Mannen, flagget, blodet, knyttneven. Donald Trump som amerikansk myte

Da skuddene som var en hårsbredd fra å drepe tidligere president Donald Trump ble avfyrt under valgmøtet i småbyen Butler i Pennsylvania – midt i det amerikanske rustbeltet – lørdag ettermiddag, kastet ikke den erfarne fotojournalisten Evan Vucci seg i dekning. Han sprang rett mot det dramatiske opptrinnet på scenen for å dokumentere den historiske hendelsen. 

«Dette var et øyeblikk i historien som måtte dokumenteres, ikke sant? Som fotograf må du være der. Jeg kan ikke skrive om det senere. Jeg kan ikke gå tilbake i tid og få en ny sjanse. Så du må gjøre jobben din», forklarte Vucci i et intervju etterpå. 

Midt i kaoset utløst av skuddene som skulle koste en tilfeldig tilskuer livet og alvorlig skade to andre, beveget Vucci seg raskt mot høyre side av scenen (man kan se Vucci i videoene fra hendelsen), der han kalkulerte at Secret Service ville forsøke å bringe Trump i sikkerhet. Vucci var kun opptatt av å fange øyeblikket, uten tanke på egen sikkerhet. I hans egne ord: «Hva er det neste som kommer til å skje? Hva trenger jeg å gjøre? Hvor må jeg være? Hvordan er lyset? Hvordan er komposisjonen? Det er de tingene som begynner å rase gjennom hodet ditt. Du tenker bare på å gjøre jobben.» 

Den erfarne fotojournalisten, som i tyve år har rapportert fra krigssoner, som har fulgt flere amerikanske presidenter og presidentkampanjer, og som vant en Pulitzer-pris for sin dekning av Black Lives Matter-opptøyene i 2020, skulle midt i dette voldelige kaoset komme til å ta sitt livs bilde – et bilde som av mange allerede er utropt som ikonisk og historisk. Den kjente britiske journalisten og forfatteren Timothy Garton Ash skrev på X at «This image could change the history of the world». The Spectator-skribenten Fraser Nelson mener «vi med sikkerhet kan si at bildet vil bli husket som et av de viktigste politiske fotografiene som noensinne er tatt». 

Det Vucci ser når han kommer frem til kaoset ved scenekanten er Donald Trump presset mot scenegulvet av Secret Service-agenter, som beskytter den tidligere presidenten med sine egne kropper. Trump kommer seg raskt på beina igjen, omgitt av agentene. Han har nettopp blitt beskutt, og har overlevd som ved et mirakel. Den hvite skjorten hans har løsnet, den røde MAGA-hatten er slått av hodet hans, striper av blod fra kulen som traff øret hans, renner over ansiktet. 

Secret Service-agentene fortsetter å presse kroppene sine beskyttende mot ekspresidenten. «Vi må flytte oss, vi må flytte oss», sier en av dem. «Vent, vent, vent», kommanderer Trump bestemt. Agentene stopper et lite øyeblikk motvillig opp. Trump ser ut mot folkemengden. Så strekker han den høyre armen mot himmelen og begynner å slå knyttneven i luften mens han roper: «FIGHT! FIGHT! FIGHT!» Folkemengden, sammensatt av i hovedsak rurale arbeiderklassevelgere i MAGA-hatter og Trump t-skjorter, jubler spontant og svarer den tidligere presidenten med å rope taktfast tilbake: «U-S-A! U-S-A! U-S-A!»

The New York Times beskrev scenen på denne måten: «Det er vanskelig å forestille seg et øyeblikk som i større grad illustrerer Trumps direkte kontakt med sine tilhengere og hans beherskelse av de moderne mediene enn dette. Trump ville ikke forlate scenen uten å signalisere til fansen at han var OK. Og han nøyde seg ikke med å vinke eller nikke, han hevet knyttneven i trass over det blodige ansiktet sitt. Han har alltid vært svært bevisst på hvordan han ser ut i store øyeblikk […] Men det var ikke mulig å forberede seg på dette. Dette var instinkt.»

Donald Trump forklarte handlingen på denne måten i et kort intervju dagen etter attentatet: «Den energien som kom fra menneskene der i det øyeblikket, de bare sto der; det er vanskelig å beskrive hvordan det føltes, men jeg visste at verden så på. Jeg visste at historien ville dømme dette, og jeg visste at jeg måtte fortelle dem at vi er OK.» 

Det var nøyaktig dette definerende, kanskje avgjørende, øyeblikket i årets amerikanske presidentvalgkamp Vucci fanget i bildet som trolig vil gi ham en permanent plass i fremtidens historiebøker. Det bildet viser er Donald Trump som reiser seg med blod i ansiktet, rett etter å ha blitt skutt foran tusenvis av mennesker, og som i dette øyeblikket har både tilstedeværelse og styrke til å iscenesette århundrets politiske fotografi med seg selv i hovedrollen. Uavhengig av om man forguder Trump eller hater ham – det var den mest «trumpske» handling som tenkes kan. 

Den franske mesterfotografen Henri Cartier-Bresson beskrev i 1952 fotografiets essens på denne måten: «Fotografering er ikke som maling. Når du tar et bilde, har du et kreativt øyeblikk som varer bare en brøkdel av et sekund. Du må se en komposisjon eller et uttrykk som livet selv presenterer for deg, og du må intuitivt vite akkurat når du skal trykke på utløseren.» Fotografen må med andre ord i løpet av et millisekund forstå både betydningen av det som skjer foran ham, og samtidig komponere bildet for å formidle denne betydningen.

Cartier-Bresson innså at når en fotograf trykker på utløseren, gjør han noe mer enn bare å fryse et øyeblikk i tid. Fotografen har også mulighet til å avdekke en dypere sannhet om verden rundt seg. Denne ideen er senere blitt kjent som «det avgjørende øyeblikket»; det presise øyeblikket der alle elementer i et fotografi kommer sammen på en meningsfull måte og går opp i en høyere enhet. 

Evan Vuccis bilde av en trassig Donald Trump med knyttet neve på strak arm, tatt rett etter attentatforsøket, er et nesten perfekt eksempel på alt det Henri Cartier-Bresson ønsket og håpet at et fotografi kunne være: et øyeblikk der alle elementer i et foto faller sammen i en høyere enhet. La oss se nærmere på det.

Det første jeg tenkte da Evan Vuccis bilde dukket opp i nyhetsfeeden min på X lørdag kveld, var at dette er et nesten latterlig perfekt komponert foto. At det er tatt uten planlegging i brøkdelen av et sekund, midt i en kaotisk og voldelig situasjon, er nesten vanskelig å tro. 

Fotografiet, tatt fra et froskeperspektiv, plasserer Donald Trump nær midten av bildet med ansiktet vendt oppover, i kontrast til Secret Service-agentene rundt ham som ser ned eller rett frem. Det amerikanske flagget på høyre side skaper en visuell motvekt til personene på venstre side, noe som gir bildet balanse. 

Dynamiske diagonale linjer, skapt av personenes og flaggets plassering, gir bildet energi og bevegelse. Bildet følger den klassiske tredjedelsregelen nesten til perfeksjon, med de tre Secret Service-agentenes øyne plassert presist langs disse linjene. Sterke kontraster – mellom personenes positurer og i fargene mellom mørke jakker og den lyseblå himmelen – forsterker den dramatiske effekten. De tomme flatene i bildet, representert ved den blå himmelen, er også velbalanserte og bidrar til den harmoniske komposisjonen. 

Fargene forsterker bildets emosjonelle og symbolske slagkraft. Det amerikanske flaggets røde, hvite og blå forankrer fargepaletten i amerikansk nasjonal identitet. De patriotiske fargene gjentas subtilt gjennom hele komposisjonen: i den azurblå himmelen, i de hvite skjortene, og mest slående, i det røde blodet i Trumps ansikt. 

Vuccis foto har i tillegg en «triangulær oppbygging». Dette er en teknikk som var utbredt i renessansekunsten, spesielt i religiøse malerier. Hovedfigurene i et bilde arrangeres etter dette prinsippet i en triangel- eller pyramideform, med den viktigste figuren plassert på toppen eller i midten av triangelet. Kjente eksempler fra kunsthistorien inkluderer Leonardo da Vincis «Jomfruen og barnet med St. Anne», Rafaels «Madonna i engen», Michelangelos skulptur «Pietà», og fra litt nyere tid, Eugène Delacroix' «Friheten leder folket». 

I Vuccis foto er Trump plassert på toppen av trekanten med sin løftede arm. Secret Service-agentene på hver side danner trekantens sider, mens basen består av personene i forgrunnen. Denne klassiske komposisjonen gir bildet en følelse av stabilitet og fokus, samtidig som den leder øyet naturlig mot hovedpersonen i dramaet – Donald Trump. 

Komposisjonens hierarkiske struktur og Trumps opphøyde plassering i bildet vekker assosiasjoner til både politisk makt og religiøs symbolikk, samtidig som den tilfører bildet en følelse av orden som lett assosieres med styrke og kontroll. 

Med andre ord: Vuccis bilde er et nyhetsfoto som trekker på århundrer med visuell tradisjon for å formidle en høydramatisk «breaking» nyhet. Dette møtet mellom klassisk stil og dagsaktuell nyhetsrapportering gjør at bildet både oppleves som tidløst og intenst samtidig. Det er et bilde som lar oss oppleve en dramatisk, dagsaktuell nyhet som om den allerede har trådt inn i den kanoniserte historien. Denne kombinasjonen av nytt og gammelt, blandingen av en historisk velkjent komposisjon og en dramatisk nyhetshendelse, er trolig en viktig forklaring på hvorfor så mange kommentatorer og observatører intuitivt opplevde bildet som «ikonisk» og «historisk». 

Evan Vuccis foto er utvilsomt estetisk imponerende, men bildets betydning går langt utover det estetiske. Bildet er også en visuell fortelling som appellerer til mange amerikaneres forestillinger om makt, motstand og amerikansk identitet. Bildet kommuniserer direkte med en dypt mytologisk selvforståelse mange amerikanere deler, og det er her vi finner nøkkelen til bildets politiske sprengkraft. 

Overfladisk sett viser bildet en blodig Trump med hevet knyttneve, omgitt av Secret Service-agenter og med et amerikansk flagg i bakgrunnen. Men bildets symbolske mening – bildets konnotasjoner som Roland Barthes ville sagt det – stikker mye dypere. La oss se på noen av de mest åpenbare. 

Trumps knyttneve i luften er et kraftfullt symbol på motstand og styrke, en gest som minner om revolusjonære ledere og deres evne til å inspirere tilhengere. Samtidig spiller gesten på velkjente Hollywood-arketyper om amerikansk maskulinitet og styrke – tenk Rocky Balboa på toppen av trappene i Philadelphia med knyttnevene hevet, eller William Wallaces kamprop for frihet i Braveheart. Blodet i Trumps ansikt forsterker bildets aura av martyrdom og heroisme. 

Secret Service-agentenes intense kroppsspråk og beskyttende positurer understreker Trumps betydning og verdi, mens flagget i bakgrunnen forankrer scenen i amerikansk patriotisme og nasjonal stolthet. 

Legg også merke til hvordan det amerikanske flagget henger nedover og er speilvendt. Det speilvendte flagget konnoterer et USA «på vrangen» – et land i krise eller nød. Denne metaforen bekrefter visuelt Trumps fortelling om et Amerika som har mistet sin styrke og retning. 

Til sammen skaper disse elementene et bilde av Donald Trump som en heroisk lederskikkelse – en forsvarer av amerikanske verdier som står opp mot trusler og urettferdighet. Denne fortellingen spiller på dypt rotfestede kulturelle forestillinger om lederskap, offer og nasjonal identitet. Det bildet gjør så kraftfullt, er at det forvandler en dramatisk nyhetshendelse til noe som ligner en mytisk fortelling. Dette symbolske budskapet kan oppsummeres slik: Donald Trump er en sterk og heroisk leder som er villig til å ofre seg selv i kampen for sitt land og folk. 

Forteller bildet sannheten om Trump? Selvfølgelig ikke. Noen sekunder med ekte tapperhet renvasker ikke Trump for hans mange grove synder. Det gjør ikke hans destruktive politiske plattform mer spiselig. Men bildet forteller den «sannheten» om Trump som hans mest lojale tilhengere ønsker å se, og som Trump selv ønsker å projisere. Den innbitte trassen Trump uttrykker, vil sannsynligvis av mange også bli lest som en protest og en «fuck you»-finger, rettet mot de liberale elitene og «dypstaten» som Trump – med en viss rett – mener har forfulgt og forsøkt å ydmyke ham siden han tok steget inn i politikken i 2015. 

Det er ikke det minste rart at Trumps støttespillere umiddelbart begynte å spre Vuccis bilde på sosiale medier. Noen brukte det også som en mulighet til å lansere nye konspirasjonsteorier og fyre opp under politiske spenninger. Bare minutter etter attentatet la den tidligere presidentens sønn, Donald Trump Jr, ut bildet på X med bildeteksten «He’ll never stop fighting to Save America». Underteksten er åpenbar: USA er ødelagt. Det er bare Donald Trump som kan redde nasjonen. Han er «the last best hope». Dette budskapet vil trolig dominere resten av valgkampen. 

For demokratene, og for Joe Biden, er dette en katastrofe. Mytologisering av Donald Trump som en sterk og heroisk leder, som en actionhelt rett ut av den amerikanske populærkulturens mytologier, skjer samtidig som resten av verden er opptatt av at Biden knapt klarer å komme seg gjennom en hel setning uten å avsløre hvor svekket han er av alder. Etter attentatforsøket er det også lagt et stort press på demokratene om å dempe den mest dystopiske og alarmistiske retorikken om Trump som en dødelig trussel mot det amerikanske demokratiet. Problemet er at den demokratiske kampanjen har fint lite annet å spille på enn alarmisme og demonisering av Trump. De er derfor, på mange vis, satt sjakk matt.

I en dypt innsiktsfull artikkel i The Atlantic skriver Tyler Austin Harper dette om Evan Vuccis bilde: «Jeg kan ikke annet enn å bli rørt av dette bemerkelsesverdige bildet, tatt av en Pulitzerprisvinner som løp mot faren, med kameraet i hånden, snarere enn bort fra den. Det er en pervers og paradoksal motsetning mellom mennesket Trump, som mange mener er en trussel mot det amerikanske demokratiet, og dette bildet av Trump, som ser ut til å fange det samme demokratiet i all sin patologi, mytologi og, ja, storhet.» 

Harper mener det egentlige motivet i Vuccis fotografi ikke er Trump, men hans tilhengere og hvordan de ser mannen. Bildet representerer for Harper et unikt øyeblikk der den mytologiske Trump, som tilhengerne hans har dyrket i sine fantasier, sammenfaller med virkeligheten. Bildet gir derfor et sjeldent innblikk i MAGA-bevegelsens tankesett, det er som et vindu inn i hvordan Trumps tilhengere ser ham og Amerika. Harper oppfordrer Trumps kritikere til å se forbi sine vanlige analyser om rasisme og kvinneforakt og prøve å betrakte bildet med et åpent sinn. Han skriver: 

«Hvis demokratene håper å beseire Trump og trumpismen, må de forstå appellen. Det betyr at de må kunne se på dette bildet og se et løfte – et løfte jeg ikke tror Trump kan innfri, men ikke desto mindre et løfte – om tøffhet, vitalitet og ubøyelig besluttsomhet i en tid da vi vakler, er svake og ubesluttsomme foran en grånende fremtid. Fotografiet er ikke et portrett av en mann, men en speilvendt visjon av Amerika slik hun ønsker å se seg selv, og slik mange i dette landet ønsker å se henne. Våre eldste myter ble for et kort øyeblikk virkelige en lys kveld i Butler i Pennsylvania.»

Bildet av mannen, flagget, blodet og knyttneven representerer med andre ord ikke bare et portrett av Trump, men en visjon av Amerika slik mange ønsker å se nasjonen – sterk, stolt og uredd. 

Mye tyder på at Trumps attentatmann var en ensom ulv, en plaget 20-åring, med forvirrede politiske holdninger. Men det er ikke ham amerikanske velgere kommer til å tenke på de neste fem månedene frem mot presidentvalget. De kommer heller ikke til å tenke på den døde brannmannen som lå igjen på arenaen. De kommer til å tenke på mannen som reiste seg, i trass, etter å ha blitt skutt på en scene i Pennsylvania, med blod i ansiktet og en knyttneve hevet mot himmelen. 

Dette amerikanske valget er for alle praktiske formål over. USAs neste president kommer til å hete Donald J. Trump. Gud hjelpe oss alle sammen.