Autoritetsangst er bortkastet angst

Lars Kolbeinstveit skriver den faste spalten Filosofen i Minervas tidsskrift. Denne artikkelen er fra årets siste utgave.

Da jeg fikk jobb i Civita i 2009, og sluttet i Dag og Tid, fikk jeg en gave av min venn og kollega Jon Hustad, som tragisk gikk bort i oktober i år. Det var en bok han hadde skrevet selv. Hustad kunne være selvsentrert. «Takk, den har jeg lest før, far min har boka», sa jeg. Noen vil si det er uhøflig å svare slik når man får en gave, men forordet i boka forklarer hvorfor Hustad ikke tenkte slik. Der takker han sin far, som døde da Jon var 16 år: «du synte meg at autoritetsangst er bortkasta angst». Jeg har ofte tenkt på det poenget, fordi det er sant, men også fordi jeg har lært det samme av min far.

Hustad skydde makt i sin journalistikk, men det var også autoriteter han innrømmet beundring for. Han skrev selvkritisk om hvordan han kunne miste distanse på grunn av Jens Stoltenbergs sjarm, da han for eksempel bommet en røyk av Jon, men ba ham ikke si noe til kona. Beundringen var likevel først og fremst drevet av faglig sympati for Stoltenbergs samfunnsøkonomiske styring. Grunnlaget for respekt for autoriteter kan være både dårlig og godt. Vi har ofte mer respekt for autoriteter vi liker, og som representerer våre interesser. Men respekt utelukker ikke kritikk. Og når kritikken uteblir, er det snarere snakk om «angst for», enn «respekt for» autoritet.