Rettsliggjorte og abdiserte politikere

Politiske og kontroversielle miljøspørsmål finner stadig oftere sin endelige avgjørelse i domstolene, og ikke i storting og regjering. Tendensen er klar, både her i landet og ellers i verden. I alle fall i land der noe av det samme maktfordelingsprinsipp som vi har i Norge, er intakt.

Hvorvidt økt rettsliggjøring av kontroversielle politiske miljøspørsmål fører til at domstolene får større makt på bekostning av den lovgivende og den utøvende makt, er et sentralt spørsmål i denne artikkelen.[i] For Norges del er Fosen-saken et godt eksempel på problemstillingens relevans.

I Norge har reindriftssamene på Fosen gått til sak mot regjeringen, og «vunnet» i Høyesterett. I USA «vant» nylig miljøaktivister en stor klimaseier over delstaten Montana.[ii] Den amerikanske grunnloven gir, mener mange, folk en juridisk rett til et rent og helsebringende miljø. Fastslås det som en juridisk rett av domstolene, blir den også en politiske rett som hverken den lovgivende eller utøvende makt kan omgjøre.

Det våre hjemlige domstoler tar stilling til i miljøpolitiske saker, er også om staten, det vil si regjering og storting, med sine miljøpolitiske vedtak følger loven eller ikke.

Men hva betyr det egentlig å følge loven? Betyr det å følge lovens intensjon? Betyr det å følge lovens premiss, eller å støtte seg mer eller mindre til lovens forarbeider som er utformet av politiske myndigheter? Eller betyr domstolsbehandling å følge lovens bokstav, i en mer snever juridisk fortolkning, gitt av en dommer?

At våre domstoler kan overprøve et lovlig fattet politisk vedtak av storting og regjering, blir av mange sett på som en betryggende rettssikkerhetsforsikring i en demokratisk rettsstat som vår.

Det bekymringsfulle ved å legge en slik forståelse av rettsliggjøring til grunn kan imidlertid være at det nærmest går inflasjon i antall miljøpolitiske spørsmål som bringes inn for domstolene. Og ikke bare er det bekymringsfullt. Flere av spørsmålene fremstår så komplekse og spesialiserte, at man minst må være høyesterettsdommer for å forstå hvilken relevans de har for det enormt omfattende miljøregelverket spørsmålene skal vurderes opp mot. Og selv blant erfarne dommere i Høyesterett vet vi at det kan være sprikende oppfatninger om hva som er relevant, sett i et politisk eller i et juridisk perspektiv.

Bringes en miljøpolitisk sak inn for domstolene, forventes dommerne, regjeringsadvokat og forsvarer, å kjenne til et hopetall av menneskerettighetskonvensjoner, miljøvernkonvensjoner, grunnlovsbestemmelser, lover, forskrifter, EU/EØS-forordninger og mer til, for å kunne treffe en rettmessig avgjørelse. Selv for en trenet politiker med lovgivningsansvar, eller for en professor i rettsvitenskap (med miljørett som spesialfag) vil en slik juridisk innsikt om rettstilstanden være et ganske urimelig forlangende. Med slike kunnskapskrav om lov og rett på miljøområdet er det ikke rart at storting og regjering finner det betryggende å kunne overlate en for dem kinkig «rettspolitisk avgjørelse» til dommere og advokater.

I et intervju med Rett24 den 26. oktober 2023 sier Arbeiderpartiets justispolitiske talskvinne Hadia Tajik blant annet dette: «Hvis domstolene tar en rolle som samfunnsreformatorer, så er jeg redd vi vil se folkelige motreaksjoner som blir vanskelig å håndtere. Det er politisk mot vi trenger nå.» (…) «Å sette stopp for videre utvinningstillatelser på norsk sokkel, for eksempel, endrer så fundamentale premisser for den viktigste næringa i Norge at det ikke kan overlates til dommere. Det vil kunne oppfattes som at vi flytter makt fra dem folk har valgt til å lede, og over til en arena som ikke påvirkes av politiske valg.»

Fosen-dommen kan brukes som eksempel på de maktfordelings-spørsmål som denne artikkelen reiser. Tidligere dommer i Høyesterett, Karl Arne Utgård, uttalte i Fosen-saken følgende til Rett24 den 6. desember 2023:

«Jeg forstår ikke hvordan noen er kommet på at staten har plikt til å rive vindmøller. Høyesteretts dom i Fosen-saken kan ikke tas til inntekt for at vindturbinene må rives.»

Videre blir dommeren sitert av Rett24 i samme artikkel, slik:

«Høgsteretts dom om at skjønnet blir nekta fremja, har ingen rettskraftverknad, aller minst overfor staten som ikkje var part. Det same gjeld dermed også for det prejudisielle standpunktet om at vedtaka om ekspropriasjon og konsesjon var ugyldige … (…)»

For vanlige folk, statsvitere, regjeringsmedlemmer, departementsbyråkrater og lovgivere inkludert er det ikke umiddelbart enkelt å mene noe, verken i den ene eller andre retning, om tidligere høyesterettsdommer Utgård tar feil eller ikke. Men derimot for professor Geir Ulfstein er det både betimelig og riktig å mene noe om Utgård. I sin kritikk av dommerens juridiske betraktninger, gjengitt i Rett24 den 14. desember 2023 står å lese:

«I Karl Arne Utgårds omfattende kritikk av høyesterettsdommen i Fosen-saken er det mange uholdbare folkerettslige synspunkter å ta fatt i.»

Under tvil våger herværende statsviter seg på å nevne jusprofessorens innsigelser overfor den tidlige Høyesterettsdommeren, men kun i folkelig, stikkords form:

– Utgårds oppfatning om at FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) bare gir rettigheter til stater, ikke til individer, er kort og godt feil, sier Ulfstein.

– Utgårds oppfatning om at relevante rettskilder, som SP og tilleggsprotokollen kan ha vært oversett av Høyesterett, medfører ikke riktighet, mener Ulfstein.

– I spørsmålet om i hvilken grad reindriftsamene på Fosen er omfattet av urfolksvernet synes også dommeren og professoren å være uenige.

Hvilken konklusjon, om noen, kan vanlige folk (herunder politikere i storting og regjering) trekke av denne artikkelen? Er de enige eller uenige i påstanden om at rettsliggjøringen på miljøpolitikkens område står i fare for å kunne gå for langt eller ikke?

Det er sannelig ikke godt å si.

Det en statsviter med en viss innsikt i maktfordelingsprinsippet imidlertid kan driste seg til å si er at:

Jo mer lovgiver (Stortinget) åpner for at «alle» miljøpolitiske spørsmål, som de selv har gitt seg eierretten til på demokratisk vis, også kan og bør gjøres gjenstand for en domstolsoverprøving, desto større er faren for å flytte politisk makt fra utøvende til dømmende myndigheter. Hvorvidt en slik overføring svekker eller styrker den tilsikte maktbalansen mellom statsmaktene? Ja, si det. Kanskje ender et slikt statsvitenskapelig spørsmål, som vel også er trygt forankret i Grunnloven, også hos den dømmende makt, til syvende og sist?

**

[i] Et par eksempler: I 2022 kom FNs menneskerettighetskomité til at Australia ikke har gjort nok for å sikre urinnvånerne på øyene i Torresstredet mot klimaendringer.

I fjor innledet den europeiske menneskerettsdomstolen behandlingen av et søksmål mot Sveits. 2400 eldre kvinner saksøkte sin egen stat, med anklager om at klimapolitikken var så svak at den truet deres menneskerettigheter. Dommen, når den kommer, kan ha stor betydning for hele Europa. (Overstående er hentet fra Aftenpostens faktaboks 14. februar ifm. nevnte artikkel)

[ii] Aftenposten-artikkel den 14. februar 2024, papirutgaven: «Vil redde verden i rettssalene»