Alvoret som fortsatt er borte

Hvorfor har Finland verdens beste skole? I essayet Alvoret som ble borte (2005) lar nestoren blant norske skolehistorikere, Alfred Oftedal Telhaug, tidligere utenriksredaktør Bjarne Botnen svare ved å vise til en scene fra romanen Sønner av et folk av Väinö Linna. Bonden Akseli Koskela og hustruen Elina møter opp på jernbanestasjonen for å hente sønnen Voitti som har falt i krigen, men får beskjed om at «her er to Koskelaer. Også broren Eero hadde ofret». For Bjarne Botnen er Voitti og Eero «symbolet på det alvor som har preget nyere finsk historie, og det er et alvor som har vært kombinert med politisk og økonomisk dyktighet. Det er også derfor de gjør leksene sine og blir best i klassen».

Minervas lesere bør ha fått med seg at forslaget til ny innholdsliste for samfunnsfag hverken preges av Botnens «finske alvor» eller politisk dyktighet. For Nils August Andresen handler den, satt på spissen, «i stor grad om at majoritetsbefolkningen har utbyttet urfolk, minoriteter, kvinner, kolonier, slaver og naturen» – eller enkelt sagt, den hvite (nord)mannens skyld. Ifølge Utdanningsdirektoratet skal listen bidra til å spesifisere læreplanen fra 2020. Problemet er at i løpet av disse korte årene kom Alvoret tilbake. At vi plutselig lever i Akseli Koskelas virkelighet, innebærer minst tre eksistensielle kriser for læreplanens livsverden.

Les også:

Pluss

Pluss

Er det virkelig en slik skole kunnskapsministeren vil ha?

Nils August Andresen

Store forventninger 

For skolen selv består krisen i det vi må kunne kalle en ubalanse mellom utdanningsmyndighetenes aspirasjoner og våre håpefulles grunnleggende ferdigheter. I hvilken verden går følgende ambisjon opp med at nesten én av tre ungdommer er funksjonelle analfabeter? «Elevene skal vurdere bakgrunnen for, konsekvensene av og handlingsalternativene for bærekraftig utvikling på individuelt, nasjonalt og globalt nivå [..] i lys av ulike perspektiv, fra det lokale til det globale, og i et urfolks- og minoritetsperspektiv, med fokus på fortid, nåtid og fremtid.»

La oss kalle den godhetsregimets verden – et sted hvor ambisjoner og realiteter har en tendens til å skille lag, og som utgjør krise nummer to. Vil Epstein-avsløringene vise at engasjementspolitikken bygget på en svindel? Det mest vitale uttrykket for det ideologiske slektskapet mellom den norske skolen og det nasjonale godhetsregimet er selvsagt Operasjon Dagsverk som siden 1964 har mobilisert bortimot alle norske elever til innsats for ungdom i fattige land. Det nasjonale ritualet som bare matches av TV-aksjonen hviler på innlæring i et sett med ideologiske diskurser som setter moral over demokratisk meningsbrytning og faktisk kunnskap om verden.

Les også:

Pluss

Pluss

– Nesten 1 av 3 norske ungdommer er funksjonelle analfabeter

En konsekvens av godhetsideologien blir dermed en svekket evne til å håndtere nye, politiske utfordringer. Derfor vil ikke læreplanens insisterende vektlegging av minoriteter, postkolonialisme og rasediskriminering oppnå det som forespeiles: å bygge et felles verdigrunnlag mot ytre høyre. Det egentlige målet må være noe annet. Ellers ville innholdslisten tatt opp i seg allmenne oppfatninger om forholdet mellom stat og nasjon. Velferdsstaten fremstår for eksempel som et rent skatteteknisk fenomen bygget på trepartssamarbeidet og reguleringer av arbeidslivet. Resultatet er at symbiosen mellom nasjonalstaten og velferdsstaten viskes ut, som burde oppta venstresiden. I 2008 kunne for eksempel Sigurd Skirbekk i Nasjonalstaten – velferdsstatens grunnlag skrive noe så tilforlatelig som at «oppfatningen av nasjonalstaten som et kollektivt moralsk prosjekt kan på sikt bli avgjørende for oppslutningen om en omfattende velferdspolitikk». Skal vi dømme fra årets Toje-debatt er det lite som tyder på at nasjonen er blitt bedre skikket til å gå inn i en slik diskusjon.

MAGA-revolusjonens herjinger 

Men det er mer enn det intime forholdet til det spedalske godhetsregimet som skaper fallhøyde. Som følge av MAGA-revolusjonens herjinger er ikke lenger postkolonialisme og antirasisme trygge havner for radikalisme og solidaritet. Under temaet «avkolonisering» nevnes kampen mot Apartheid i Sør-Afrika, men USAs beskyldninger om «hvitt folkemord» i det samme landet viser at MAGAs prosjekt er å snu historien om overgriper og offer slik at den radikale fortellingen klapper sammen for godt.

MAGA tar oss over i den tredje krisen; det behørig omtalte angrepet på den liberale og regelstyrte verdensordenen. Etter åtti år som systemgarantist truer det nye regimet i landets ubestridte sikkerhetspolitiske anker den hardt tilkjempede ordenen som utgjør grunnsteinen i landets åpne økonomi, kontrollen med kontinentalsokkelen og verdigrunnlaget vi deler med våre allierte. Attpåtil presser de vårt danske broderfolk, trekker hele NATO-alliansen i tvil og er i fritt fall på demokratimålingene. På samme tid er den mellomstatlige krigen gjenoppstått i vår egen verdensdel, med Norges tradisjonelt fremste trussel som aggressor. I nyttårstalen advarer statsministeren om at «krig kan ramme landet».

En kunne tenke seg at en slik utvikling ville gjort det naturlig for en rykende fersk innholdsliste i samfunnsfag å komme inn på bærebjelkene for rikets sikkerhet. Men ordene «NATO», «EU» eller «forsvar» forekommer ikke i utkastet. Heller ikke «Russland» eller «Ukraina». «Europa» nevnes kun i forbindelse med vikingtiden og «USA» kun sammen med borgerrettighetsbevegelsen.

En 007 i embetsmannsuniform 

Etter realpolitikkens retur lyser kontrasten til Finland langt utover PISA-oppslagene. Den handlekraftige og rekordraske inntredenen i NATO viser ikke bare at de aldri forlot alvoret – Alexander Stubb virker også uforskammet bekvem i mafiabossens nærhet. Med sin kjølige og kalkulerte karisma minner den finske presidenten om en 007 i embetsmannsuniform. Når møtene legges til golfbanen, blir han som originalen utfordret til mannejevning på skurkens premisser.

Ettersom James Bond er ubestikkelig fedrelandspatriot, blir en av hans motsetninger den hjemløse aktivisten. Et nøkkeltrekk ved godhetsregimet er elitesirkulasjonen mellom forvaltningen og floraen av nasjonale og internasjonale NGO-er med påvirkningsmandat. Denne aktivistiske impulsen har for lengst funnet veien inn i skolen. Ifølge Minervas redaktør kunne Greta Thunberg tidvis forfattet innholdslisten. I NRK-serien F-ordet hyret den offentlige skolen inn en kjendisaktivist på 23 år for å overbevise uformede skoleelever om radikalfeminismens forklaringskraft.

Les også:

Pluss

Pluss

– Det går ikke an å forklare Terje Rød-Larsens handlinger ved å vise til systemet

«Bistands- og fredspolitikken har formet nyere norsk historie i en grad mange undervurderer. [Feltet] har monopolisert fullstendig samtalen om, ikke bare den ikke-europeiske verden, men om verdensutviklingen i perioder. Og hvem Norge er i verden»,  sier Terje Tvedt til Minerva. Som Voitti og Eero Koskela symboliserer Terje Rød-Larsen, Mona Juul og Thorbjørn Jagland et nytt alvor i norgeshistorien. Et alvor som med tiden kan synke inn i nye læreplaner eller vi kan leve videre med innholdslister som gjenferd fra verden av i går.