KOMMENTAR

Black Lives Matter, demonstrasjon i Minneapolis 2020

Et hvitt blikk på rasismedebatten

Publisert Sist oppdatert

For all del: Det kan skje at nesten alle i et samfunn er rasister uten å vite eller å ville det. Under segregasjonslovene i sørstatene i USA frem til 1965 hevdet selv mange av dem som kjempet iherdig imot segregerte skoler, busser og offentlige plasser og lover som forbød svarte og hvite amerikanere å gifte seg med hverandre, at de ikke var rasister. «Separate, but equal», lød omkvedet.

Terskelen for å anta at alle er rasister, bør likevel ikke være for lav. Forrige uke leste jeg Ida Jacksons tekst Jeg er rasist. «Og det er du også», skriver hun. Jackson mener «å være hvit er å være så tett innvevd i rasismen at vi ikke kan se den». Det er ikke direkte en påstand om at Norge er som sørstatene under segregasjonstiden, kanskje. Men hva er det hun egentlig vil si?

Før den jevne Minerva-leser flyr i taket over denne anklagen, må vi imidlertid ta et skritt tilbake, og tenke gjennom hva vi mener når vi snakker om rasisme og hvorfor vi mener det.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS