For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
Det ser ikke ut til at det konservative partiet vil komme seg ut av dødsdansen det nå har viklet seg selv inn i. Sjansene for at partiet vil overleve et revolusjonært regimeskifte er minimale.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det konservative partiet i Storbritannia – the tories – har sittet med regjeringsmakten i hele 67 av de siste 100 årene. At akkurat dette partiet, som lenge er blitt kalt verdens mest vellykkede politiske parti gjennom tidene, plutselig skulle befinne seg i en eksistensiell krise, er ganske oppsiktsvekkende. Det er også illustrerende for et underkommunisert fenomen: konservatismens krise.
Valgsystemets dynamikk
Det britiske valgsystemet, hvor kun representanten for det partiet som får flest stemmer i hver valgkrets får en plass i parlamentet, er en av grunnene til at toryenes lange suksesshistorie har vært mulig. Dette valgsystemet har en iboende tendens til å favorisere de to største partiene, ikke ulikt det mønstret vi kjenner fra USA. Det konservative partiets suksess kan derfor delvis forklares med at toryene i det lange løp har vært hakket dyktigere enn sin partipolitiske hovedmotstander, når det gjelder å vinne valg.
Helt siden det liberale partiets store fall fra gamle høyder på 1920-tallet har de to ledende partiene vært de konservative og det sosialdemokratiske partiet Labour. Ikke sjelden har kun moderate svingninger i oppslutningen mellom de to partiene resultert i regjeringsskifter, noen ganger med hjelp av det tredje største partiet, som lenge har vært det liberaldemokratiske partiet LibDem.
Interne partikamper
En annen, nært beslektet, dynamikk ved det britiske valgsystemet er at de hardeste politiske slagene gjerne finner sted innad i de to største partiene. Det er ytterst sjelden at denne dynamikken slår ut i radikaliserende retning for begge partier samtidig, men det er dette som skjedde for få år siden: For det første ble Labour forvandlet fra det relativt moderate og sentrumsorienterte (New) Labour-partiet under Tony Blair og Gordon Brown, til et temmelig venstreradikalt protestparti under Jeremy Corbyn.
For det andre har det konservative partiet gjennomgått et like oppsiktsvekkende hamskifte, fra å være et sentrum-høyre parti med et tydelig engasjement for forpliktende internasjonalt samarbeid under David Cameron, til å bli et mer ytterliggående nasjonalistisk og høyrepopulistisk parti i kjølvannet av Brexit, under ledelse av Boris Johnson, og senere Liz Truss, Rishi Sunak og nå, Kemi Badenoch.
Etter Corbyns ramponering av Labour og et par tiår med agitasjon mot EU, anført av en stadig mer maktkonsentrert og kampanjepreget tabloidpresse, ble det mulig for Daily Telegraphs mangeårige Brüssel-korrespondent og hard brexiteer, Boris Johnson, å gjøre et brakvalg i 2019.
Brexit-effekten
Johnson førte en demagogisk valgkamp med fagre løfter om «get Brexit done», uten om og men, med Nigel Farage og hans anti-EU-parti UKIP pustende i nakken. Boris Johnson slo i samme slengen an tonen for et nytt «Global Britain», som mest kunne høres ut som en forsinket feiring av det gamle britiske imperiet, men som helt konkret handlet om et løfte om snarlig inngåelse av løfterike frihandelsavtaler med både USA og India. Johnson lovet også å bruke alle de frigjorte EU-midlene til å styrke hjørnestenen i det britiske helsevesenet, NHS, og løfte opp levestandarden til arbeiderklassen i Nord- og Midt-England. «Levelling up» var det nye slagordet.
Ingen av disse løftene ble innfridd og krisen i NHS ble forsterket av både krympede budsjetter og prekær mangel på helsepersonell, blant annet som følge av at tusener av polske og andre østeuropeiske leger og sykepleiere valgte å flytte tilbake til sine opprinnelige hjemland. Brexit ble alt annet enn storartet for den jevne brite, og stadig flere mente at Brexit var et stort tap for landet.
Opp som en Boris, ned som en Truss
Med alle skandalene som forfulgte Johnsons regjering under koronakrisen, var Johnsons dager etter hvert talte. De konservative valgte i denne situasjonen en annen hardliner som partileder og regjeringssjef, Liz Truss. Truss satte sin ære inn på å lansere store skattelettelser for å få fart på britisk økonomi, og trosset alle faglige innvendinger mot å sette landets finansielle stabilitet i fare gjennom et uforsvarlig stort underskudd på statsbudsjettet. Men Truss stod på sitt og så seg selv som den nye tapre jernkvinnen i britisk politikk, som den rettmessige arvtakeren til Margaret Thatchers tittel som den ubøyelige Iron Lady.
Det endte med ydmykende 45 dager som statsminister, etter at finansmarkedet hadde utløst alarmen og svart med et kraftig økt risikopåslag på utstedelse av ny statsgjeld.
Tory-partiet lå dypt nede etter denne harde berg og dalbane-ferden – «opp som en Boris og ned som en Truss». Det hjalp lite å erstatte ulykksalige Liz Truss med den langt mer sindige og kompromissvillige Rishi Sunak i Downing Street. Fra et komfortabelt flertall i Underhuset etter valget i 2019 opplevde de konservative sitt kanskje verste nederlag noensinne, ved parlamentsvalget i fjor.
Velgere på vandring
Etter vel ett år med Keir Starmers Labour-regjering, av mange sett på som siste mulighet til å befri seg fra det nasjonalpopulistiske jerngrepet i kjølvannet av Brexit-striden, befinner britisk politikk seg på nytt i ulage. Starmer har på rekordtid rukket å bli en upopulær statsminister, og Labours oppslutning har kollapset fra 40 prosent sist sommer til rundt 21 prosent, ifølge en av de siste målingene.
Normalt skulle dette bety at det ledende opposisjonspartiet, de konservative, ville gått tilsvarende frem. Men det har så langt ifra vært tilfellet denne gangen. Stikk i strid med normalen har de de konservative, anført av partiets tredje leder etter Boris Johnsons avgang, Kemi Badenoch, sunket fra rekordlave 22 prosent ved parlamentsvalget sist sommer til kun 17 prosent nå.
Et fragmentert partilandskap
Hovedforklaringen er Nigel Farage, tidligere Brexit-general, leder av UKIP og nå leder og parlamentsmedlem for det radikale høyrepopulistiske partiet Reform UK, som har vokst seg stadig større på vekslende kriser. Reform fikk 15 prosent av stemmene ved siste parlamentsvalg og har vokst til rundt 27 prosent.
Som leder av de konservative har Badenoch konsekvent snakket ned forskjellene mellom de konservative og Reform, på alt fra restriktiv immigrasjonspolitikk til løfter om skattelette, høyere pensjoner og styrking av helsetjenesten NHS. Den kombinasjonen har ikke virket spesielt overbevisende på mange tidligere toryvelgere, for å si det forsiktig.
Den pågående oppsplittingen av det partipolitiske landskapet har flere ingredienser. Blant annet De grønnes vekst fra 5 til 12 prosent oppslutning, fra i fjor sommer til nå, under ledelse av en økopopulistisk leder, Zack Polanski. På toppen av det hele er tidligere Labour-leder Corbyn i gang med å etablere et nytt venstreradikalt populistparti, Your Party.
I dette oppsplittede landskapet, som er blitt formet av et tiår med sterke populistiske sentrifugalkrefter, kan det se ut som om sentrum i britisk partipolitikk koker ned til det sosialliberale partiet LibDem. Men selv med en populær og respektert leder i Ed Davey, har LibDem kun klart å øke sin velgeroppslutning fra 12 til 15 prosent, fra i fjor sommer til nå.
Brexit-stridens lange skygger
Blant forklaringene på det konservative partiets eksistensielle krise er det vanskelig å komme utenom den rollen som den opprivende striden rundt Brexit har spilt. Denne striden har vært mer enn en situasjonsbestemt kriseimpuls. Krisen er i stor grad selvforskyldt og har utkrystallisert en seiglivet svakhet ved konservatismen som idétradisjon og politisk retning.
Brexit-striden endte med at en radikal og populistisk variant av konservatismen ble fullstendig dominerende. Striden ga også næring til en langt hardere kampanjejournalistikk, anført av Murdoch-pressen, Daily Telegraph og Daily Mail. Den velfinansierte Brexit-kampanjen lyktes med å forme valget til et sterkt følelsesladet spørsmål om å «ta tilbake kontrollen» over eget land – fra Brüssel og EU. Løfter om å kanalisere pengene som Storbritannia tidligere har bidratt med til EU-budsjettet over til å styrke NHS skapte også stort engasjement og sterke politiske følelser.
Brexit-kampanjen viste ikke minst hvilken kraft som kan ligge i en kombinasjon av sterke følelser og enkle løsninger, med nasjonalistiske undertoner. Brexit-kampanjens sterkt følelsesbetonte slagside var som skapt for polarisering og forsterkning i sosiale medier. De sosiale mediene fikk også sitt store gjennombrudd i Brexit-striden, med sine tungt finansierte algoritmestyrte kommunikasjonspåvirkning.
I ettertid har britene sett svært lite til løftene om positive økonomiske, sosiale og helsepolitiske konsekvenser av Brexit. Et stabilt flertall i befolkningen, anført av den yngre generasjon, har svart med å bevege seg over til en positiv holdning til britisk medlemskap i EU.
I det konservative partiet utspilte det seg etter Brexit-avstemmingen en opprivende kamp om myk vs. hard Brexit. Theresa May forsøkte å appellere til partiets landsmøte i 2016 med en oppsiktsvekkende nasjonalsjåvinistisk tale, med klar beskjed til alle som kaller seg «citizens of the world». De var ifølge May ikke annet enn «citizens of nowhere».
Men kretsen rundt Boris Johnson lot seg ikke sjarmere av Mays hykleriske kombinasjon av nasjonalistisk retorikk og en pragmatisk (myk) Brexit-avtale med EU. De ville ha et kontant brudd med EU, på en mest mulig enerådende måte, uten å bekymre seg så mye over mulige negative konsekvenser.
I oppløpet mot parlamentsvalget i 2019 spisset frontene seg tydelig innad i det konservative partiet, og det lyktes Boris Johnson å gjennomføre en regelrett utrenskning av alle moderate og liberalt innstilte avvikere og Remain-tilhengere. Johnsons valgseier i 2019, med et mer ensrettet nasjonalistisk tory-parti i ryggen, ble attpåtil feiret med en bitter melding til alle tidligere avvikere i eget parti, som nærmest fiender av folket.
Tidligere nasjonalistiske eksperimenter
Brexit har utvilsomt vært den store verkebyllen som både har splittet og definert det nå undergangstruede tory-partiet. Men dette er ikke den første gangen at et forsøk på å posisjonere partiet i en mer nasjonalistisk retning har skapt dyp splittelse og ledet partiet ut på lange vandringer i villmarka. Også tidligere har det underliggende stridstemaet vært Storbritannias forhold til verden for øvrig.
Et tidlig eksempel var den bitre striden rundt kornlov-saken på 1840-tallet, da de konservative, anført av sine mektige representanter fra landadelen, forgjeves forsøkte å tviholde på den proteksjonistiske korntollen. The Whigs (de liberale), anført av Richard Cobden og John Brights Anti-Corn Law League og det nystartede The Economist, vant frem og fikk avskaffet kornloven i 1846. Det ble stående som en viktig milepæl i Storbritannias rolle som forkjemper for internasjonal frihandel, noe ikke minst Norge har nytt godt av.
Toryenes neste nasjonalistiske eksperiment utspilte seg i den mangeårige striden om tollreform, som utspilte seg i de første to tiårene på 1900-tallet. I denne striden markerte de konservative seg på nytt som det proteksjonistiske partiet, som tilhengere av å innføre økte tollsatser, med diskriminerende forskjellsbehandling av alle land utenfor det britiske samveldet – såkalt imperial privilege.
På 1920- og 1930-tallet gjorde også en langt mer autoritær nasjonalistisk idéretning seg gjeldende i randsonen av det konservative partiet. Her finner vi klare forbindelseslinjer til den idéstrømningen som gjorde seg særlig bemerket i Tyskland, under begrepet «den konservative revolusjon». Denne forbindelsen har britiske konservative i ettertid hatt for vane å omgås i all stillhet.
De konservatives gode valgresultat i 1931 og den påfølgende beslutningen om å ta del i den nasjonale samlingsregjeringen utløste en uforsonlig intern kritikk fra partiets høyrefløy, som hevdet å representere «true conservatism». De hadde beskyttelsestoll og styrking av det britiske imperiestyret i India som sine kjernesaker. Gjennom den økonomiske depresjonen på 1930-tallet ble det interne presset fra denne nasjonalistiske ytterfløyen radikalisert. Det gikk så langt at en gruppe rundt Lord Lloyd og noen mediebaroner åpent gikk ut i mediene med sine ambisjoner om å gripe makten i eget parti og deretter innføre et korporativt statsstyre, som satt demokratiet til side. I 1933 lanserte Daily Express entusiastisk Lord Lloyd som en mulig fremtidig diktator i Storbritannia. Men det ble med dette mislykkede forsøket.
I juni 1934 skrev eieren av Daily Mail, grev Rothermere, en artikkel i sin egen avis med tittelen «Hurrah for the Blackshirts», en støtteerklæring for det marginale fascistpartiet til Oswald Mosley. Rothermere trakk senere tilbake støtten til Mosley, men forble en entusiastisk tilhenger av Adolf Hitler.
Reddet av gongongen
Men den ekstreme ytterfløyen i torypartiet lyktes aldri med å erobre makten i partiet. Etter at Churchill satte foten ettertrykkelig ned da statsminister Neville Chamberlain kom tilbake og viftet med en «fredsavtale» etter München-forliket med Hitler i 1938, ble den nasjonalistiske fløyen stadig mer marginalisert. Da Churchill i 1941 underskrev Atlanterhavspakten sammen med president Franklin Roosevelt, markerte det startskuddet for en felles ambisjon om å skape en liberal verdensorden etter andre verdenskrig. Aldri mer mellomkrigstidens nasjonalistiske feilgrep, lød det unisone felles budskapet fra Newfoundland.
Etter at de moderate etterkrigslederne av det konservative partiet, Harold Macmillan og Edward Heath fikk Storbritannia med i EF, og Margaret Thatcher satte sitt særegne stempel på Delors-planen for realiseringen av EUs indre marked, hardnet frontene på nytt til i striden rundt Maastricht-traktaten på 90-tallet. Herfra begynte det å vokse en verkebyll, som ble forsynt med retorisk kraftfor i over tyve år med aggressiv EU-kritikk i store deler av tabloidpressen. Resten er historie.
Denne gangen er det mye som er annerledes. Det fundamentalt nye med Brexit-striden er at den har fått så radikale konsekvenser i etterkant av folkeavstemmingen: det konservative partiet har gjennomført en nær sagt intern utrenskning av alle med avvikende syn på Storbritannias plass i Europa.
En annen forskjell er at medielanskapet er blitt ytterligere polarisert, med GB News som en viktig ny tv-kanal. GB News er Storbritannias svar på amerikanske Fox News og vinkler nyheter og kommentarer fra et gjennomgående radikalt nasjonalpopulistisk ståsted, med overproporsjonal mediedekning av Nigel Farages synspunkter og kommentarer.
Når den mer intellektuelt orienterte transatlantiske bevegelsen National Conservatism, en krysning av den intellektuelle ytre-høyre koalisjonen bak Trump-administrasjonen og de nasjonalpopulistiske britene, treffes, er det Trump-vennen og Reform-lederen Nigel Farage, ikke Kemi Badenoch, som forstås som den politiske lederskikkelsen for det nasjonalkonservative prosjektet i Storbritannia. Men det skal nevnes at også Liz Truss har gjort seg husvarm i MAGA-bevegelsen.
Den overhengende trusselen
Om mulig enda mer alvorlig for det konservative partiets fremtid er det at mange krefter nå satser på å skifte ut de konservative med Reform. Ifølge velinformerte kilder er det ikke lenger tale om en konkurranse mellom de to partiene. Det er mer treffende å tale om en utskifting og et rollebytte: Både toryenes ledelse, medlemmer, lojale journalister og medier, finansielle støttespillere, og senest flere av deres valgte representanter, er i ferd med å melde overgang til Reform. Som Andrew Adonis i Prospect Magazine har utdypet, handler det både om overganger av personale og ressurser, men også om fremveksten av nye personer og ressurser som finner veien til Reform, og ikke til de konservative. Ressursbasen til Reform fylles derfor til stadighet opp med tory-avhoppere og friskt blod. Det er nytt.
Nigel Farage
Om Farage er det mye å si. Han kan minne om en smilende utgave av den konservative politikeren og uttalte rasisten Enoch Powell, som i 1968, under et partimøte i Birmingham, advarte britene om at Storbritannias gater ville strømme over av blod på grunn av innvandringen. Farages politiske karriere så langt er bygget over samme lest, på å gi innvandringen skylden for alle samfunnsproblemer han omtaler. Farage går heller ikke av veien for å spille på antisemittisme. I 2018 beskrev han George Soros som «den største faren for hele den vestlige verden».
Farages venner inkluderer ikke bare Donald Trump og Steve Bannon, men også EU-parlamentarikeren Beatrix von Storch fra det tyske høyrepopulistiske partiet AfD. Et talende utsagn fra Farage er følgende budskap til et folkemøte i 2016: «Once you are able to speak the unspeakable, people will begin to think the unthinkable and that is how you beat the establishment.»
Foruten å oppildne til en hardtslående kamp mot båtflyktninger og all ulovlig innvandring, om nødvendig med militær innsats, inneholder det politiske programmet til Farage og Reform en unik kombinasjon av populistiske løfter og enkle løsninger: nasjonalisering av stålindustrien, økte pensjoner, kraftig økning i bevilgningene til NHS, avvikling av BBC, reduserte skatter og avvikling av all klimapolitikk. En pakke med potensial til å lede britisk økonomi raskt ned i avgrunnen. Likevel er det nettopp de konservatives avstand til Reforms politikk som torylederen Kemi Badenoch gjør alt hun kan for å snakke mindre om.
Med Liz Truss som joker
Det er i det hele tatt et temmelig absurd politisk skuespill som de konservative nå lar en hel verden ta del i, i landet som en gang huset verdens mest vellykkede politiske parti.
I skrivende stund kom jeg nettopp over et intervju med Liz Truss i Newsweek. Der kunne hun fortelle at Storbritannia nå virkelig trenger sitt eget «MAGA-øyeblikk». Ifølge Truss er ikke Kemi Badenoch den som ser ut til å få til noe slikt, og at problemene i landet nå er så store at Storbritannia trenger en revolusjon, og at hun selv ønsker å arbeide for å nå dette målet.
Også Nigel Farage har uttrykt større ambisjoner i det siste. Til Daily Express lot han leserne (18. september) få vite at «Donald Trump allerede nå vet at han vil bli landets neste statsminister». Farage la til: «We talk the same language».
Hvis Storbritannia får sin nasjonalkonservative revolusjon, vil den sikkert bli forsøkt kalt «great». Det er langt mer tvilsomt om den vil komme til å bli «glorious».
I mellomtiden ser det ikke ut til at det konservative partiet vil kunne overleve den dødsdansen det nå har viklet seg selv inn i. Sjansene for at partiet vil overleve et revolusjonært regimeskifte, anført av en mulig allianse mellom Truss og Farage, er minimale.
Den eneste fattige trøsten i sikte er at revolusjonen trolig må vente til 2029.
