Mellom adel og tyranni

Montesquieu var en av liberalismens filosofiske pionérer, men mente at demokratiet trengte konservative grunnholdninger for å bestå. Hans tanker var ikke bare uttrykk for tidstypiske holdninger, men en kilde til evig innsikt i demokratiets vesen.

Liberalismen, som politisk doktrine og filosofi, ser i dag på seg selv som en seierherre. Siden den vokste ut av Opplysningstidens idealer om frihet og likhet, mener den å ha overlevd og beseiret sine to største politiske alternativer: først det eneveldige monarki og, mot slutten av forrige århundre: sosialismen. Først et system med bakgrunn i den totale ulikhet, deretter ett som etterstrebet fullstendig likhet. Tilbake, ved historiens slutt (som Francis Fukuyama erklærte) har vi kun én hovedmal for politisk styre – rettstat og demokrati, med individuelle rettigheter som den grunnleggende ideologiske byggestein. Variasjon fra denne består i graderte avvik, ikke kategoriske alternativer.

Liberalismen som alle tings målVi som knapt har kjent til noe annet styresett – vi som aldri har bodd i et av verdens stadig færre totalitære regimer – har følgelig liberalismen som ideologisk utgangspunkt. Verdens regimer bedømmes ut fra sin evne til å leve opp til en politisk modell av rettigheter og friheter: stemmerett, eiendomsrett, representasjonsrett og ytringsfrihet, økonomisk frihet, religionsfrihet, og så videre. Flere sosiale utfordringer her hjemme blir på samme måte avveid etter hvorvidt de imøtekommer personvern og individuell frihet.