Fagdommere, likemenn og lekfolket, i skjønn forening?

I et velkjent rettslig prinsipp heter det seg at «man skal dømmes av likemenn». Hva betyr det så at den tiltalte skal dømmes av menn som er den selv lik? Helt fram til 2017 hadde vi her i landet en juryordning bestående av folk flest (altså likemenn) som avgjorde skyldspørsmålet i alvorlige straffesaker. En «folkets jury» så å si som skulle forhindre at fagdommerens rettsforståelse ble for dominerende og avgjørende når dom skulle felles.

Eller sagt mer presist: Jury-ordningen ble for seks år siden avløst av en meddomsrett der vanlige folks rettsoppfatning og bevisvurdering var ment å ha minst like mye å si som fagdommerens. Jury-ordningen skulle med andre ord erstattes med en meddomsrett, organisert etter et slags forholdstall-prinsipp, for eksempel med to fagdommere og fem lekmenn.

I disse dager står å lese at blant andre noen dommere i Borgarting lagmannsrett har slått alarm. Alarmen har gått fordi dommerne er redd fagdommer-representasjonen fort kan bli for svak, og at rettssikkerheten dermed også svekkes.

Antakelig menes det at man med for få fagdommere vil øke risikoen for at meddomsretten tolker lovene «feil», og i verste fall med den følge at flere blir erklært ikke-skyldige, enn det ville blitt, dersom fagdommerne var tyngre representert.

Bak dette resonnementet, i favør av flere fagdommere, antas det å ligge en presumsjon om at en lekmann jevnt over ikke helt ut evner å følge godt nok med i det juridiske regelkompleks – av materielle og prosessuelle regler som lovgiver mener skal sikre en rettmessig, og antakelig også en rettferdig dom.

Mange rettslige hensyn spiller inn når dom skal felles på et rettmessig grunnlag. Uskyldspresumsjonen, prinsippet om selvinkriminering, strenge beviskrav, og andre rettssikkerhetsgarantier, er alt hensyn som er ment å sikre at uskyldige personer ikke blir dømt for noe de ikke har gjort. Og som det sies i den rettferdige jussens verden; det er «bedre» at ni skyldige går fri, enn at en uskyldig blir dømt.

Joda, det høres rimelig ut. Men på den annen side er vel ingen tjent med at meddomsretten praktiserer så strenge beviskrav at man uansett kaller det en svekkelse av rettssikkerheten hvis noen blir dømt i henhold til aktoratets påstand om skyld.

Forholdstallet mellom fagdommere og lekmenn i meddomsretten er antakelig ikke avgjørende for rettssikkerheten, verken for den tiltalte eller offerets rettssikkerhet. Det man imidlertid bør vurdere som et rettssikkerhetsproblem er om ikke dagens strafferettslige og straffeprosessuelle regler har blitt så komplekse, uoversiktlige og vanskelig tolkbare at både fagdommeren og lekmannen lett kan la seg forvirre.

Med de kravene som i dag stilles til rettslig skjønn og bevisvurdering i meddomsretten, er det dessuten noe paradoksalt over at mange tilhengere av den gamle juryordningen faktisk mente at bevisvurdering i en alvorlig straffesak er for alvorlig til at den kan overlates til jurister (fagdommeren) alene. Mange gjorde derfor sin støtte til en ny meddomsrett betinget av at rettens avgjørelser i alle fall måtte begrunnes. Det å gi en begrunnelse for om den tiltalte er skyldig eller ikke, om han bør dømmes eller frikjennes, må vel både tilhengere og motstandere av den gamle juryordningen mene er en styrking av rettssikkerheten?

Flere fremtredende forsvarsadvokater mente den gang, for 6–7 år siden, at rettssikkerheten ville svekkes når juryen ble fjernet. De bygget standpunktet sitt på egen erfaring fra alvorlige straffesaker. Deres hovedargument var at juryordningen alltid har vært den ordningen som sikrer best mot uriktige domfellelser. Hva som etter deres mening er «uriktige domfellelser», har det ikke vært spesielt lett å finne ut av.

En plausibel forklaring på at en jury sikrer best mot «uriktige avgjørelser» kan være at en jury gjennomgående stiller strengere krav til bevisene enn fagdommerne. Det empiriske grunnlaget for en slik påstand synes å ha vært de mange tilsidesettelser av juryens frifinnelser fagdommeren, statistisk sett, har måttet foreta. Tja, ikke godt å si.

At en fagdommer behersker rettens arena og jussens språk bedre enn en lekmann, og at fagdommerne dermed vil kunne påvirke forhandlingene og resultatet i den retning de mener, er etter min oppfatning mer å betrakte som en styrking, enn som en svekkelse av rettssikkerheten. Riktignok en mening framsatt av en statsviter-lekmann, men likevel.