I skyggen av sverdet

Koranen er nok fra Muhammeds tid, men islams kildegrunnlag er forbløffende magert, skriver Tom Holland. Islam har lånt kraftig fra regionens mangfoldige åndelige markedsplass.

Nylig utkom Tom Hollands bok I skyggen av sverdet på norsk, etter å ha vært utgitt på engelsk i fjor. Den britiske historikeren er ekspert på antikken, og har tidligere skrevet bøker om Romerriket, Perserriket og kristendommens fremvekst. (Min omtale er basert på den amerikanske utgaven og sidehenvisninger gjelder denne.)

Når han tar for seg ”islams fødsel og fremveksten av det globale arabiske imperiet”, som det heter i bokens undertittel, trekker han sterkt på denne kunnskapen. For etter et innledende kapittel om Muhammed og hvor forbløffende lite vi faktisk vet om islams tidlige historie, gir han leseren en omfattende og fargerik beskrivelse av det samfunnet islam vokste frem i, skjæringspunktet mellom kristendom, jødedom og perserriket (Iranshahr). Nesten to tredeler av boken handler om dette pre-islamske samfunnet. Her er det mye nytt å lære, og boken anbefales derfor også for dem som ikke måtte være spesielt interessert i temaet i denne artikkelen – fortellingen om islams tidlige fremvekst.

Islam har aldri lagt skjul på sitt slektskap med de to andre monoteistiske religionene – ”Abrahams barn”, men insisterer likevel på at islam er noe unikt og langt mer høyverdig. Tidligere religioner fremstår nærmest som en kladd. Koranen har alltid eksistert, nedskrevet på arabisk i himmelen. Hadithene, altså fortellingene om Muhammeds liv, er en viktig del av islam og gir retningslinjer for hvordan livet skal leves og for sharia – de utgjør sunna.

Muhammed eksisterte - sannsynligvisHolland peker på at mens det finnes ganske mye autentisk skriftlig materialet fra tidlig kristendom – allerede fra omtrent en generasjon etter Jesu død, er det en forbløffende mangel på kildemateriale rundt Muhammed og Koranen.

”Over the course of almost two hundred years, the Arabs, a people never noted for their reticence and whose motivation, we are told, had been an utterly consuming sense of religious certitude, had set themselves to conquering the world – and yet in all that time, they composed not a single record of their victories, not one, that has survived into the present day.” (39)

Noen akademikere har gått så langt som å betvile selve eksistensen av Muhammed. Det gjør ikke Holland, og viser til at det finnes noen korte henvisninger til ham i tiårene etter, riktignok ikke i muslimske kilder, der han for første gang dukker opp i 690 (41). Altså: Det gikk 58 år fra Muhammed døde til noen av hans etterfølgere nevnte ham med navn, i hvert fall på en måte som har overlevd.

Myten om MuhammedIbn Hisham skrev den første Muhammed-biografien nesten to hundre år etter hans død, basert på en biografi skrevet av Ibn Ishaq et halvt århundre tidligere, et arbeid som er gått tapt. Og Ibn Hisham skriver selv at han har bevisst har utelatt ”things which it is disgraceful to discuss, matters which would distress certain people”. (42)

Holland beskriver hvordan det ble nødvendig for et ekspanderende islamsk imperium å ha en mer solid religiøs fortelling å forankre sin verdensanskuelse i, og det ubesmittede opphavet til denne forankringen var Muhammeds eget liv. Han siterer den store islamske tenkeren Ibn Khaldun:

“Religion taught by a prophet or by a preacher of the truth is the only foundation on which to build a great and powerful empire.”

Dette var en konklusjon det øst-romerske riket tidligere hadde kommet til, da de gjorde kristendommen til statsreligion, mens religionen spilte en mindre sentral, om enn langt fra uviktig rolle, i tidligere imperier.  I midten av det sjette århundret gjorde keiser Justinian det til et viktig mål å konvertere hedenske konger og folk til kristendommen, og senere begynte Heraclius med tvangskonvertering i stor skala. Muslimene bygde videre på dette kristne målet om å omvende hele menneskeheten til den sanne religionen.

Frenetisk hadith-innsamlingUnder Abbasid-dynastiet som grunnla Bagdad i 762 og styrte derfra ble et omfattende arbeid for å samle beretninger om og uttalelser fra Muhammed satt i gang, og varte i mer enn fire hundre år.  Hundre år etter Ibn Hisham fantes det titusenvis, kanskje hundretusener av disse.

”Five hundred years on from the death of Muhammed, and it seemed to many Muslim scholars that there was barely an aspect of human life that had not, thanks to all their titanic efforts, been safely secured and fettered to some salutary hadith. There was now not the slightest risk that the faithful might lose sight of the Prophet’s example. “ (27)

Holland peker på at det er umulig å skille mellom eventuelt ekte fortellinger om Muhammeds liv og de som er funnet på av politiske grunner. Selv de muslimske lærde som samlet dem, og fire-fem autoritative samlinger anerkjennes i dag, forkastet de fleste som forfalskninger. Det sies for eksempel at al-Bukhari samlet inn 600.000 uttalelser fra Muhammed, og aksepterte bare 7225. Spørsmålet blir da hvilke kriterier han brukte for å skille ”gullet” fra det falske. Holland skriver:

“Far from bearing witness to the opinions of Muhammed, they in truth bear the unmistakable stamp of controversies that were raging two whole centuries after the hirja. Over and over again, the Prophet had been made to serve as the mouthpiece for a whole host of rival, and often directly antagonistic, traditions”. (36)

Sunna er altså ikke basert på genuine beskrivelser av Muhammeds liv, men:

”Sunna was a momument to just what could be achieved by fashioning old fragments into something new and extraordinarly. Shards gleaned from the Torah, and from Zoroastrian ritual, and from Persian custom: all featured in the edifice pieced together by the ulema”. (409)

Koran trolig autentiskHva så med Koran? Vi legger til side det religiøse spørsmålet om Muhammed faktisk mottok åpenbaringer via engelen Gabriel/Jibril, og nøyer oss med det faglige spørsmålet om boken faktisk stammer fra Muhammeds tid.

Ifølge muslimsk tradisjon ble de åpenbaringer Muhammed fikk fra Allah i Mekka memorert og etter hvert skrevet ned av hans samtidige, og til slutt samlet at den tredje kalifen – Uthman, som hersket fra 644 til 656.

Det er påfallende at denne boken ikke omtales i islams tidlige historie. Det går et par hundre år etter Muhammeds død før vi i muslimenes egne skrifter finner spor etter den.

Koranen selv er nesten uten referanser til samtidige personer, steder eller hendelser, noe som gjør den vanskelig å tidfeste basert på teksten alene. Holland viser imidlertid til en enkelt historisk referanse, til et romersk nederlag i et nærliggende land, som stemmer med at den er nedtegnet på Muhammeds tid. (Det dreier seg om striden mellom keiser Heraclius og perserkongen Khusrow 2.)

Holland viser også til at de eldste fragmentene av Koranen som vi kjenner til ble funnet i Sana, Jemens hovedstad, i 1972. Bare to forskere, begge tyskere, har fått tilgang til dem, og de tidfester dem til begynnelsen av det 8. århundret.  Dersom dette er riktig, åpner det for at Koranen kan ha blitt nedtegnet kort tid etter Muhammed. Og Holland konkluderer da også med at indikasjonene på at Koranen faktisk ble nedtegnet på denne tiden er langt sterkere enn autensiteten i beskrivelsene av Muhammeds liv samlet i hadithene.

”Unlike the witness provided by the hadiths, or the biographies of Muhammed, or the commentaries on the Qu’ran, the text of the Qur’an itself does seem to derive authentically from the Profet’s lifetime. That makes it, a few other brief and enigmatic documents aside, our only primary source for his career”. (310)

Men et annet mysterium oppstår. Hvorfor kan vi ikke finne bevis på at tidlige muslimske skriftlærde kjente til Koranen? Et talende eksempel er at straffen for utroskap i Koranen er hundre piskeslag, men hadith etter hadith beskriver straffen som steining, i pakt med jødenes Torah.  Og det var da også dette som ble praktisert i tidlig islam. Det er nærliggende å tro – og dette er min egen konklusjon, siden Holland ikke spekulerer omkring dette, at Koranen kan ha gått tapt i en lengre periode, for så å bli gjenfunnet.

Mekka er ikke MekkaHolland er sterkt tvilende til at Muhammed flyktet til Medina fra byen vi i dag kjenner som Mekka. Mens samtiden har mange beretninger om Medina/Yathrib, mangler disse totalt om Mekka. Det finnes ikke en eneste samtidig referanse til Mekka før i 741, og da ble byen lokalisert til Mesopotamia. Mekka er riktignok nevnt i Koranen, men uten noen holdepunkter for hvor byen faktisk lå. Holland mener også at beskrivelsene av Mekka som en betydningsfull handelsby og en slags grønn oase ikke stemmer med det vi vet om området der dagens Mekka ligger. Men det finnes en taktisk grunn til at byen i islamsk tradisjon må plasseres isolert, ubesmittet midt i ørkenen.

”Mecca, so the biographies of the Prophet teach us, was an inveterately pagan city, devoid of any Jewish or Christian presence, situated in the midst of a vast, untenanted desert: how else then, are we to account for the sudden appearance there of a fully fledged monotheism, complete with references to Abraham, Moses and Jesus, if not as a miracle?” (302)

Sannsynligvis er islams helligste by rett og slett er en senere oppfinnelse, og byen Muhammed reiste fra var trolig den multireligiøse smeltedigelen Mamre, som lå mellom Hebron og Jerusalem, og som er nært knyttet til Abraham. Beregningen om åpenbaringer til Muhammed langt inn i den arabiske ørkenen gjør islam unik og underbygger at den er evig og kommer direkte fra Gud. Å plassere den i Mamre ville være en innrømmelse av Hollands poeng, at den er en videreføring av en rik og sammensatt religiøs tradisjon i området.

Plasseringen i Mamre passer også bedre med at de tidlige moskeene var bygd i den retningen, og først under Abd al-Malik i 692 ble ombygd for å peke mot dagens Mekka.

Evig, perfekt KoranHolland peker på en viktig forskjell mellom islam og kristendommen. Koranen er ikke skapt, men evig og hvert eneste ord i den kom direkte fra Gud. For å ta vekk enhver mistanke om at Muhammed selv kunne ha påvirket den, eller ha blitt påvirket av andre religioner, insisterer muslimene på at han var analfabet.

Kristne tror også at Bibelen er guds ord, men de er formidlet gjennom imperfekte mennesker og en rekke bøker og evangelier

”positively demanding to be sifted, compared and weighted the one against the other. As a result, the contextualising of ancient texts came to be second nature to scholars of the Bible, and the skills required to attempt it hard-wired into the Christian brain.” (32, 49)

Dette er en fascinerende bok for alle som er opptatt av religionshistorie. Og siden det er vanskelig å forstå både historien og dagens virkelighet uten å forstå religionen, gjør det den til en viktig bok for Minervas lesere.