For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Selv om tilgivelse skulle være mulig, må du begynne å forberede deg på et samlivsbrudd.
Thea (37) spør hvordan hun skal tilgi mannen sin som har vært utro.
Publisert
Hei Sanna,
Jeg tror jeg trenger å ta dilemmaet mitt i kronologisk rekkefølge. Da jeg var tenåring, traff jeg for første gang han som i dag er min samboer. Livet tok oss to forskjellige veier og jeg tenkte ikke mer på ham på utrolig mange år.
For litt over tre år siden møttes vi igjen på nettet og begynte å prate. Ting utviklet seg raskt fra vennskap til en liten forelskelse. Derfra ble vi kjærester og det tok ikke mange uker før han spurte om p-pillen var nødvendig. Jeg var overlykkelig da barneønsket mitt har vært sterkt siden jeg var barn selv, men aldri funnet noen jeg ønsket å få barn med (som også ønsket det med meg).
Han underrettet meg om at jeg var i ferd med å bli sammen med en notorisk utro mann.
Helt i starten av forholdet var det en kompis av ham som forsøkte å stikke kjepper i hjulene våre. Han underrettet meg om at jeg var i ferd med å bli sammen med en notorisk utro mann. Han har to tidligere forhold hvor det har vært åpne forhold, noe som er totalt uaktuelt for meg. Det visste han og ønsket å være monogam med meg.
Etter et halvt år sammen og i alle fall fem måneder med «prøving» fortalte han meg i fylla at han hadde vært utro. Utroskapen var planlagt mellom de to (en venninne av ham) og at det skjedde to ganger. Han hadde fortalt meg at han skulle på fotballkamp med datteren sin en av gangene, noe som gjør situasjonen ekstra vanskelig nå. Kommer tilbake til det.
Han sier utroskapen skjedde fordi jeg hadde kommet med et par kommentarer til bestevenninnen min rundt forhold han hadde komplekser på, overfor menn bestevenninnen min gikk på stevnemøter med (som at de hadde et mindre pent smil osv).
Jeg valgte å tilgi ham utroskapen. Jeg var på det tidspunktet 35 år og hadde møtt en mann som jeg ønsket barn med
Jeg valgte å tilgi ham utroskapen. Jeg var på det tidspunktet 35 år og hadde møtt en mann som jeg ønsket barn med (som også ønsket det med meg) og trodde lenge jeg hadde klart å tilgi ham også.
Helt til vi fikk barn i vår.
Mangelen på søvn gjør at jeg ikke greier å tenke klart. Jeg mistenker ham for utroskap når han er på jobb, når han drar på butikken, når han holder telefonen vendt fra meg (selv når det er naturlig fordi vi sitter ovenfor hverandre), og tenker veldig mye og er nesten sint på ham fordi han var utro og potensielt hadde gått glipp av sønnen vår. Jeg er veldig lei for det, men jeg synes ikke han fortjener sønnen vår like mye som meg. Kjenner jeg har gått på akkord med meg selv for å få vårt elskede barn når jeg er sliten og vil ha 2-3 til med min samboer når jeg er uthvilt.
Er også vanskelig å både delta (fordi vi har et spebarn) på fotballkamper til datteren hans, og å la ham reise alene er uaktuelt, grunnet at han har brukt det som årsak til å komme seg til hun som jeg mener man kan kalle tidligere elskerinnen. Så jeg lurer på om du har noen tips til å VIRKELIG tilgi ham, og ikke bare når jeg er uthvilt?
Mvh fortvilet mamma og kjæreste i ammetåken.
Thea (37)
***
Kjære Thea,
Man angrer veldig, veldig sjelden på et barn, men man angrer ganske ofte på forhold man har hatt. Jeg tror du er i et forhold som du kommer til å angre på den dagen du ikke lenger er i det forholdet.
Jeg har sterke antipatier for pappaen til ditt barn basert på det du skriver.
I denne spalten argumenterer jeg ofte sterkt for at folk som har satt barn til verden, skal gjøre sitt aller beste for å holde sammen, for barnets skyld og for sin egen. Det er imidlertid ikke til enhver pris. Jeg har sterke antipatier for pappaen til ditt barn basert på det du skriver. Selv om du skulle klare å tilgi ham utroskapen, så er han ikke noe å spare på. Han virker veldig umoden.
Ingen skikkelig mann er utro mot en kvinne han forsøker å få barn sammen med. Det er ikke bare et rødt flagg, det er en dealbreaker. Hans «unnskyldninger» for det han har gjort er også barnslige og idiotiske. Han burde ha lagt seg paddeflat og vært like flat fortsatt.
Hvis han hadde vært min mann, hadde jeg også mistenkt ham hele tiden. Det er helt naturlig. Hans utroskap var planlagt og kom tidlig i forholdet. Han har dessuten en historie med åpne forhold slik at han kanskje ikke engang skjønner hva monogami er i praksis. Jeg hadde ikke stolt på ham ett sekund, heller ikke i uthvilt tilstand. Hans kompis hadde nok helt rett da han ga deg opplysninger om ham.
Du skal selvsagt ikke gå og se på fotballkamper til datteren hans. Du kan og du skal ikke bruke livet ditt til å leke detektiv når du sannelig har en baby å passe på.
Det gjelder å spare penger, google samlivsbrudd og være forberedt på å kaste ham ut ved neste korsvei.
Jeg synes faktisk at du skal begynne å forberede deg på at han kommer til å være utro igjen og du kommer til å oppdage det helt uten detektiv-virksomhet. Det gjelder å spare penger, google samlivsbrudd og være forberedt på å kaste ham ut ved neste korsvei. Du har sikkert ikke krefter til det nå, så derfor gjelder det å spare penger og samle krefter.
Jeg synes oppriktig synd på deg som må bruke den fantastiske og unike babytiden på å gruble på dette. Jeg håper at du likevel klarer å tenke klart når det gjelder nettopp det: At du har fått en baby, at du er blitt mamma og at det er helt vidunderlig. Til tross for at du dessverre er sammen med en kremgjøk.
