Forskningens rolle er ikke å tjene samfunnet, men sannheten

I samfunnsdebatten hører man ofte utsagn av typen «forskning viser at», som om dette er et sort/hvitt-spørsmål. Det kan virke fornuftig, ikke fordi forskning er ufeilbarlig, men fordi forskning tross alt skulle være det beste vi har.

Men spørsmålet er mer komplisert. Forskningsmessige konklusjoner kan være beheftet med en stor eller liten sikkerhet som bør påvirke hvor mye autoritet den skal tillegges. Det foreligger også systematiske skjevheter, som ideologiske og økonomiske bindinger. Når slike bindinger knyttes til stor metodologisk usikkerhet går det fort galt, det oppstår historiefortellinger som gis vitenskapelig autoritet. Dette er problematisk fordi forskningsmessig autoritet påberopes på alle samfunnsområder enten det gjelder økonomi, pedagogikk, barnevern, naturvern eller tunnelbygging.

Det er ikke populært å si det, men forskning burde rangeres i et hierarki etter hvor sikre forskningsresultatene er. For eksempel har man stor tillit til energilovene, og det er uproblematisk å hevde «forskning viser at» vi ikke bør satse på perpetuum mobile (evighetsmaskiner), som energiløsning. Selv om enigheten heller ikke her er absolutt, vedder jeg gjerne livet på energilovene.

Selv om det regnes som ganske «harde» vitenskaper, er biologi og økonomi langt mindre sikker enn energilovene. Hvor redd er reinen for vindmøller? Skal renten heves? Vil en senkning av skattene fremme verdiskapingen? Dette er spørsmål der svarene er usikre og forskerne uenige. Jeg vedder ikke livet på samfunnsøkonomiske «sannheter».

Går vi riktig langt ned i hierarkiet, støter vi på virksomhet, som åpenbart er noe helt «annet». For eksempel synes mye kjønnsforskning å være drevet av litteraturvitere. Litteraturvitenskap er sikkert utmerket til å analysere tekst, men faget er ikke bestykket med metoder som kan danne grunnlaget for politikkutforming.

Hvis målet er å forstå hvordan ulike former for kunnskap kan brukes, kan det hende vi ville vært bedre tjent med å bruke de engelske begrepene «science» og «humanities» snarere enn sekkebetegnelsen «vitenskap». Helga Hernes har sikkert rett i at kjønnsforskningen var instrumentell for utviklingen av likestilling i Norge, men om det var god ideologiproduksjon, betyr det ikke nødvendigvis at det var god forskning. Dessuten var kjønnsforskningen mer solid på hennes tid, og etter det jeg forstår, er hun kritisk til den såkalte postmoderne tenkningen som har preget feltet senere.

Forskning med et forklaringsproblem

Postmoderne tenkning var skyteskiven for NRK-serien «Hjernevask». Det kan være vanskelig å forstå hva postmoderne tenkning egentlig innebærer, blant annet fordi språklig uklarhet er en del av tenkningen selv. Postmoderne vitenskap representerer et brudd med opplysningstidens forestilling om at verden lar seg erkjenne gjennom menneskelig fornuft og vitenskapelig metode. Den benekter at det finnes noen objektiv sannhet, og hevder at språket skaper virkelighet, snarere enn å beskrive den. Et eksempel er utsagn som «transkvinner er kvinner». En transkvinne er vel det hun er, et individ, og så er det en annen diskusjon hvordan hun bør omtales på en høflig og inkluderende måte.

Det er ikke nødvendig å gå inn i en detaljert debatt om obskure franske filosofer her, og nøyaktig hva de mente eller ikke mente. Det er nok å se på hva postmoderne tenkning fører til i praksis.

Et ferskt eksempel er prosjektet NorWhite som må være noe av det ypperste som finnes i norsk forskning siden det nylig slapp gjennom nåløyet til Forskningsrådets pott for fri forskning der 95 prosent av søknadene får avslag. Med tittelen «Hvordan Norge gjorde verden hvitere», hevder forskerne at «[h]vithet er en av nåtidens viktigste samfunnsmessige og politiske bekymringer». Prosjektet kobler dette til norsk produksjon av pigmentet titandioksid som brukes i hvitmaling. De sier at «[s]elv om Norge ikke er en konvensjonell kolonimakt, vil prosjektet vise [sic] hvordan landet har spilt en globalt ledende rolle i å etablere hvit som en overlegen [?] farge».

Forskerne er ikke spørrende, de vet tydeligvis allerede svaret, men skal nå «vise» det. Denne tilnærmingen alene, setter prosjektet utenfor demarkasjonslinjen for hva jeg vil kalle vitenskap.

Nøkkelen til tankespinnet er selvsagt den tvetydige bruken av ordet «hvit». Og resonnementet er omtrent på linje med å hevde at rød låvemaling med kobberpigment fører til kommunisme, eller kanskje rasisme mot det vi en gang kalte «rødhuder». Det er mulig man kunne bruke slike metaforer i en tynn diktsamling, men forskning er det ikke.

Som ofte i debatter om postmoderne tenkning bruker hvithetsforskerne et «motte-and-bailey» forsvar når de kritiseres. Altså at de snakker om prosjektets mindre kontroversielle sider slik som industrihistorie og bruk av rasisme i markedsføring på 1920-tallet, uten å svare på kritikken av de mer underlige sidene. De mer konvensjonelle bidragene virker ikke særlig originale, og når fagfellene gir toppkarakter understreker de at de setter pris på at prosjektet «er sentralt opptatt av materiell fremkalling (evocation) av rase». For de som ikke måtte skjønne hva dette betyr, er det kanskje en trøst at det gjør ikke jeg heller.

Når fagfellesystemet innen humanistisk forskning velger ut dette som noe av det ypperste av humanistisk forskning, er de på kollisjonskurs med de fleste andre vitenskapelige felter. Da bør humanistiske forskere nesten forklare seg overfor det øvrige vitenskapelige fellesskapet. Det er spesielt relevant fordi deler av postmoderne forskning ble grundig avslørt på 90-tallet gjennom de såkalte vitenskapskrigene, med fysikerne Bricmont og Sokals bok Intellektuelle bedragere som det mest kjente eksempelet. De to viste at bevisst vrøvl kunne bli akseptert som vitenskapelige artikler i renommerte fagtidsskrifter. På tross av dette virker det som postmoderne forskning har fått en renessanse uten at man har tatt et oppgjør med problemene.

Samfunnet eller sannheten?

Et problem med postmoderne tenkning er at skillet mellom «er» og «bør» viskes ut, og at forskningens mål er aksjonistisk snarere enn sannhetssøkende. Dette kan også illustreres gjennom covid-19-debattene.

Mens den raske utviklingen av mRNA-vaksiner (som ikke var basert på postmoderne teori) er en av biologiens store seire, gikk ellers mye galt. Vitenskaperne delte seg raskt i to leire, de tiltaksvennlige og de tiltakskritiske. Det toppet seg kanskje med to underskriftsaksjoner: «The Great Barrington Declaration» og «The John Snow Memorandum».

Men underskriftslister er ikke god vitenskapelig praksis og vi bør minnes Einstein som konfrontert med at 200 fysikere mente hans relativitetsteori var feil, sa at om han tok feil, var det nok med én motstander.

Et av de mest betente stridsspørsmålene var diskusjonen om munnbind, særlig i USA. Høyresiden reagerte instinktivt mot et så synlig og kroppsnært statlig inngrep, mens venstresiden likte munnbind, kanskje fordi forestillingen var at det beskytter andre mer enn det beskytter den maskerte selv, og da blir det jo et godt redskap for godhetsposering.

De såkalte «Twitter files» har nylig avslørt at munnbindkritiske tweets ble undertrykket, delvis i samråd med myndighetene. Den forskningsmessige fasit er at vi ennå ikke vet om munnbindpåbudene var noe viktig virkemiddel.

Fordi frontene i covid-debattene var så preget av ideologi, mente en norsk historiker at forskerne kanskje ikke burde prøve å heve seg over politikken, men uhemmet blande rollene som aktivist og forsker. For meg blir dette som å oppfordre til å slutte å vaske seg fordi vi likevel ikke kan oppnå absolutt renhet.

Vi må etter min mening i stedet «vaske» oss mer. Er man for sterkt engasjert på et felt, bør man kanskje tenke på om man er inhabil som forsker. Bør en som forsker på EU, være medlem av Nei til EU? Bør man forske på sin egen sykdom, eller kan ens private sykdomsopplevelse komme i veien for en objektiv analyse av sykdommens årsak og behandling?

Jeg har selv ment at det har vært for sterke bindinger mellom klimaforskere og klimaaktivister. Det var derfor med frykt jeg satte meg ned for å se NRK-debatten 1. desember 2022. Der møtte forskerne Dag Hessen og Bjørn Samset glødende klimaaktivister for å vurdere ekstreme klimautsagn. Heldigvis bestod Samset og Hessen prøven med glans, og gikk ikke god for utsagn som at kloden blir ubeboelig, eller at sivilisasjonen vil gå under. Hadde de ikke avvist dette, ville de mistet sin vitenskapelige troverdighet – for det er rett og slett ikke vitenskapelig dekning for slike utsagn. Norge er ett av verdens mest klimaskeptiske land, så det vil undergrave klimapolitikken om folk får mistanke om at forskerne ikke gir nøktern og korrekt informasjon.

Men integriteten kostet, de to forskerne fikk mye kjeft for ikke å rope «brann» høyt nok, og for at de dermed ikke deltok ordentlig i den aktivistiske strategien. Hessen, som selv er medlem av MDG, tok kritikken fra sine «egne» tungt, og annonserte at han ville sette sin forskningsformidling på pause.

Å gi ideologiproduksjon autoritet som forskning utgjør et demokratisk problem, for vi forskere er ikke valgt av folket. Lærestedene gir gale signaler når for eksempel ledelsen ved UiO foreslo at vi skulle utdanne «endringsaktører». Vi skal lære studentene hvordan verden er, det avgjøres ikke demokratisk, men det verdimessige grunnlaget for handling må skapes i storsamfunnet.

Forskningens rolle er ikke å tjene samfunnet, men sannheten.