Moral uten religion

I sin nye bok forsøker nyateisten Sam Harris å fravriste religionene deres status som kilder til normativitet og moral. Hvis Harris kan vise at vitenskapen er selvforsynt også på dette feltet, svekkes et av religionenes viktigste krav på legitimitet.

De er systematiske, disse nyateistene. Harris, Dawkins, Hitchens og Dennett. De har en plan. Først har de, i bøker som The End of Faith, The God Delusion, God Is Not Great og Breaking the Spell, brutt tabuet som forbyr annet enn rent overfladisk religionskritikk. Harris og co går i dybden, til det de oppfatter som problemets kjerne: religiøs tro. Ved at religionene opphøyer “tro” — det å akseptere påstander uten bevis — til noe hellig, har de skapt en svært effektiv kognitiv bakdør som gir religioner immunitet mot kritiske innvendinger. Som at Gud er en vrangforestilling.

Dette er sterk medisin, og kritiseres av noen for å være respektløst. Men poenget er nettopp at religioner ikke kan få mer respekt enn andre ideer. Det er rett og slett ikke mulig å si at religioner er tøv på en respektabel måte. Aksepterer vi ideen om at religiøs tro er verdifullt i seg selv, begrenser vi oss også til bare å drive argumentativ symptombehandling. Trosviruset, som Dawkins kaller det, får leve videre uforstyrret.