Kamala Harris på forsiden av Vogue

Kamala Harris, den tidligere statsadvokaten for California stilte som presidentkandidat i 2020, men ble etter den lange valgkampen utpekt av Joe Biden som sin visepresidentkandidat. Utnevnelsen av Harris var historisk: Hun var riktignok ikke den første kvinnelige visepresidentkandidaten for et av de to store partiene (Geraldine Ferraro var først i 1984, etterfulgt av Sarah Palin i 2008), men den første svarte og sørasiatiske.

Med dette banebrytende og historiske perspektivet, er det kanskje ikke så rart at forsiden i Vogue skuffet flere, som New York Times var tidlig ute med å påpeke. Robin Givhan i Washington Post oppsummerte det slik: «Vogue got too familiar, too fast.» I sin artikkel påpeker Givhan at bildet skuffer på grunn av alt som ikke ble avbildet. Det er ingenting ved bildet som reflekterer tyngden og viktigheten av dette historiske øyeblikket. Givhan oppsummerer det selv slik: «The cover did not give Kamala D. Harris due respect. It was overly familiar. It was a cover image that, in effect, called Harris by her first name without invitation.»

Kritikken går hovedsakelig langs to spor: For det første at det ene coveret er for uformelt. Det presenterer verken Harris eller embetet hun nå skal innta, på en verdig og respektfull måte. For det annet har det blitt påpekt at hudfargen hennes ser ut til å ha blitt retusjert lysere. Sett i lys av fjorårets Black Lives Matter-protester og rasismeanklagene mot både Vogue og sjefredaktør Anna Wintour, stiller dette den historiske utgaven i et svært dårlig lys. I ettertid gikk Wintour selv ut og beklaget, og påpekte at Vogue ikke på noen som helst måte ønsket å underkjenne den historiske seieren eller den kommende visepresidenten.

Makt og mote i skjønn forening

Makt og mote går hånd i hånd, og i snart 100 år har det vært tradisjon for at den amerikanske førstedamen fotograferes for Vogue. Det startet i 1929 med Lou Henry Hoover, president Henry Hoovers kone. Tidligere førstedame Michelle Obama var på forsiden hele tre ganger i løpet av åtte år. Det har vært et spørsmål om førstedame Melania Trump i det hele tatt ville få den samme muligheten, noe hun ikke har. Derfor var forventningene store i 2016, da det var mulig at Vogue skulle ha den første kvinnelige presidenten på forsiden. Det ble det aldri noe av, men da Harris ble valgt som visepresident, var spørsmålet ikke om, men når hun ville bli avbildet.

Det ble hun raskt. Nylig lanserte Vogue februarutgaven sin, der Kamala Harris har fått to forsider. Én forside til papirutgaven, og én forside til den digitale utgaven. På papirutgaven – den utgaven som har mottatt størst kritikk – er Harris uformelt kledd i hvit t-skjorte, mørke jeans og Converse-sko. Det er et typisk antrekk Harris kunne ha brukt under valgkampen, i møte med velgere. Posituren er tilsvarende uformell og tilbakelent. Harris, med hendene foldet foran seg og et lattermildt blikk. Vogue påpekte selv at denne forsiden er en hyllest til Harris studiedager, da de draperte stoffene i bakgrunnen – lyserosa og blek grønne – henspiller til fargene til hennes sorority fra Howard University. Dette er en fin gest, Howard University er som kjent et afroamerikansk universitet. Grunnlagt i 1867 er det regnet for å være et av de tradisjonelle svarte lærestedene i USA. Slik knyttes både USA og Harris’ fortid og nåtid sammen på dette bildet – og kanskje speiler det også mot en fremtid som reflekterer det mangfoldet som eksisterer i landet. Denne symbolske betydningen ser derfor ut til ha kommet i bakgrunnen. Hovedfokuset blant kritikerne har i all hovedsak gått på den angivelige retusjeringen av hudfargen til Harris. Den ser lysere ut på bildet, men det er ikke sikkert at dette har vært gjort med intensjon. Retusjeringen kan eventuelt være en del av en rutine, og ikke nødvendigvis være et bevisst valg. Det kan jo igjen være problematisk, men sier dermed mindre om fremstillingen av Harris spesielt.

Den digitale utgaven er hakket mer formelt, mer verdig en visepresident. Harris er kledd i en lyseblå dress, med en obligatorisk flagpin på. Hun smiler, med hendene i kors – det er en mer proaktiv positur, hun ser ut som en person som kan ta styringen. Bakgrunnen er i gulltoner og fargepaletten er varm. Ifølge The Cut var det dette bildet som skulle være på forsiden, mens det andre skulle være en del av fotoserien. Ifølge kilder de har snakket med, hadde Harris’ team «forventet» og «avtalt» at bildet av Harris i lyseblå dress skulle være på forsiden. Så hvorfor valgte Vogue det mest uformelle? Det er uklart, men ifølge uttalelser fra Vogues side falt valget til slutt på det uformelle bildet, da de mente Harris fremstod mer «autentisk».

Til en viss grad har Vogue et poeng med å fremme en mer «autentisk» Kamala Harris. Det blir stadig vanligere å portrettere også politikere mindre offisielt enn før. I Norge er jo dette svært slående, kanskje best illustrert med bildene hjemme hos Erna Solberg og Sindre Finnes. Det er kanskje ikke direkte overførbart til USA, men med sosiale medier blir den private sfæren eller «det som ligner det private» en større del av offentligheten. Harris selv har delt Thanksgiving-oppskrifter på Instagram og videoer der hun prater med familien over Zoom. Nettopp dette personlige elementet kan være et utslag av at Harris er kvinne. Menn er universelle, kvinner er partikulære. Menn tilhører offentligheten, kvinner den private sfæren – den sfæren som består av nettopp hjemmelaget mat og en dedikert hengivenhet til familien. Eller det kan vitne om et skifte i hvordan politikere tjener på å bli fremstilt.

Maktens uttrykk

«Nobody ever wonders what Lyndon and I wear», uttalte president John F. Kennedy en gang, muligens med en henvisning til sin velkledde og glamorøse kone, Jacqueline Kennedy. Det vekker som regel oppmerksomhet – og noen ganger, som i dette tilfellet, oppsikt – hvordan kvinner kler seg.

Man kan spørre seg om vi ikke burde strebe etter en likestilt verden og la være å diskutere hva Harris har på seg. Dessverre er ikke verden så enkel. For dette handler om noe større, det handler om maktens uttrykk, og hvordan man bygger image i et demokrati gjennomsyret av sosiale medier. Ikke minst handler det om hvilken betydning kjønn spiller inn, man kan ikke late som om enhver kvinnelig politiker starter med blanke ark, hun må kommunisere inn i en kontekst som allerede finnes der. Tradisjonelt har makt vært forbundet med det mannlig kjønn, og gjerne en mann i dress. Våre assosiasjoner, språk og beskrivelse av makt har tradisjonelt tilhørt menn. Hvis Harris hadde vært mann, hadde nok forsiden sett annerledes ut. Jeg tror for eksempel man ikke hadde holdt tilbake for en tydeligere symbolbruk, som i en slik sammenheng kunne ha betydd bruk av flagg, med visepresidenten fotografert ved arbeidsplassen og kanskje med noen strategisk plasserte bøker. Tenk på et offisielt portrett, som den franske presidenten Emmanuel Macrons portrett fra 2017. Offisielle politikerportretter er en konservativ sjanger, men ikke en uforanderlig en, slik portrettene av Barack og Michelle Obama viste, som henger på National Portrait Gallery i Washington, D.C.

Det må også påpekes at en mannlig presidents portrett ikke hadde blitt trykket på forsiden av et moteblad (skjønt, jeg er nysgjerrig på om ektemannen til Harris, Doug Emhoff, vil få muligheten som den første «Second Gentleman»). Forsiden av Vogue og et offisielt portrett har ulik kontekst, og dermed burde vi også kunne forvente forskjellig stil på bildene. Derfor er det kanskje allikevel innenfor at Vogue eksperimenterer med ulike uttrykk for Harris, og nettopp velger det de mener er mest «autentisk».

Den historiske betydningen

Forsiden må også sees i sammenheng med fjorårets raseopptøyer og Black Lives Matter-demonstrasjoner, og i forbindelse med drapet på George Floyd. Samtalen om rasisme og diskriminering satte sine spor kulturelt, også for Vogues del. På forsiden av septemberutgaven – som tradisjonelt er den største og mest betydningsfulle utgaven i året – måtte fjorårets største stjerner og modeller vike til side for bilder av kunstnerne Kerry James Marshall og Jordan Casteel. I løpet av fjoråret fikk både Vogue og Anna Wintour personlig kritikk for manglende mangfold. Det ser det ut til at de har ønsket å bøte på denne gangen. Bildene av Harris er tatt av Tyler Mitchell, som skapte motehistorie da han i 2018 ble den første svarte fotografen som tok bilder til en Vogue-forside, og ikke hvilken som helst forside, men septemberutgaven med Beyoncé. Den ansvarlige redaktøren for Harris’ bildeserie, Gabriella Karefa-Johnson, er også svart, og det samme med journalisten som skrev saken, Alexis Okeowo. Allikevel har man altså endt opp med en forside som har blitt beskyldt for å undergrave Harris og visepresidentembetet, i tillegg til at Vogue angivelig skal ha retusjert hudfargen hennes lysere.

Vogues kulturelle og til dels politiske betydning kan ikke underkjennes, selv om det «bare» er et moteblad. Som en sentral premissleverandør for kultur, mote og kunst, har bladet makten til å definere ikke bare sin samtid, men også legge føringer for fremtiden. Det har nå satt en presedens for hvordan man avbilder og uttrykker kvinnelig makt. Det er ikke umulig å fremstille kvinnelige politikere eller Harris med den makt og verdighet de og situasjonen krever. Det er bare å se på forsiden av novemberutgaven til amerikanske ELLE, der Harris er avbildet foran kongressen, med National Mall og Washington Monument i bakgrunnen. Både positur, antrekk og omgivelser tilsier at dette er den første kvinnelige visepresidenten. Med februarutgaven yter Vogue verken visepresidentembetet, Kamala Harris eller dette historiske øyeblikket rettferdighet.