som et argument. Noen vil si at det er snakk om menn som later som de er trans for å få tilgang; at sinnet er rettet mot dem og mot lovgivning, ikke mot transpersoner. Men når det kombineres med ord som «pervo», kan den distinksjonen unektelig bli temmelig uklar.
For radikalfeministene stiller saken seg ganske annerledes; de er formet av et helt annet sett med grunnleggende bekymringer. Den ene er overbevisningen om at kjønn er en grunnleggende materiell virkelighet – som slik formulert viser en gjeld til marxistisk materialisme. Etter dette synet er det materielle forhold som overhodet gjør det mulig å erfare verden som kvinne. Hvis det blir mulig for menn å okkupere denne kvinnelige erfaringen, og gjøre den til sin egen, fjerner man samtidig den kvinnelige erfaringen av verden som en selvstendig, eksklusiv kategori. Å skulle inkludere transkvinner i kvinnebevegelsen er derfor, for disse, en relativisering av selve ideen kvinnen, og derfor også av kvinnekampen.
Dette settes særlig på spissen for de lesbiske radikalfeministene. For dem er det en følelse av å bli truet dersom man må akseptere transkvinner som har penis og identifiserer seg som lesbiske, som en del av miljøet. Deres historiske kamp har handlet om å få aksept for at det finnes ulike måter å leve ut kvinnelighet på: Man kan tiltrekkes av kvinner, ikke av menn, og være like mye kvinne; eller man kan ha kort hår, spille fotball og avsky rosa kjoler, og være akkurat like mye kvinne. Og det er ikke så mange tiår siden en slik kamp møtte vesentlig mer motstand enn i dag. Radikalfeminister opplever transbevegelsen som en trussel i denne sammenhengen – både fordi de frykter at unge lesbiske jenter med «gutteaktige» interesser blir forledet til å misforstå seg selv som trans, snarere enn som lesbiske; og fordi de opplever at transkvinner forsterker fokuset på stereotyp kvinnelighet – som kjoler, sminke og opererte bryster.
Denne opplevelsen forsterkes av at noen lesbiske radikalfeminster kan fortelle om slibrige menn som tenner på deres lesbiskhet, og som kanskje har erfaringer med seksuelle overtramp eller overgrep begått av penisbærende menn. De fortolker så en del transkvinner i dette lyset, sammen med det faktum at en det finnes menn som har en kvinneklærtfetisj. I sosiale medier fortelles det om at lesbiske som ikke er seksuelt interessert i «kvinner med penis», er transfober.
Dette er altså frontene. De er harde, delvis fordi begge gruppene føler at kampen handler om noe eksistensielt. Konflikten er derfor heller ikke uten videre enkel å løse – selv om tid, tillit, ny kunnskap, kompromisser og kreative løsninger i blant kan peke ut veier fremover.
Men eksistensielle interesser er likevel ikke den eneste grunnen til den ganske oppsiktsvekkende harde språkbruken. En annen grunn er at man på begge sider har latt aktivismen bli en del av identiteten – til den grad man har utviklet et eget språk. Det er sarkastisk, vulgært, normbrytende, brutalt – og ikke minst aktivistisk.
Internasjonalt ser vi dette blant transaktivister i språket som brukes om for eksempel J. K. Rowlings og andre designerte «TERFs». Også i Norge er språket mot «TERFs» hardt, og det finnes kamprop og sanger som er ganske foraktfulle mot dem som ikke er enig med aktivistene – som gjerne aksepteres fordi man forstår sparkene som rettet oppover. Et så hardt språk er likevel mer marginalt blant transaktivister i Norge, spesielt hvis vi holder oss til de sentrale personene som deltar hyppig i den offentlige debatten.
Men blant også i deler av det feministiske miljøet er det vulgære og brutale språket tydelig til stede også i Norge. Dette språket er rett nok ikke unikt rettet mot transpersoner. «Så i kveld skal jeg denge Melgaard og Knausgaard, ta de med på et skikkelig rumpekjør oss karer imellom. Så slenger jeg dem inn i et bur på Munchmuseet og lanserer Dyke on drugs with her fucked-up bugs», skrev for eksempel Tonje Gjevjon i en artikkel i Klassekampen. Her er Gjevjon performance-kunstner, og språket har vært akseptert fordi kampen har vært mot patriarkatet; det har vært en enighet om at også denne sparkingen har gått oppover.
Et eksempel på hvordan det brutale språket hos radikalfeminister har vært bredt akseptert så lenge det var rettet mot menn (som også identifiserer seg som menn), finner vi hos den kjente britiske radikalfeministen Julie Bindel, som har skrevet artikkelen «Why I hate men», som har agiter for «political lesbianism» – at gode, politisk bevisste kvinner avstår fra sex med menn, og som har spøkt med at menn bør settes i leir til de har lært å oppføre seg. Men det var først da hun rettet en brøkdel av dette språket mot transpersoner, at hun ble avinvitert av SVs kvinnekonferanse.
Denne språket, og ikke minst tonen, har antatt en unaturlig brutal form på Twitter – som så mye annet. Fordi man ikke står ansikt til ansikt med den andre, tillater man seg å si ting på måter som rett og slett er usivilisert.
Og der finner vi også roten til å forstå den konflikten som nå har resultert i en anmeldelse mot Christina Ellingsen: Erfaringen av at eksistensielle interesser står på spill, og inngår i en tradisjon av aktivisme basert på sterke motsetninger og en retorikk preget av stammespråk. Og kombinasjonen av dette forklarer på et vis både den harde språkbruken og den likevel lave terskelen for anmeldelse.
* I en tidlig utgave av artikkelen kom det indirekte frem at Tonje Gjevjon var en del av radikalfeminismen. Dette er nå korrigert.