Thea (28) er sammen med en fillefrans – og fortvilet over det

Kjære Sanna,

Jeg er en kvinne, 28, og samboer med en mann, 29. Vi har vært i lag i noen år og vi har det ellers ganske bra, men jeg er flau over samboeren min som ikke kan kle seg i henhold til anledningen/dresskoden. I min familie kler vi oss pent til middagen, og enda finere til søndagsmiddagen, men min samboer kan gå i en slitt hettegenser, caps og joggebukse overalt: svigers, restaurant, teaterforestilling, osv. Jeg prøver å si ifra, både pent og innimellom mindre pent, men han bryr seg ikke. Han synes jeg er jålete, snobbete, fisefin, osv. Vi har det virkelig stort sett bra ellers, men dette har begynt å tære skikkelig på min respekt for ham. Han jobber i en bransje uten krav til respektabelt antrekk og med mye hjemmekontor, så han trenger heller ikke å steppe opp for jobben heller. Jeg føler ofte at folk ser på oss. Jeg er alltid rimelig pent kledd og ikke minst: kledd for anledningen, men han ser ut som han ikke bryr seg. Og det er jo nettopp det han ikke gjør. Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke lyst til å få barn med en lurvetass!

Thea

****

Kjære Thea,

Takk for en gøyal problemstilling. Den gir gjenklang! Jeg husker da jeg var cirka 14 år og skulle på teater for å se på Cyrano de Bergerac sammen med min kusine. Jeg husker den dag i dag hvordan jeg kranglet med min mor om det var ok å gå på teater i en olabukse. Hun syntes ikke at det var det. Jeg husker ikke om jeg endte opp med å kle meg bedre, men jeg har i hvert fall ikke gått på teater i en olabukse som voksen. Det å kunne kle seg pent er jo en av de virkelig store gledene i livet.

I vinter bodde mannen min og jeg en natt på et gammelt og ærverdig hotell med tunge mahognimøbler og vegg-til-vegg-tepper. Vi var begge litt forundret over gjestene i frokostsalen. Folk kom og spiste i ullundertøy, tøfler, utvaskede topper, osv. Mange så ut som de kom til frokost rett fra senga eller at de bare hadde ramlet tilfeldig gjennom klesskapet på morgenkvisten. En eldre dansk dame hadde på seg bare en herreskjorte og sko. Skjorten var nokså lang, men da hun bøyde seg, så man rett hjem. Ikke særlig lekkert når du står der og samler deg en tallerken med honning- og vannmelonbiter.

Jeg satt i kommunestyret i mange år og jeg husker godt da en god gammel Høyre-mann sa til meg at det var viktig å kle seg fint av respekt for institusjonen. Altså, demokratiet. Han er død nå, men jeg har mange ganger tenkt på hans kloke ord. Når det gjelder din samboer, må han rett og slett steppe opp i klesveien av respekt for deg og alle rundt seg. Han bryr seg ikke om han ser ut som en dass, men alle andre bryr seg – og dem må han vise respekt for. Han må ta seg sammen, enkelt og greit!

Han rettferdiggjør kanskje sin nonchalante påkledning med at han ikke vil være snobbete eller at han ikke vil være som alle andre? At han ikke vil ta hensyn omgivelsene, tror sikkert han er et tegn på uavhengighet, men i virkeligheten er det egoisme: Tenk på de som har pyntet seg for en spesiell anledning og så møter de en dåsemikkel som signaliserer sterkt at dette ikke er så viktig.

 I Linn Ullmanns bok «Jente, 1983» reiser hovedpersonen til Paris som 16-åring. Mora hennes har kjøpt henne en ny blå kåpe og nye støvletter. «Vi reiser ferdig antrukket, det er det vi sier i vår familie», sier hun. Dette er jo noe du kan sitere på til din samboer. Si det fast og bestemt og bare bytt ut verbet alt ettersom hva dere gjør.

Jeg skjønner godt at du ikke ønsker å få barn med en fillefrans. Men enda alvorligere: Hvis han ikke hører på deg i denne saken og tar noen stilistiske grep, betyr det egentlig at han ikke respekterer deg. Og da bør du virkelig finne en som gjør det. Du er ennå nokså ung og dere har ikke barn sammen, så det er ingen grunn til å klamre seg fast til et fugleskremsel. 

Lykke til!

Sanna