En lenge fryktet «seiersdag»

Når Vladimir Putin i dag inviterer til markering av seiersdagen over Nazi-Tyskland, er det som leder for et land som har mistet det meste av den moralske kapitalen som seieren gav.

129 militære kjøretøy og 10 000 soldater er ventet å delta i dagens parade i Moskva, som starter klokken 8 norsk tid. I tillegg blir det fyrverkeri, konserter med klassisk musikk og populære, russiske popartister, veteranbiltog, teater og film.

Åtte jagerfly skal fly over i Z-formasjon over Den røde plass, som støtte til «spesialoperasjonen» i Ukraina. Et godt symbol for hvordan den russiske invasjonen av Ukraina vil være hovedtema for årets markering, uansett hvor mye vertskapet vil det eller ikke.

En ting er at militærparaden blir mindre enn vanlig, siden en stor del av de væpnede styrkene er opptatt annetsteds i år. For første gang blir det heller ingen utenlandske gjester, ifølge Putins pressesekretær Dmitrij Peskov fordi det ikke er noe rundt tall i år.

I tillegg har krigen i Ukraina fratatt Russland det meste av den moralske kapitalen motstanden mot og seieren over Nazi-Tyskland tradisjonelt har gitt landet – til tross for at denne kapitalen har vært en arv fra Sovjetunionen som Russland har monopolisert og for at den seieren man feirer, er en annen enn den som markeres i vest.

Dagen i dag skal nemlig ikke bare markeres i Moskva og andre russiske byer, men også i den ukrainske Kherson-regionen, som har vært okkupert siden begynnelsen av mars. Her forbereder okkupantene og lokale kollaboratører en markering etter russisk og sovjetisk modell, i en region der russiske rubler snart er på plass som betalingsmiddel og der målet trolig er opprettelsen av en opprørsrepublikk eller regelrett annektering. Samtidig som folk fortsetter å demonstrere mot okkupantene tross fare for å bli arrestert og mishandlet. Trolig vil få lokale delta frivillig i denne markeringen, som derfor trolig vil bli gjennomført ved hjelp av deltakere busset inn fra Krym-halvøya.

27 millioner sovjetborgere mistet livet i «Den store fedrelandskrigen», 18 av dem sivile. Til tross for dette var seiersdagen en vanlig arbeidsdag de første årene etter krigen, selv om den ble gjort til en «mindre» høytidsdag i 1953. Først i 1965, under Leonid Bresjnev, fikk dagen den formen den har hatt siden, med store militærparader og patriotiske taler.

Det er flere gode grunner til at det tok så lang tid å innstifte dagen, og at den fikk den formen den fikk når det først skjedde. Bresjnev-tiden har ofte blitt beskrevet som preget av stagnasjon, men var også en tid da livet ble «normalisert» for kanskje første gang siden revolusjonen i 1917. Samtidig ble samfunnet mer fragmentert, og i beste fall agnostisk når det kom til de sosialistiske slagordene.

Fortellingen om «Den store fedrelandskrigen» og seieren over «fascismen» var noe størstedelen av folket kunne samles om, og ble i årenes løp en av de kanskje viktigste legitimeringsfaktorene for regimet og en de facto nasjonaldag i tillegg til å fylle tomrommet etter de religiøse helligdagene som ikke ble offentlig markert i det ateistiske Sovjetunionen.

Samtidig var den krigen man mintes, en annen enn den som vesteuropeere og amerikanere lærte om på skolen. For det første var de militære, materielle og sivile tapene av en helt annen størrelse.

For det andre var seieren over «fascismen» ikke knyttet til en ideologi, men et synonym for Tyskland som invaderte i juni 1941, og for alle andre fiender av Sovjetunionen fra vesteuropeiske politikere til kinesiske kommunister.

Det totalitære i nazismen ble naturlig nok snakket lite om, siden dette kunne ført til at folk begynte å trekke sammenligninger mellom Hitler og Stalin. Det samme gjaldt Molotov-Ribbentrop-pakten og det første halvannet året av krigen da Sovjetunionen var Tysklands forbundsfelle. Antisemittismen og holocaust spilte også en perifer rolle, selv om det ikke var noe tabu, men ble omtalt i leksika og historiebøker – riktignok som en integrert del av Tysklands massemorderiske krig mot hele det sovjetiske folket.

De store markeringene av seiersdagen forsvant i utgangspunktet sammen med Sovjetunionen, men allerede i 1995 ble dagen blåst liv i igjen av daværende president Boris Jeltsin. Og de siste tjue årene under Vladimir Putin har fortellingen om Den store fedrelandskrigen og seieren igjen fått en svært viktig rolle.

Også her har dette blitt noe de fleste kan samle seg rundt, og en måte å sosialisere nye generasjoner inn i en kollektiv minnekultur. Og som i sovjetisk tid betyr «fascister» primært fiender av Russland:

Putin har i flere år advart mot at «fascismen» kunne vende tilbake, og at Russland på nytt kan bli kalt til å redde seg selv og verden fra ondskapen.

Samtidig har bidraget fra andre nasjonaliteter i Sovjetunionen mer og mer blitt skrevet ut av den offisielle fortellingen, slik at Russland har blitt stående som selve den antifascistiske makten. En identitet som i et par tiår har blitt utfordret av naboland i Øst- og Sentral-Europa, som i stadig større grad har gjort Stalin til Hitlers forbundsfelle og likemann. Noe som har vært svært provoserende for Russland, siden det truer med å frata Russland både offer- og helterolle.

En slagmark for denne kampen om historien har vært FN, der Russland har forsøkt å få gjennom flere resolusjoner som fordømmer rasisme og nazisme, inkludert rehabilitering av motstandsgrupper som kjempet mot sovjetiske okkupanter der i alle fall noen av medlemmene hadde samarbeidet med tyskerne. Trolig er dette også noe av bakteppet for påstanden om at Ukraina trenger å «avnazifiseres».

Russlandsforskeren Allyson Edwards spår at flere av talene vil trekke paralleller mellom Den store fedrelandskrigen og krigen i Ukraina, og hvordan Russland nå står alene i kampen mot den moderne «nazismen» i Ukraina. Ifølge Edwards er årets markering også ment å styrke rekrutteringen til hæren, ved å motivere russerne til å «fortsette forfedrenes gjerninger og seire».

Mange frykter også at Putin kan benytte dagen til å erklære full krig mot Ukraina eller i verste fall til og med mot dets antatte vestlig-globalistiske bakmenn.

Å erklære krig vil gjøre det mulig for Putin å kalle ut reservister, samt å beordre massemobilisering av menn i stridsdyktig alder. Samtidig er dette et farlig spill, siden en slik mobilisering trolig vil bli svært upopulær i Moskva, St. Petersburg og andre steder der man til nå har sluppet unna fordi uforholdsmessig mange soldater har kommet fra etniske minoriteter og utkantstrøk. Om krigen i tillegg ender med nederlag, vil det trolig bety slutten på Putin-regimet.

Samtidig har Putin tatt såpass mange tilsynelatende irrasjonelle avgjørelser de siste månedene – inkludert invasjonen i Ukraina – at det går an å avfeie at det kan skje. En annen mulighet er at man kunngjør seier i Mariupol, og opprettelsen av en landbro til Krimhalvøya som nytt erklært krigsmål, der det allerede okkuperte Kherson skal inngå. Kanskje kombinert med en støtteerklæring til den urolige opprørsrepublikken Transnistria i Moldova.

Både i Ukraina og i vest er årets seiersdag derfor forbundet med frykt.

Deler av denne kronikken bygger på Marlene Laruelles bok Is Russia Fascist? (2021)