Flinkeste diktator i klassen

Moderne autoritære stater arbeider hardt for å fremstå som demokratiske, og er stadig flinkere til å lære av hverandres feil. Samtidig er opposisjonen blitt mer profesjonalisert.  

William J. Dobson, 2012The Dictator’s Learning Curve. Inside the Global Battle for Democracy 

I pinsen leste jeg Martin Amis’ strålende bok om Stalin, Koba the Dread. Historien om den røde tsar er bredfull av beretninger om galskap og ondskap, men jeg leste samtidig boken med en underlig form for ro. Det er lenge siden Stalin herjet og verden er blitt et bedre sted. Med unntak av Nord-Korea, Cuba og noen få andre stater er det totalitære ikke lenger en del av vår verden. Men at verden ikke lenger kan sees i svart-hvitt, gjør den også mer forvirrende. Forvirringen skyldes blant annet land som Russland, Kina, Egypt, Malaysia og Venezuela. Alle disse landene er autoritære stater som ønsker å fremstille seg som mer eller mindre demokratiske. Det er ikke like lett ensidig å fordømme styresettet og lederne i disse landene som det var med Stalin. Det mangler heller ikke på apologeter for de nevnte statene i Norge. Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen har hyllet Kina mens Venezuela og Hugo Chavez av venstresiden er blitt løftet frem som en rettferdighetens forkjemper på linje med Einar Gerhardsen. Heldigvis finnes det stemmer som er villige til å gå dypere inn i materien. Tidligere redaktør i Foreign Policy, William J. Dobson, har de siste årene vært på en rundreise i den autoritære verden. Resultatet er en bok som kan bidra til å rydde opp i forvirringen, den helt ferske The Dictator’s Learning Curve.